Philip og Ingrid levde tilsynelatende godt sammen, men det var en merkelig ubalanse når det kom til økonomi. Philip dryppet stadig kroner ut av lommeboken for egne behov han kjøpte seg joggedresser og besøkte frisørsalongen der alt luktet av eucalyptus og såpe, mens Ingrid holdt hardt i pengene, klippet sitt eget hår på kjøkkenet og pekte alltid på tilbudene i dagligvarebutikken. Hun bidro lojalt til felles husholdning, men Philip så aldri ut til å verdsette innsatsen hennes.
En kveld, da snøen falt stille over Oslo og gatene var blanke som speil, ba Ingrid ham om å kjøre henne til moren i Drammen for å levere en TV. Philip ventet på badet, hvor speilet gjorde ansiktet hans bredere enn vanlig, og han overhørte plutselig en uvanlig samtale mellom Ingrid og hennes mor. Ordene kom som fjær i luften: Ingrid hadde kjøpt en leilighet midt i sentrum, uten å fortelle Philip verken om pengene eller adressen. En laksende uro svømte gjennom ham, og han krevde forklaring på stedet.
Ingrid sa forsiktig at hun hadde lånt penger fra fetteren sin, men Philips mistanke bredte seg som tåkedis. Han oppsøkte fetteren, som flirte som om han var midt i en drøm og svarte at Philip heller burde spørre kona om det han egentlig lurte på. Da Philip igjen konfronterte Ingrid, svarte hun nå at pengene kom fra søsteren. Det føltes som om svaret kom fra et sted langt bak den blå himmelen. Philip, sliten og svimmel, ga henne et ultimatum: enten skulle hun betale ham tilbake halvparten av verdien på leiligheten, eller så ville han skilles.
Ingrid var stille, før hun til slutt nikket som om hun forsto det ulogiske i hele scenen og de skilte lag. Nå bor hun sammen med sin mor i en helt ny toromsleilighet, kjøpt for egne midler, et sted der vinduene er brede og tiden flyter sakte. Det drømmelignende øyeblikket belyser hvordan manglende dialog og tillit kan forvandle et forhold til noe uvirkelig og føre det til det uungåelige sluttpunktet.
