Filip og Ine synes å ha det bra sammen, men det lå en økonomisk ubalanse og murret i bakgrunnen. Filip brukte stadig vekk penger på seg selv fancy joggebukser, frisørtimer og spa, mens Ine holdt hardt på kronene og klippet håret hjemme med kjøkkensaksen for å spare litt ekstra. Hun bidro mye til husholdningsbudsjettet, men Filip ga henne lite ros for innsatsen.
En vakker dag ba Ine Filip om å kjøre henne hjem til moren, for å levere en ny TV. Mens Filip satt på do og ventet (som for øvrig tok sin tid det var ikke akkurat en rykende trafikk på badet), fikk han med seg en samtale fra stua mellom Ine og svigermor. Det viste seg at Ine hadde kjøpt seg en leilighet midt i Oslo sentrum helt uten å nevne det for Filip. Han ble mer irritert enn en sulten måke på fiskebrygga, og konfronterte Ine med det.
Ine svarte, litt stresset, at hun hadde lånt pengene fra fetteren. Filip nappet tak i fetteren, som bare lo og mente at Filip burde spørre kona si om alt han lurte på. Da Filip prøvde igjen med Ine, fikk han en ny historie om et lån fra søsteren. Mindre tillit, mer frustrasjon. Filip følte seg både forrådt og rimelig snurt, og ga henne et ultimatum: enten betaler hun ham tilbake halve verdien av leiligheten, eller så blir det skilsmisse.
Ine trakk på skuldrene og gikk med på skilsmissen uten stort drama. Nå bor hun sammen med moren sin i en fin, splitter ny tomannsleilighet hun har kjøpt. Moralen? Dårlig kommunikasjon og et snev av mistillit kan legge en fin ekteskapelig gryte på is i selv det mest idylliske nabolag i Oslo.
