Prisen for hovmod
Ingrid, kan jeg låne noen ting av deg? Marte stod i døråpningen til søsterens lekre leilighet, stemmen full av bønn.
Blikket hennes ble hengende ved den romslige entreen, det stilrene speilet med gullramme, puffen med rene linjer alt var så gjennomført og elegant at det like gjerne kunne vært hentet rett ut av et interiørmagasin. En kjent, men likefullt sviende misunnelse stakk henne i brystet søsteren hadde alltid fått alt til å se ut som om livet hennes var plettfritt.
Ingrid dukket opp i døråpningen inn til stua og gransket lillesøsteren bak den rolige masken. Selv iført joggebukse og genser i myk ull utstrålte hun den avslappede stilen som Marte i årevis hadde forsøkt å kopiere uten hell.
Hva skjer, Marte? Hva er det egentlig du vil ha hjelp til? Hun lente seg mot dørkarmen, avventende.
Marte rettet maskinmessig på ermet på kåpen ikke lenger ny, men fortsatt presentabel. Det luktet nymalt kaffe, og det var umulig å overse den nøye utvalgte kunsten på veggen og den plettfrie ryddigheten.
Det er egentlig ikke så mye mumlet hun, forsøkte å samle seg.
Ingrid leste henne som en åpen bok, og Marte skjønte hun måtte forklare. Hun dro pusten dypt, før det spratt ut:
Vi skal ha klassereunion på lørdag! Jeg må være der. Jeg MÅ se ut som jeg har et perfekt liv, skjønner du? Jeg vil at alle skal tro at jeg lever drømmen.
Men hvorfor? spør Ingrid nøkternt, blikket kjølig. Hvorfor all denne innsatsen for folk du ikke prater med til vanlig og som sannsynligvis ikke kommer til å bety noe for resten av livet ditt?
Marte kjente suget etter å ha alt som Ingrid hadde. Den åpne kjøkkenløsningen med barstoler, de fancy hengelampene. Hun lengtet etter rolige morgener med kaffe i et lekkert hjem, ikke kaos og stapper ut døren med svett panne.
Du forstår ikke! Det er viktig for meg at folk ser at jeg har lykkes. At INGEN tror jeg har feilet!
Hun tidde, og innså at hun stirret på søsteren med sulten misunnelse. Om Ingrid la merke til det, viste hun i hvert fall ingenting.
Skal du virkelig late som du er en annen person? spurte Ingrid lavt, satte seg på en stol. Tror du det faktisk imponerer noen?
Det handler ikke om det, svarte Marte fort, ristet på hodet. Jeg vil bare at alle skal tro jeg har fått alt det jeg ville ha!
Greit, da, pustet Ingrid og reiste seg. Vi kan se på klesskapet mitt. Men lov meg én ting: dette blir siste gang du lyver for å imponere andre. Det er ikke rettferdig, Marte.
Du skjønner det bare ikke!
Så kastet Marte seg ut i fortellingen sin …
~~~~~~~~~~~~~~~~
På Vinstra ungdomsskole var Marte en selvskreven stjerne. Alle så på henne. Bak henne hang alltid en hale av gutter som drømte om å kapre oppmerksomheten hennes. Lærerne smeltet når hun svingte blikket sitt mot dem, og foreldre sa aldri nei ett sukk, ett løftet øyenbryn, og ønskene ble oppfylt.
Hun var vant til å få alt. En ny sneakersmodell? Mamma fant dem alltid før noen andre hadde sett dem. Kom det en kjekk ny gutt, var han forelsket i Marte på rekordtid. Det ble et spill for henne hvor langt kunne hun tøye grensene, hvor mange ønsker får hun innfridd, hvor mye makt har hun egentlig?
«Fordi jeg kan,» tenkte hun, nærmest som et mantra. Denne setningen rettferdiggjorde enhver handling. Om en venninne snakket med en gutt Marte hadde sansen for, nølte Marte aldri og vant alltid. Hun var aldri ordentlig forelsket; det handlet bare om å vinne game’et. Og oftest vant hun.
