Dagbok, Oslo, november
Ikke igjen! Jeg slengte mobilen ned i sofaen med et sukk da jeg så meldingen i foreldreringschatten i barnehagen.
Hva er det nå, mamma? Ingrid så bort fra matteboken sin og løftet hodet mot meg.
Konkurranse, igjen! Jeg er så lei av disse evige konkurransene. Hvorfor må vi foreldre alltid styre med det? Og selvfølgelig må det leveres om to dager, og jeg har nattevakt i morgen! Når skal jeg få tid til dette egentlig?
Vil du at jeg skal lage noe? Jeg er nesten ferdig med leksene, bare matta igjen. Men den kan jeg spørre Synne om i morgen – den oppgaven er så merkelig uansett, jeg skjønner ingenting, kanskje hun kan forklare.
Nei, bare bli ferdig med leksene, jenta mi. Det er snart karakteroppgjør, og du har flere prøver denne uka.
Men hva med… Elias blir jo lei seg, husker du ikke forrige gang? Han begynte å gråte da alle fikk diplom, men det han hadde laget selv, stod helt bakerst og ingen så på det. Han laget det jo helt alene!
Det var jo det som var hele poenget! Jeg sukket tyngre. De flestes foreldre lager nesten alt, skulle tro det var en ny Munch-utstilling! Ikke barna, nei, men voksne. Har du sett hvor forseggjort det noen ganger blir? Det er ikke dét som irriterer meg mest.
Hva da?
Barnehagelærerne påstår det er barna selv. Du skulle sett dem! Uansett, jeg skjønner ikke hvorfor ingen protesterer. Hvorfor bare godtar alle og lager det foreldrene forventes å lage, gang på gang? Husker du i første klasse? Da satte en forelder foten ned, og etter det måtte barna lage de selv.
Da Norunn slutta, ja! Ingrid lo. Ingen var lei seg av den grunn. Etterpå sa Anne-Berit at vi bare skulle lage det selv, og ga Ninni anmerkning da hun hadde med et strikket leketøy moren hadde lagd. Så måtte alle ha med garn og heklekrok til timen, husker du?
Ja, da løp jeg rundt til naboene for å finne garn en sen kveld! Jeg husker det godt.
Ikke sant? Hun ba Ninni lage en runding, men det klarte hun ikke og fikk dårlig karakter. Husker du virkelig ikke det?
Det er blitt så lenge siden, jeg hadde helt glemt det.
Helt ærlig burde foreldre få premie, ikke barna. Så slapp barna å bli lei seg om de forstår, mener jeg. Ingrid la vekk pennene i penalhuset sitt og reiste seg. Skal jeg koke litt te, og lese eventyr for Elias?
Det ville vært koselig! Jeg reiste meg, gikk bort til henne og klemte henne. Du har blitt så stor, jeg rekker deg knapt til panna lenger!
Ikke nå, mamma. Hun trakk seg litt unna. Jeg vil helst ikke snakke om pappa.
Nei, det trenger vi ikke. Gå og lag te, så ringer jeg noen i mellomtiden. Du ga meg en god idé nå.
Jeg klemte henne igjen, og dyttet henne vennlig ut mot kjøkkenet.
Hun gikk rak i ryggen, som alltid, og jeg ble stående å tenke på hvor merkelig gener er. Jeg var selv småkraftig og lys, og det er Elias også samme lysblonde hår, samme bygg. Men Ingrid, henne kunne man tro var laget av porselen og bevegelse. Rett holdning, lang hals, smale håndledd som bestemor, pappas mor, hun som var ballettdanserinne engang, selv om hun aldri sto fremst. Men arbeidsviljen, ryggen og humøret, det gikk igjen. Men Olga var aldri så varm og romslig Ingrid hadde alltid en slags mild glans rundt seg, det la alle merke til. At hun gang på gang lot seg bruke, gjorde ikke at hun endret seg. Hun kunne aldri la være å hjelpe, hvis noen trengte det.
Vi har hatt en del dyr her hjemme, mest fordi Ingrid alltid tok seg av de syke, og når hun fikk stelt dem, fant hun et nytt hjem til dem. Bortsett fra en eneste den gamle, digre katten hun fant forrige vinter.
