Prisen for en ny sjanse
Mats sto rett overfor Ingrid, litt framoverlent, og tryglet henne om å fortelle sannheten. Han forsøkte å snakke lavt og vennlig, nesten som om ett hardt ord kunne få henne til å trekke seg unna.
Bare fortell meg det! Jeg lover, jeg skal ikke bli sint, sa han men blikket hans matchet ikke stemmen. Ingrid rykket urolig til; hun så den velkjente skyggen av mistro i øynene hans den som alltid ga henne frysninger nedover ryggen. Dessuten var vi jo faktisk skilt da, la han til, enda litt roligere.
Ingrid sukket tungt og bet seg nervøst i leppa. Et irritasjonsmoment begynte å stige i henne hun var så innmari lei! Dag etter dag det samme spørsmålet, de samme tvilene… Hun prøvde å roe seg, men følelsene presset på.
Ingenting. Det var ingenting! Kan du ikke snart la være å mase? svarte hun, litt høyere enn hun hadde tenkt. Hun rakk så vidt å tenke at hun ikke burde ha gitt ham en ny sjanse i det hele tatt. Alle som kjente Mats hadde advart: slike som ham endrer seg ikke. Men den gangen hadde hun hatt så lyst til å tro at kjærligheten deres kunne ordne alt. Hun ignorerte advarslene og ble til slutt overbevist av Mats sine løfter.
Plutselig forsvant all mykhet fra Mats stemme. Stemningen ble iskald, irritasjonen han prøvde å skjule var borte vekk.
Jeg kan spørre Solveig, sa han bestemt. Datteren min lyver i alle fall ikke.
De ordene slo nesten luften ut av Ingrid. Ansiktet hennes ble rødt av sinne, stemmen skalv idet hun svarte:
Vær så god! Men husk at hun bare er fem år, og hun har vært sammen med halve slekta det siste året! Jeg har tross alt jobbet for å forsørge henne, det burde du vite. Hva plager deg? Hvem jeg har møtt, hvem jeg kjenner… det angår egentlig ikke deg! Du vet, Mats, jeg dro fra deg en gang før tror du ikke jeg kan dra igjen?
Mats ble stående frosset i et kort øyeblikk, tydelig overrasket over utbruddet. Han så nesten forvirret ut, men fikk raskt på seg den litt hånlig arrogante maska igjen.
Har du penger til billetten da?
Men da han så hvor blek Ingrid plutselig ble, sukket han og roet seg:
Unnskyld, det var ikke sånn ment. Jeg bare… blir så overraska over hvor sta du er. Jeg har sagt jeg ikke vil være sjalu. Kan du tenke litt på det?
Ingrid nølte ikke hun slang en sofapute etter ryggen på ham da han gikk mot gangen. Den gjorde selvsagt ingen skade, bare såret stoltheten hans litt.
Mats åpnet straks munnen for å svare noe spydig, men i det samme kom Solveig løpende.
Hun hadde på seg en rosa kjole med rysjer, og da hun fikk øye på pappa, løp hun rett bort og kastet seg rundt beinet hans.
Pappa! Du er hjemme! Jeg har savna deg så mye!
Mats kastet et lite triumferende blikk over mot Ingrid, som om han ville si: «Du ser hvem hun liker best.» Så bøyde han seg ned, glimtet i øynene hans ble mykt, han løftet Solveig og tullet henne rundt.
Kom, lille venn, vi går og leker, sa han med en mykhet han ikke hadde brukt på flere timer. Solveig lo høyt, han smilte bredt, og la til: La mamma få litt ro, hun trenger det.
Ingrid stod igjen ved kjøkkenvasken. Hun klemte så hardt rundt kjøkkenhåndkleet at knokene ble hvite. En følelse av bitterhet la seg over henne: «Flott, nå skal han gjøre datteren vår til sin allierte også.» Hun svelget hardt, bestemte seg for at nå var det nok. Hun måtte komme seg videre.
Planen var allerede klar. Om en uke hadde hun kursbeviset på grafisk design kurset var snart ferdig. Hun skulle hente diplomet og bestille flybilletter. Hvor som helst, bare bort. Mats trodde hun var fanget hos ham fordi hun ikke hadde penger, men i dag finnes det remote-jobber overalt det er bare å gå på Finn eller Indeed.
Hun gikk bort til vinduet og slapp håndkleet. Ute var det travelt folk som skyndte seg til butikken, bilene gled sakte forbi, butikkvinduene lyste opp i kveldsskumringen.
Det er faktisk én fordel med å ha flyttet hit, mumlet hun for seg selv. Diplomene herfra er nok verdt mer. Jeg finner lett en jobb, hvor som helst.