Etter hvert trakk venninnene seg unna, én etter én. Først én, så en annen. Marte brydde seg lite det fantes alltid andre som hungret etter aksepten hennes. Hun oppfattet det som selvfølge; orkede du ikke følge hennes regler, var du ikke verdt tiden.
På avslutningsballet følte hun seg som kveldens dronning i gymsalen pyntet med lys og ballonger. Blikk og kommentarer kom fra alle kanter, akkurat slik hun elsket.
Rusen av å være sentrum gjorde henne vill. Midt under en prat om gamle dager mistenkte hun sin iboende trang og slapp løs en strøm av spydigheter mot noen av jentene som ikke hadde stått på hennes side. Litt om gamle sår, noen sleivspark om utseendet. Det kom nesten automatisk, og i blikket hennes danset et gnist av fryd over makten hun hadde.
Livet mitt blir fantastisk, annonserte hun høyt og selvsikkert. Jeg kan allerede skimte det: rik ektemann, tjener, en diger villa på beste vestkant. Kanskje I’ll starte business kanskje ikke. Jeg skal aldri løfte en finger for å forsørge meg selv! Lyx, penger, oppmerksomhet alt mitt!
Hun nøt blikkene som samlet seg om henne. Så snudde hun blikket mot den stilleste i klassen.
Deg, Liv, ser jeg for meg i en søvnig skole i Indre Troms. Eller kanskje bak kassa på Rema? Du har jo aldri vært noe annet enn en grå mus som ikke har peiling på stil! hun kastet et hånlig blikk. Mannen din blir sikkert en rørlegger som banker deg opp etter par øl på fredagene.
Deretter henvendte hun seg til neste jente:
Og du? Du vasker klær for småpenger og drømmer om kjole fra Cubus. Men de pengene får du aldri! Sånn er det bare.
Hun delte ut dommer, dommedag etter dommedag, alt akkompagnert av en sarkastisk latter.
Flere jenter så ned, noen forsøkte å smile, men stemningen surnet. Uansett hvor ledig Marte lo det bort, såret det dypt.
Marte levde på den makten hun fikk alle til å le, og hun sugde næring av den latente frykten og usikkerheten hun spredte rundt seg.
Etter skolen flyttet hun til Oslo og startet på BI uten annen plan enn at det var det “riktige stedet” for de ambisiøse. En fin leilighet på Adamstuen hadde hun arvet etter farmor, så studentlivet ble ikke det samme som for andre. Hun brukte de første månedene på å innrede stedet, skaffe seg venner, gå på fester hun sugde opp den kosmopolitiske stemningen og var overbevist om at hun snart ville finne den rette.
Men virkeligheten innhentet henne raskt. Fagene var vanskeligere enn hun trodde. Hun var vant til at folk gjorde jobben for henne, men i Oslo krevde alt hard innsats. Øvingstimer hoppet hun over og leverte i siste liten reisen bar ikke frukter.
Den første eksamensperioden ble en katastrofe. Foreleserne hadde ingen tålmodighet med henne, og beskjedene var klare: “Ta deg sammen, ellers må du finne deg noe annet å gjøre.” Marte kjente for første gang at selvtilliten sakte rant vekk.
Hun forsto at barndommen var over. Oslo var full av pene, smarte, målrettede jenter, og plutselig skilte ikke Marte seg ut lenger. De andre kombinerte deltidsjobber med studier og la planer. Marte satt fast ved gamle idealer og strategier.
I stedet for å kjempe seg gjennom, satte hun seg et nytt mål: å finne en rik ektemann. “Før skjønnheten visner,” tenkte hun og telte måneder på kalenderen.
Hun dro på dater, sa ja til menn hun vanligvis ikke ville sett på. Når temaene kom inn på fremtidsplaner, nevnte hun ofte viktigheten av trygghet og familie, men hennes rastløshet var påtakelig.
Så møtte hun endelig en som så ut til å være alt hun søkte.
Eirik var slett ingen modell, men foreldrene eide en rekke legesentre, huset deres lå på beste Frogner og familien sirkulerte i Oslos mest eksklusive miljø. Han hadde studert i utlandet, arvet posisjonen i familiebedriften og kunne planlegge fremover.