Da vi fikk ham, var det så kaldt at skolen var stengt. Ingrid var hjemme og passet broren, mens jeg jobbet. Hun skulle bare i butikken etter løk, ga Elias streng beskjed om å se på barne-TV og ikke gå noe sted, og løp ut. Rett utenfor døren snublet hun og falt, og der satt han. En stor, sort skapning, utmattet og med pels i floker. Han så så likegyldig bort på henne, at det stakk meg da hun fortalte det.
Fryser du? Vil du bli med inn? spurte hun katten.
Han svarte ikke, bare trakk labbene inntil seg. Ingrid prøvde å løfte ham, men han var for tung hun åpnet døra og ventet.
Det er varmt inne, og vi har melk.
Han rørte seg ikke. Ingrid satt på trappa, viklet seg sammen og sa: Ikke vær redd, jeg vil gjerne ha deg der inne.
Langt om lenge, tok han mot til seg og tuslet etter henne.
Neste dag ristet jeg bare på hodet da jeg så dette rare vesenet. Han holder nok ikke lenge ut, Ingrid…
Må han ikke i det minste få slippe å fryse?
Jeg sa jo ingenting, han får bli.
Jeg hadde ikke krefter igjen til å protestere. Jeg gikk bare på jobb på rutine, tok meg av ungene så godt jeg kunne. Alt føltes klissete, meningsløst bortsett fra barna.
Mannen min flyttet ikke ut med det samme tvert imot bodde han hos både oss og den nye dama i over et år, ute av stand til å bestemme seg. Jeg sluttet å bry meg om han kom hjem, men han ville ikke dra, sa barna trengte ham. Det endte med at jeg flyttet inn til Ingrid, vi bodde i hvert vårt rom hun forsto så mye for alderen.
Han fikk en sønn til, nesten like gammel som Elias. Jeg så damen som tok min plass flere ganger høy, blendende pen, i olabukser og kåpe, med sønnen på armen. Blåøyd, pen…
En kveld orket jeg ikke ta bussen fra jobben, men gikk heller gjennom Frognerparken. Høsten var uvanlig mild og tørr, og jeg nøt lyden av løvet under skoene, fant trøst i det klare luften. Da lo jeg til og med jeg så en ekorn herje med en forvirret hund en eldre mann holdt i bånd. Jeg kom til å tenke, sånn vil kanskje min eksmann se ut om noen år like stram og ordentlig, med en annen ved siden av seg. Det blir ingen barnebarn på hytta, ingen turer på sjøen eller i fjellet som vi planla… Ingenting igjen…
Akkurat da jeg skulle gå hjemover, så jeg ham – og den nye familien komme gående. Jeg snudde på hælen, stiv, og gikk ut av parken, og først da bestemte jeg meg.
Den kvelden pakket jeg sakene hans og sa stille: Nå går du.
Han så skeptisk på meg, men Ingrid stod i døra bak meg og sa lavt: Gå.
Da døra ble lukket, satte jeg meg mot veggen og kjente tårene presse på.
Mamma, går det bra? spurte Ingrid.
Jeg samlet meg og sa: Vil du sette på tevann? Jeg trenger en kopp te nå.
Barna tok det forskjellig. Elias var fortsatt liten, han savnet ham egentlig ikke så mye, for pappa brukte lite tid sammen med ham. Ingrid, derimot, fikk et sjokk. Hun lå ofte våken og stirret i taket om natten. Jeg sendte henne til psykolog, men det hjalp lite. Alt ble litt lettere da katten Kose kom til oss.
Han fikk navnet sitt fordi Elias sa det passet så godt. Både han og Ingrid knyttet seg til denne robåtstore, svarte katten, som stadig ga meg hjertebank når den plutselig dukket opp i gangen på kvelden og så meg i øynene.
Får du ikke sove? sa jeg, og katten la seg rolig ved siden av.
Han mjauet aldri, ba ikke om kos, bare var der. I begynnelsen trodde jeg det var for min skyld, men etterhvert skjønte jeg at begge barna betrodde seg til ham. Det var terapi nok i det.