Hjertet dunket litt lettere. For første gang på evigheter kjente hun på en ny selvtillit. Et nytt kapittel ventet. Bare noen dager igjen.
*********************
Hvorfor ga hun Mats en ny sjanse? Ingrid visste det nesten ikke selv. Han var så overbevisende elsket å si at han hadde endret seg, aldri skulle gjøre gamle feil igjen, skulle bli den beste pappa og ektemann. Øynene var fulle av håp, stemmen skalv av følelser, og hun smeltet. Hun drømte om å være lykkelige igjen, alle tre rusle rolig i parkene, feire bursdager sammen, lage planer.
Men løftene hans hadde varighet på én måned. I starten hjalp han til, lekte med Solveig, laget middag, møtte henne med smil. Men snart kom gamle vaner tilbake: sjalusi, mistro, evig spørsmål: «Hvor har du vært? Hvorfor tok det så lang tid? Hvem prata du med på mobilen?»
De skilte seg aldri på grunn av utroskap ingen av dem hadde gått så langt. Men Mats var så sjalu, til alle tider. Hun fikk ikke nøye seg med å jobbe hvor det fantes menn, for da ble det straks bråk. Hun fikk knapt besøke foreldrene alene nabokaren var singel, og Mats så spøkelser på høylys dag.
Hun kunne også vinke farvel til jentekvelder. Først smilte han bare skeptisk, så begynte han å klage:
Dine venninner er jo bare ute etter å flørte med menn, utbrøt han, hver gang hun nevnte dem.
De er da frie mennesker, de har lov! svarte Ingrid og kjente det koke innvendig. Hun fikk vondt av venninnene sine, som bare ville være sosiale og leve livet:
De vil også finne kjærligheten!
Da får de gjøre det alene. Får ikke lære deg uvaner, knep Mats tilbake med armene i kors.
Så kom sjeldnere og sjeldnere telefonene fra jentene, til slutt forsvant de helt. Ingrid forsøkte å forklare, men de skjønte ikke. Til slutt stod hun der alene. Foreldrene en halvannen time unna, ingen venner i byen, ikke kollegaer og et lite barn som krevde alt.
En kveld under middagen kom det:
Kanskje vi skal ha en til, sa Mats plutselig.
Ingrid stivnet. Hun hadde brukt en halvtime på å overtale Solveig til å spise noen skjeer grøt, prøvd alt, men hun ville bare tulle, søle ut grøten og lo mens Ingrid måtte rydde opp. Hun så opp på Mats, som satt og så på at hun slet, likevel sa han det som om det var verdens enkleste ting. Hun kjente hun fikk vondt i brystet: Flere barn? Nå? Hun følte hun ikke hadde pust med bare én.
Nå har du fått mer fritid, sa Mats, som om det var en selvfølgelighet. Han lente seg bakover, krysset armene. Og hva skal du på de der kursene dine, egentlig? Du får ikke lov å jobbe uansett.
Ingrid svelget. Hun klamret seg til duken under bordet for å ikke begynne å gråte. Hun ville lære nye ting, utvikle seg. Det ga henne håp.
Jeg vil utvikle meg. Er det noe galt med det? sa hun stille.
Jeg sier bare, du har altfor mye tid til å tenke tull. Får vi en gutt, rekker du ikke grubleriene dine, svarte Mats og var tydelig, som om alt var avgjort.
Hun skjønte at hun snart måtte begynne å beskytte seg i smug om det var nødvendig. Hun trengte tid, en plan, et holdepunkt for å beskytte seg og Solveig. Slik kunne de ikke fortsette lenger.
Det siste strået for henne kom da hun ikke fikk dra i bursdagen til broren. Mats nektet for mye menn der, mente han. Ingrid prøvde å forklare at det var familie, men han hørte ikke etter.
Hun hadde fått nok.
Mens Mats var på jobb pakket Ingrid det meste hun og Solveig eide. Hun ringte broren, som straks sa ja til å hjelpe. Han stilte med en varebil og fikk dem bort i stillhet.
Før hun gikk la hun igjen en lapp på kjøkkenbordet: «Beklager, men dette går ikke mer. Jeg vil at Solveig skal vokse opp i trygghet.»
Samme dag gikk hun til tingretten og leverte skilsmissepapirene.
Selve skilsmissen var ren rutine. Mats krevde utsettelse, slang ut beskyldninger mot Ingrid: hun var en dårlig mor, tenkte bare på seg selv. Dommeren lyttet, men holdt Mats i ørene hele tiden. Hun nektet forsoningsfrist og avsluttet saken samme dag.
Jeg kan ikke se at det er mulig å bevare dette ekteskapet, sa dommeren, alvorlig og medfølelse i stemmen. Jeg håper du får puste ut, Ingrid. Fem år i denne typen forhold er lang tid.