Typen min, tenkte Marte, og så for seg hageselskaper og Marbella-turer. Nå måtte planen settes ut i livet.
Hun la snedig opp løpet, fikk vite hvor han gikk på treningssenter og på kafé etter jobb, og dukket tilfeldigvis stadig opp der. Hun gikk i de riktige klærne i de riktige miljøene, og sakte men sikkert fikk hun hans oppmerksomhet.
De tok noen kaffe sammen, gikk på turer, og Marte merket at han var interessert. Limp, tanken på status og framtid vokste.
Men Eirik hadde et meget tradisjonelt hjem, og foreldrene krevde en svigerdatter fra “rett familie”, riktig nettverk og de “riktige” referansene.
Da Eirik omsider fortalte om Marte til moren sin, hevet hun bare på et bryn.
Hvem er hun? Hva gjør egentlig familien hennes?
De jobber vanlig kontorverk, bor på Vinstra … svarte Eirik litt nølende.
Vanlige? Du skjønner, Eirik, at vi forventer … moren sukket høyt. Familienavnet vårt har tross alt en posisjon å ivareta.
Eirik forsøkte å protestere.
Hun er smart og vakker …
Det holder ikke. Folk som oss må velge med omhu. Ikke skap problemer!
Marte var uvitende om samtalene og planla videre, så for seg hvordan hun skulle presentere Eirik for foreldrene sine hjemme i Gudbrandsdalen og de leilighetene de snart skulle kjøpe sammen. Men så ringte han.
På en kafé satt han stiv i kroppen. Han lette lenge etter ordene før han sa:
Foreldrene mine godkjenner ikke dette. Vi er for ulike. De har valgt en annen for meg. Jeg klarer ikke gå imot dem unnskyld.
Marte stirret lenge på tekoppen. Hun gråt ikke. Hun var bare glødende sint.
Hvorfor? Jeg har gjort alt rett!
Men de virkelige problemene var ennå ikke åpenbare. Etter noen uker hadde jungeltelegrafen blant Oslos rikmannsbarn gjort jobben sin. Rykter om at hun brukte Eirik for penger gikk som ild i tørt gress. Kommentarene smøg seg inn overalt: på fester, på treningssenter, i butikkene hvor hun hang “tilfeldig”. Blikkene ble kjølig avmålte. Menn som før flørtet, holdt seg unna.
Hun lot som det ikke preget henne. Men hun visste hennes muligheter for å gjøre et godt giftemål i disse kretsene var knust. Og hjem kunne hun ikke dra. Altfor mange løgner hadde hun spunnet til mor og far.
Hver telefon hjem var som et skuespill: «Jo da, det går bra, jeg gjør det knallbra på BI, har ansvar for prosjekter, kjæreste med advokat fra en flott familie …»
Foreldrene hennes var stolte, fortalte naboene om hvor bra det gikk med datteren. Marte så for seg den stoltheten, og løgnen ble større og vanskeligere for hver uke.
Bare Ingrid visste sannheten. En gang hadde hun kommet uanmeldt på besøk. Marte brast sammen da og fikk høre de tydelige ordene:
Dra hjem, Marte. Bare si sannheten. Foreldrene våre tåler det.
Men Marte tørket tårene, strakte seg rank og svarte:
Aldri! Jeg gir meg ikke. Snart klatrer jeg opp igjen!
Hun trodde faktisk på det. Gikk på flere dater, prøvde nye bekjentskaper, men ingen av forsøkene bar frukter. De som var interessert, forsvant fort hun hadde for mange krav, for få kompromisser.
Pengene fra farmor sparepengene og arven forsvant sakte. Til slutt måtte hun kutte ut både treningsabonnement og indulgerende kaféturer og begynte å snu på kronene. Husleien og strømmen tok mer og mer av budsjettet.
En dag talte hun hver krone. Hun innså at hun ikke lenger kunne utsette det. Hun tok kontakt med bemanningsbyråer og fikk kun takket være papirer fra videregående en jobb som kassadame på Coop Extra.
Det var knallhardt. Bak kassa kjente hun blikkene til kunder: «Hun ser da veldig ordentlig ut hvorfor jobber hun her?» Marte smilte pliktoppfyllende, slo inn det ene brødet etter det andre, og tok imot sårende kommentarer med et nikk.