Jeg merket at Ingrid var roligere. Og en kveld nevnte jeg det tilfeldig:
Du, hvis du tenker å gi bort Kose, så vil jeg bare si at jeg er imot. Han blir her.
Gjennom vinteren ble Kose rund og blank, pelsen vokste ut, og han ble mer lik en ekte huskatt. Til vennene mine sa jeg at den perfekte mannen finnes han orker meg, hører på alt jeg har å si, elsker barna, ber sjelden om mat og roter aldri med sokkene sine. Drømmepartner.
Jeg hadde ingen tanker om en ny mann, følte meg knekt etter bruddet. Alt jeg hadde, var barna. Med Ingrid trengte jeg ikke bry meg med flere foreldrekonkurranser barnehagetiden med henne var én lang rekke karnevalskjoler og sløyfer. Med Elias var det annerledes. Aktiviteten i foreldrerådet var på topp, og tiden strakk ikke til.
Han truet med at barnebidrag skulle gå gjennom retten, så jeg måtte greie meg selv. Etter et par stramme måneder, ordnet jeg en ekstrainntekt. Det kostet krefter, men det betydde at vi klarte oss selv. Bare… jeg fikk aldri nok tid til alt jeg kjente jeg burde rekke.
I starten gikk det greit, men etter hvert ble det for mye. Elias ville helst lage alt selv, men hans bidrag havnet alltid bakerst, aldri sett eller kommentert, og på et møte ble jeg nesten hudflettet av styreren. Jeg følte meg så flau, at jeg bestemte meg for å ikke gå på foreldremøter mer.
Ro ned, ro ned, sa barnehagelæreren Mette austad. Barna er vår fremtid! Har dere ikke en halvtime til å hjelpe barnet deres lage en figur, da bryr dere dere ikke? Dette er en koselig aktivitet sammen!
Jeg sluttet å høre etter. Jeg tenkte bare på å gå hjem, lage te og sitte litt med Kose mens barna pratet om dagen.
Etter det møtet, skrudde jeg av lyden på mobilen og sverget å slutte la meg stresse. Nå hadde det gått en uke, og så fikk jeg denne nye beskjeden. Jeg ble sint. Nok nå! Hvis det skal være barnekonkurranse, får barna ordne eller så får de voksne være ærlige og si det!
Jeg ringte tre andre foreldre, og de var med på planen min med en gang.
En uke senere, på selve barnehagefesten, følte jeg meg fri. Nå skulle jeg ikke la flere rakke ned på oss, eller late som barnas bidrag ikke betydde noe.
Elias sin figur et pinnsvin stod som alltid innerst på hyllen. Jeg hentet den frem og stilte den fremst.
Ragnhild, hvorfor gjør du det? Mette så overrasket på meg.
Jeg vil at Elias sin pinnsvin skal synes. Jeg bare retter på navneskiltet. Jeg flyttet noen av mesterverkene lengre bak og satte Elias sitt fremst.
Hun rødmet, men protesterte ikke.
Barnehagen fyltes opp, det var liv, latter, forberedelser til opptreden så var det på med yttertøy og ned i storsalen. Ingrid og jeg vekslet blikk med pappaen til Hannah, og vi fulgte barna ned.
Alt gikk bra Elias leste diktet han hadde øvd på med Ingrid, svingte seg i dans med Lise. Kanskje gemyttet fra bestemoren slår ut, tenkte jeg, kanskje han kan begynne på dans?
Så skulle resultatene i konkurransen annonseres. Diplomene og sjokoladene landet raskt i hendene til barna med de mest forseggjorte bidragene de som, vi alle visste, var foreldrelaget. Elias ble ikke ropt opp, men jeg var forberedt.
Da alt egentlig var over, gikk jeg frem og ba om ordet.
Nå har foreldrene også noe å si. Kan vi få ordet et øyeblikk?
Mange smilte, de visste hva som skulle skje. Jeg fikk med meg Hannahs mor og hentet frem en bunke diplomark og godteriposer.
Vi vil først og fremst takke dere, dyktige ansatte, for arbeidet dere legger ned med barna våre! Uten dere ja, hva hadde vi gjort? Så, applaus!
Først spredte klapping, så mer entusiastisk.