Ingrid nikket og kjente allerede en lettelse bre seg i kroppen. Hun hadde valgt riktig.
Så flyttet hun hjem til foreldrene, fikk seg jobb på deltid, og grytevis med ny start. Flyttingen var stress: bagasje, må forklare alt, liten Solveig på armen men idet hun kom inn i barndomshjemmet, slapp noe tungt fra skuldrene.
Snart begynte hun på kurs i grafisk design det hadde alltid vært drømmen, men Mats hadde ment det var tull. Nå storkoste Ingrid seg, lagde skisser, testet farger og fonter med stor iver. Hver studiedag kjente hun at nå gikk livet framover igjen.
Nye bekjentskaper kom etter hvert: et par damer fra kursene, noen kolleger, en mamma fra nærmiljøet. Ingrid gikk til og med på noen kaffedater, kunne smile igjen hun følte seg fri, endelig fri fra andres mistanker og regler.
Hun elsket kveldene på terrassen hjemme, med solbærtoddy i favorittkoppen. Ute lekte Solveig med søskenbarna sine løp mellom trærne, bygde små hytter, delte biter av kneippbrød med duene. Solveig lo så det klang i hagen, og Ingrid ble varm innvendig. Hun gikk ut, så på barnet og kjente seg endelig trygg.
«Sånn skal det være, tenkte hun og nippet til tevannet. Uten stadige krangler, uten mistro, uten frykt for å si noe feil. Bare være, glede seg over de små tingene, se Solveig vokse.»
Selvtilliten vokste. Målet var klart: fullføre kurset, ta smådesignoppdrag, kanskje leie leilighet i nærheten av foreldrene. Men så, nesten ett år senere, dukket Mats opp igjen.
Det var helt tilfeldig. Ingrid var på torget og plukket ut epler til en eplekake, klemte på frukten og sjekket kvalitet akkurat slik mødrene hjemme hadde lært henne.
Plutselig fikk hun en klump i magen hun visste noen stirret på henne. Hun snudde seg, og der bare noen meter unna, delvis skjult bak en bod sto Mats.
Han var blitt tynnere, litt sliten, men blikket var det samme. Han tok et forsiktig steg fram og sa lavt:
Ingrid… jeg har lett etter deg.
Hun rygget instinktivt et lite skritt og trakk handlekurven tett inntil seg. Fingrene var hvite om håndtaket.
Hvorfor? hvisket hun.
Jeg har forandret meg, sa Mats, med en rolig, nesten forsiktig stemme. Jeg har skjønt at jeg mistet det kjæreste jeg hadde. Jeg … klarer meg ikke uten dere.
Minnene ramlet inn i henne: første dansen i hagen i regnet, Solveig sin trillende latter der hun så regnbuen for første gang, peiskveldene hvor Mats leste eventyr mens hun satt med et strikketøy… Ingrid kjente det gjorde vondt. Alt det fine, så fjernt.
Gi meg én sjanse til, sa Mats stille. Blikket hans var fylt av håp et håp hun knapt orket å møte. Bare én mulighet. Jeg skal bevise det for deg.
På forunderlig vis klarte han å snakke seg inn på henne igjen. Solveig savnet jo pappaen sin så mye Ingrid så det hver dag. Solveig spurte etter ham, tegnet bilder der de var sammen, ble stille og tankefull.
Så Ingrid gikk med på å prøve igjen men med klare betingelser: ingen nytt ekteskap, i alle fall på et par år; hun skulle få leve fritt, jobbe, treffe venner, alt skulle være ryddig.
Ingen ring på fingeren, sa Ingrid bestemt til Mats. Først når jeg kjenner det faktisk er forandring.
Ja, ja ingen problem! nikket Mats ivrig, nesten litt for fort.
Han fikk dem til å flytte til en helt annen kant av landet. I starten virket det spennende ny by, frisk start. Men snart skjønte Ingrid hvordan han hadde tenkt hun var helt alene der. Ingen venner, ingen familie, og kontakten med foreldrene ble liksom hele tiden utsatt, ofte med Mats i bakgrunnen.
Skal vi ringe dine i kveld, eller vente til helga? spurte Mats ustanselig men han var alltid med i bakgrunnen når hun hadde telefonen framme.
Det verste var at Mats aldri klarte å slippe tanken om at hun hadde vært sammen med noen i den tiden de var fra hverandre. Han maste og kvernet:
Innrøm bare, det var noen? Jeg blir ikke sint, jeg må bare vite.
Ingrid forklarte og forklarte at hun hadde hatt mer enn nok med Solveig og arbeid. Han hørte ikke etter:
Du har blitt annerledes klart det har vært noen, svarte han alltid.