~~~~~~~~~~~~
I går fikk jeg invitasjon til reunion, avsluttet Marte, mørkt. Jeg kan bare ikke la være å gå! Da tror alle jeg har trynet fullstendig!
Ingrid la fra seg teskjeen, så på søsteren lenge.
Tenk om alle vet hvordan du egentlig har det? Kanskje de bare vil le av deg? Har du glemt alt du sa på den avslutningsfesten? Tror du alle har glemt?
Marte rødmet, løftet hodet brått.
Tullprat! Jeg har vært flink til å skjule sannheten. Ingen vet. Jeg må bare gi inntrykk av at jeg fortsatt er på topp!
Ingrid lente seg bakover, trommet lett på kaffekoppen. Hvorfor vært så ivrig på å invitere den jenta som hadde trampet på stort sett alle for å stå øverst selv? Men hun sa ingenting, visste at Marte alltid gikk sin egen vei uansett.
Ok, gå hvis du må gå. Men vær klar over at det kan bli verre enn du tror.
Hva skal skje? Jeg stiller med nystrøket kjole og stylet hår. Ingen vil mistenke noe.
Greit. Om du trenger hjelp til antrekk eller hår, si ifra. Jeg hjelper deg.
Marte pustet lettet ut, som om alt hun trengte, var søsterens velsignelse.
Takk. Jeg vil virkelig se ut som noen alle misunner. Ingen må tro at jeg ikke har fått det til.
**********************
Marte løp ut av restauranten, tårene rant, maskaraen svertet kinnene. Den kalde kveldsluften slo i ansiktet, men Marte registerte ingenting. Hun måtte vekk, løp gjennom Oslos gater, mens tankene raste: «Ingrid hadde rett! Jeg burde aldri gått!»
Alt hadde begynt så bra. Marte hadde blikket på seg straks hun kom inn i festsalen. Hvert steg, den milde latten, jakten på kameratskapet fra de riktige, men ikke for nære, tidligere klassekameratene. Hun serverte historier; mann i London på forretningsreise, romslig villa på Bygdøy, årlige feriereiser til Dubai Hun beskrev alt med slik innlevelse at hun til slutt selv trodde på det hun sa.
Hun nøt oppmerksomheten helt til et høyt stemmebrudd brøt illusjonen:
Jeg så Marte på Røa-senteret for noen uker siden. Hun jobbet faktisk bak kassen!
En pause senket seg. Alle så på henne. Marte forsøkte å smile, men ansiktet var fastfrosset.
Ja, se jeg har til og med bilde, istemte en annen jente, halende frem mobilen. På lerretet ble det plutselig vist et bilde av Marte: småsyk bak kassen på Coop, i uniform og med navneskilt. Et nytt bilde: Marte med poser i hendene, ventende på 32-bussen. Et tredje: Marte i oppgangen til blokkene på Torshov, slepende på tunge bæreposer.
En latter boblet, først lav, så høy, så spredte den seg over hele rommet.
Og hun sa hun bodde på Bygdøy, ropte noen.
Og ektemannen kanskje han jobber i kassa ved siden av!
Det var for sent å skjule seg. Marte kjente hetetoktene strømme gjennom kroppen, beina bar henne så vidt. Alt hadde vært løgn og de bildene viste en helt annen virkelighet.
Hun snudde på hælen og stormet ut i natten, uten tanke på hvem som ropte bak henne. Kulden og tårene var alt hun følte. Hun så seg ikke for, dultet brått inn i en mann som kom gående i motsatt retning, nesten fikk hun ham til å miste handleposen.
Går det bra med deg? spurte han, oppriktig bekymret.
Hun så på ham en helt vanlig fyr med Dagligvare-logo på posen. Men i blikket var bare varme. Marte sank sammen.
Nei, svarte hun, stemmen knapt hørbar bak hikstene. Forloveden min har dumpet meg rett før bryllupet
Hun lot seg synke sammen i mørket fortsatt uvillig til å lære.
Livet lærer hardt i Norge også.