Men vi vil også takke alle de barna som laget sine egne figurer og ikke vant. Dere er like flinke, og vi er stolte av dere! Kom frem og ta imot diplom.
Vi delte ut diplomene og en sjokolade til hver av dem, og det brummet av latter. Til sist fikk foreldrene hvis gullfingre sto bak de mest forseggjorte arbeidene også sin velfortjente pokal en stor sjokolade og et diplom.
Etter feiringen var utstillingshyllene endret. En ekstra hylle, dekorert med Jeg-klare-selv i Ingrids snirklede håndskrift, stod nå stolt i rommet. Her stod barnas egne, kanskje litt enkle, men ærlige arbeid fremme for alle.
Ute kledde jeg på Elias og vi gikk ut i vintermørket mot trikken hjem, hvor Ingrid ventet på oss med ferske nyheter.
Mamma?
Ja, vennen min? Jeg så på ham, så stolt han var med diplomet.
Betyr det at min pinnsvin er bra, når jeg fikk diplom?
Selvfølgelig! Den er særlig bra fordi du laget den selv. Også Ingrid hjalp ikke denne gangen.
Men pinnsvinet mitt ble litt rart…
Det spiller ingen rolle, for det er ditt.
Han tenkte litt før han så opp på meg:
Mamma, er du stolt av meg?
Jeg stoppet plutselig, han gikk litt forbi før jeg fanget ham i armen og satte meg ned på kne foran ham.
Jeg er kjempe-stolt! Jeg er stolt fordi du blir mer selvstendig for hver dag. Stolt fordi du ikke maste om at jeg skulle gjøre jobben for deg, og stolt fordi du forstår at jeg ikke har så mye tid, men hjelper til. Jeg vet du vasket kopper i går, ikke Ingrid. Takk for det! Jeg er stolt av at du vokser opp til å bli en ekte mann.
Og hva er en ekte mann?
En som fikser problemene sine selv, men som også takker for hjelp. En som ikke skiller mellom “herrearbeid” og “damearbeid” som hjelper familien sin. Som du gjorde med oppvasken, og derfor fikk Ingrid tid til prøven i dag og hun klarte seg kjempebra. Det handler om tid, og om hvordan man bruker den!
Hvordan da?
Vi tar det en annen gang. Men, du? Jeg reiste meg og tok hånden hans.
Hva da?
Jeg synes vi fortjener en liten fest.
Jaaa! ropte han.
Da trenger vi vel en kake?
Ja!
Så satt vi alle tre rundt kjøkkenbordet. Kose smøg seg sammen på sin faste plass på teppet, og jeg så at barna mine småpratet, lo og hadde det godt. Hvor lite som egentlig skal til for å gjøre barn glade, tenkte jeg. Bare å bekrefte at de er viktige, og det de gjør betyr noe.
Jeg skrudde fortsatt av lyden på mobilen og la den nederst i veska. Neste morgen gikk jeg ut av barnehagechatten og ba Hannahs mor gi meg et kort referat om det var noe viktig. Senere lo vi godt av ansiktene til noen av foreldrene da sjokoladene ble delt ut.
To år senere kom Elias inn på kadettlinjen, og pinnsvinet hans fikk hedersplass ved siden av en fin tekanne som Ingrid kjøpte til meg på ferie fra studiene i Trondheim.
Når barna forlot redet, ble det tomt med bare meg og Kose en stund. Men tiden gikk, og så kom Einar, lav og rund og god som meg, inn i livet mitt. Han ga meg alt jeg hadde ønsket meg, og dagene fyltes på ny med latter, rosebed og reiser til havet og fjellene. Barna ble også glade i ham, og det var en overraskelse jeg trodde aldri jeg skulle møte noen som virkelig kunne bli glad i andres barn. Ingrid sa selv, da vi gikk hånd i hånd gjennom Slottsparken en gang hele gjengen, at sånn akkurat sånn ville hun ha det i sitt eget liv. Å kunne sparke høstløv sammen, mate ekornene, og ta med noen hjem på te. Av og til trenger man nemlig ikke mange ord. Har man noen som hører med hjertet, trenger man egentlig ikke mer.