Han snoket i mobilen hennes, spurte ut om hvert eneste møte med naboer og bud:
Hva prata dere om? Hvorfor tok det så lang tid? Hva ville han egentlig?
Hun prøvde å holde hodet kaldt, men det var umulig.
En kveld, da Solveig sov, toppet det seg. Mats røsket mobilen ut av hånden hennes mens hun svarte på melding fra Kari.
Hvem er det du chatter med nå? Er det en kjæreste? ropte han.
Gi meg telefonen, sa hun rasende. Det er Kari, barndomsvenninnen min! Vi skal til parken med barna i morgen. Jeg har fortalt deg om henne før!
Klart du har, svarte Mats sarkastisk og kikket nøye på skjermen. Hvorfor sender du smilefjes da? Flørter du?
Hva er galt med deg? hvisket hun fortvilet, redd for å vekke Solveig, men stemmen hennes dirret av sinne. Hvorfor kan du ikke bare stole på meg? Jeg trodde du hadde forandret deg. Men det er akkurat det samme, Mats. Akkurat det samme! Null tillit, bare kontroll …
Mats ble stående med mobilen hennes i hånden. I blikket glitret et øyeblikks anger, men så kom det harde tilbake.
Om du ikke skjuler noe, kan du vel vise meg alt?
Nei, svarte Ingrid fast, rykket til seg mobilen og trådte vekk. Det er slutt. Jeg sa klart fra: Ingen kontrollering, ingen utspørring. Det var avtalen. Du klarer ikke å innfri.
Hvor skal du dra? Du har ikke penger eller jobb, du har ikke råd til leilighet! glefset han.
Der tar du feil, svarte Ingrid rolig, og så ham rett inn i øynene. Jeg har kursbeviset mitt, jeg har fått første designoppdrag gjennom Kari. Små jobber, men det kommer mer. Og viktigst jeg er ikke redd deg lenger. Nå kan jeg stå på egne bein.
Fra barnerommet kom en søvnig stemme:
Mamma? Hvorfor roper du?
Ingrid løp straks inn, satte seg på sengekanten og tok Solveig i armene.
Alt er bra, kjære, visket hun beroligende, strøk datteren over ryggen. Vi to skal snart ut på eventyr, til et sted med mye sol og masse gress, der du kan leke så mye du vil. Vil du det?
Solveig smilte søvnig og la seg inn mot mammaen sin.
Mats sto i døra, og for første gang så han faktisk bekymret ut. Nå skjønte han at Ingrid mente alvor denne gangen.
Skal du virkelig dra? hvisket han.
Ja, svarte hun bestemt, og strøk Solveig på ryggen mens hun så Mats rett inn i øynene. Og denne gangen for godt. Vi trenger trygghet. Med deg klarer vi ikke det. Beklager.
***********************
Mats gikk amok av sinne og frustrasjon. Han ringte, skrev, tryglet, truet om hverandre men Ingrid svarte urokkelig, samme beskjed hver gang: “Det er slutt mellom oss. Beslutningen er endelig.”
Solveig sørget i starten over å miste pappaen. Hun spurte ofte etter ham, og noen ganger gråt hun stille i mammas favn. Ingrid gjorde alt hun kunne for å trøste. Hun fant en lys, romslig leilighet like ved en stor park hvite gardiner, fargerike puter, og en egen krok til lekene. Det hjalp på humøret.
Etter hvert skrev hun Solveig inn på tegnekurs på kulturhuset i nærheten. Solveig elsket det, hun fant venner, lo og delte farger med de andre jentene. Foreldrene hennes merket at datteren gradvis ble gladere igjen.
I starten ringte Mats daglig til Solveig. Hun fortalte gladelig om dagene, vennene, tegningene og turene med mamma. Men så tok det lengre tid mellom hver gang han ringte. Til slutt hørte de nesten ikke fra ham, annet enn korte meldinger: “Hei vennen, håper du har det bra i dag” og noen magre kroner i barnebidrag, knapt nok til å dekke utgiftene til maleutstyr.
Ingrid så at det ikke lenger var så mye manipulasjon på gang hverken overfor henne eller Solveig. Mats slo seg til ro med at det faktisk var for sent.
Og Ingrid kjente endelig at hun pusta fritt. Hun og Solveig gikk tur i parken, matet ender, samlet blader, fløy med drager som Solveig hadde valgt selv. Latteren til Solveig klang mellom trærne, og Ingrid tenkte at hun aldri hadde sett datteren så lykkelig.
Hver gang hun så den lyse, bekymringsløse gleden i Solveigs øyne, visste Ingrid at hun hadde valgt rett. Ja, oppstarten alene var tøff men friheten og roen de fikk var verdt alt sammen. Nå hadde de sitt eget, trygge univers, fylt av latter og nye muligheter helt fri fra frykt, mistillit og krangler.
