PØLSETYVEN
Han kunne ikke unngå å legge merke til denne katten. Rett og slett fordi den pleide å stjele i hans lille dagligvarebutikk. Men måten den gjorde det på var så underlig at det var umulig å bli sint. Snarere tvert imot.
Butikkeieren begynte faktisk å glede seg hver morgen til at ritualet skulle starte. Han hadde som vane å filme hele opptrinnet med mobilen, og om kvelden lo han og kona seg i hjel når de så det sammen. Slik gikk dagene.
Katten satt bestandig lenge utenfor døren med en mine som sa han bare tok en liten hvil. Ikke noe mistenkelig her. Først da den så at det var tomt for folk i nærheten, vippet den forsiktig snuten inn døra. Eieren selv gjemte seg bak den store kjøledisken med kameraet klart.
Katten snek seg forsiktig inn, og beveget seg målrettet mot pølsedisken. Der skjøt den fart, grep enten en pølse med potetmel eller en med ost, og forsvant lynraskt ut. Men…
Sulten var aldri større enn at den stoppet et par meter utenfor butikken. Der satte den seg ned og ga seg i kast med tyvegodset.
Butikkeieren kom listende ut og sto på avstand. Så spurte han høyt:
Smaker det?
Katten løftet hodet og mjauet bekreftende.
Det var godt å høre, svarte eieren.
Kom tilbake når du vil.
Kanskje du undrer deg, hvordan er det mulig? Ekte pølsebiter rett på disken, ikke i kjøla, i små porsjoner og for seg selv, nesten som katten skulle snuble over dem? Forklaringen er ganske enkel.
Eieren var nemlig snill på bunnen. Da katten først kom innom butikken, var den så tynn og fillete at det gjorde vondt. Men nærme folk ville den ikke gå. Mat fra hånda takket den bestemt nei til. Butikkeieren endte med en idé: Han la en pølsebit like ved døra, slik at katten han døpte ham Halvor kunne stjele på ærlig vis, med klør og tenner.
Det fungerte. Etter hvert flyttet han pølsebitene lenger og lenger inn, til han til slutt hadde laget et slags serveringshjørne på den nederste hylla, helt innerst mot gulvet.
Halvor kunne for lengst bare ha ruslet inn og tatt det han ville, men nei. Prosessen var det viktigste. Alt som er stjålet, smaker enda bedre.
Så satte eieren ut en vannskål, en stor matskål med det beste kattefôr, og en boks med sand ved dørstokken. Like ved rigget han til en liten hundehytte med lunt pledd inni.
Halvor holdt fortsatt god avstand. Men glad i en prat var han blitt. Eieren gikk ut når Halvor stakk av gårde med pølsa, og ropte over gata. Katten tittet bort, mjauet tilbake et slags samrøre av måltidet og samtale.
Men så begynte butikkeieren å fundere. Halvor var blitt rund og blank i pelsen. Det var åpenbart at han ikke trengte å stjele lenger. Men fortsatt jobbet han hardt: et par pølser om dagen, og så rett rundt bak hjørnet ut av syne.
Eieren prøvde flere ganger å følge etter, men Halvor smatt alltid vekk akkurat tidsnok. Til slutt kjøpte han et lite overvåkningskamera og satte det opp i veikrysset. En kveld fikk han endelig svaret.
Fra et lite kjellervindu kom det til syne en knøttliten, rød kattunge. Den kastet seg over pølsa som Halvor hadde brakt. Den skalv av iver.
Dagen etter satt kona og gned tårene ut av kinnene mens hun ropte:
Du skjønner du må ta dem med hjem, ikke sant? Allerede i morgen!
Men å fange Halvor lot seg gjøre han sov gjerne midt i butikken nå. Kattungene, derimot, det var vanskelig.
Dagene gikk. På kameraet kunne eieren se den lille røde komme forsiktig for å drikke vann av Halvors skål, eller sove i hundehytta. Men straks noen nærmet seg, forsvant den som et rødt lyn.
En dag hørte eieren en rar lyd fra inngangen. Ingen kunder. Han gikk ut bak disken og motlyden.
På dørstokken satt den røde kattungen og skrek alt den kunne.
Hva er det, lille venn? spurte han undrende.
Kattungen løp bort, stirret ham i øynene og løp mot hjørnet av huset. Eieren fulgte etter.
Bak hjørnet lå Halvor og jamret. En hund hadde bitt ham i høyre bakbein. Han hadde klart å slite seg fri, men såret var dypt.
Kattungen presset pannen mot Halvor og peip.
Herregud, hvisket eieren.
Han tok av seg jakken, rullet Halvor inn i den, løftet den røde kattungen med én hånd og puttet den i innerlommen.
Butikken ble låst, og ferden gikk til veterinæren. Fem timer senere Halvor bandasjert og sydd, kattungen vennlig og nysgjerrig.
Han kalte kattungen Bluss. Bluss var leken og kontaktsøkende fra første stund.
Senere på kvelden, butikken lukket, dro familien hjem med nyopererte Halvor og lille Bluss.
Kona var fra seg av glede. Hva gjør en norsk kone når hun er glad?
Ringer hele vennekretsen, selvsagt! Timesvis med skravling, forklaringer, gode råd.
Da samtalene endelig stilnet, lå butikkeieren, Halvor og Bluss strakt ut på senga og sov. Nydelige greier, smilte kona. Hvor skal jeg få plass?
Bluss flyttet seg gjerne, presset seg mot henne og tråkket forsiktig med små poter.
Slik fikk de sitt hjem.
Nå tusler to store, velfødde katter rundt. De ligner ikke det grann på de gamle gatekattene.
Av og til vasker Halvor Bluss bak øret, og Bluss lar seg villig gjøre.
Rett over gata, ved Skobutikken, holder en liten grå kattejente til. Ekspeditøren der henter jevnlig mat til henne fra dagligvarebutikken.
Kanskje hun også får et hjem etter hvert?
Kanskje, en dag, får alle hjem?
Kanskje blir katter så sjeldne at man må stå i kø og ta kurs for å få én?
Hva tror du?
Kan det hende…?
