Det var en tid for lenge siden, da ting var annerledes enn nå, men minnene fra den sommeren er fortsatt levende. Sykehusvinduet sto på vidt gap, slått opp av sykepleieren tidlig om morgenen. Luften var frisk og klar, gardiner blafret svakt, grønn løv praktet utenfor, og det var ennå langt igjen til den stekende sommervarmen.
Petter hadde fått blindtarmen fjernet. De sa det var på hengende håret, et vanskelig inngrep, men Petter var fryktløs.
Er du ikke redd for sprøyter, du da? lo sykepleieren og slapp ut luft fra sprøyten mens morgensolen skled inn.
Petter snudde seg stille på siden, stå opp fikk han ikke lov til ennå.
Hah, skremme meg liksom …
De fant ham i en bakgård i Oslo, der angrepet kom brått. Nei, han var ikke hjemløs, han vokste bare opp på barnehjemmet. Han og gutta hadde vært på Mathallen, prøvd å tjene noen kroner under bordet, og så slo smerten til. Han angret bare på én ting: Han hadde lurt med seg Even og lille Sindre, så det kom til å bli kaotisk på barnehjemmet. Dagen før, etter operasjonen, hadde bestyrerassistenten – fru Kirsten – kommet innom, visstnok for å “bry seg”. Petter var fortsatt omtåket av narkosen, men husket de bekymrede ansiktstrekkene hennes – detaljene husket han ikke.
Hvorfor kunne han ikke bare fått vondt inne på barnehjemmet, da? Så nær var han å komme helt frem … Men det gikk ikke slik.
Det var nok aprikosene å skylde på. De fikk en kasse overmoden frukt på torvet – ikke så dårlig egentlig, søt som honning. Dermed slukte de i seg altfor mye.
Så, helt, helten! Hvordan føler du deg? En eldre lege med kraftige armer sjekket arret, Det verste er over nå. Du har ingenting å være redd for.
Jeg var ikke redd, jeg, svarte Petter.
Jasså, tøffing, du! Men hør her, tøffingen du får ikke spise noe. Ingen godterier eller pakker hjemmefra. Vi gir deg litt bringebærgelé i kveld, vær tålmodig.
Petter nikket ut av respekt, men han visste at ingen kom til å sende ham godteri. Nå var han ikke akkurat populær på barnehjemmet alle var sinte for at han hadde stukket av, og for at han hadde dratt med seg ansatte i trøbbel. De hadde sneket seg ut gjennom et hull i gjerdet for å dra på markedet, og hvem endte opp syk på veien tilbake? Jo, Petter.
Men legen hadde kanskje rett når det gjaldt motet. Petter var tøff, for livet tvinger deg til det. Moren hadde visst fått ham ved et uhell; kanskje hun ikke hadde råd til abort engang. Petter var ti år, og kunne snakke om sånt uten å blunke, akkurat som andre barnehjemsbarn.
Han var aldri sint på moren tvert imot, takk for at hun ga ham livet, selv om hun skrev fra seg ansvaret straks.
Han hadde vært på barnehjem så langt tilbake han kunne huske. Først et spedbarnshjem i Drammen, senere et barnehjem utenfor Sarpsborg, og så videre mot østlandet. Han hadde alltid måttet kjempe for tilværelsen.
Han mintes slagsmålene om mat i matsalen. Selv på denne rolige tida under Gro, tok kokkene og lederne med seg det meste hjem privat, ja, de fraktet det i kasser og biler.
Og det var ikke bare maten det ble slåssing om. Han var råsterk. Brukte krefter, brakk til og med armen et par ganger. Den omreisende frisøren, som barberte dem snau, begynte nærmest å gråte over de mange arrene i hodebunnen hans.
Hvorfor gråte over det? Petter hadde aldri grått.
Og nå skulle de liksom skremme ham med et arr på magen og noen sprøyter …
Morsomt!
Voksne, syntes han, var kalde, beregnende. Han var ingen blond sjarmgutt, ingen søt lita jente som alle ville ta vare på. Han var direkte, barsk, litt sinna og egenrådig.
Pass deg, Vorland! Finn på tull, så havner du på isolat! pleide fru Kirsten å true.
Petter ble aldri oppfarende, men heller aldri så underdanig. I hans verden hadde han for lengst laget seg egne regler og prinsipper.
Det var bare én voksen han ofte tenkte på. Han visste ikke hvordan barn egentlig mintes mammaen sin, men denne dama, som bare klokka inn og ut av livene deres en liten stund, snakket han ofte med inni seg.
Da han var seks, begynte hun å jobbe på barnehjemmet utenfor Sarpsborg. Han visste ikke hva hun egentlig jobbet med, men han husket det milde smilet, de blå øynene, de lune hendene og lukten av kaffe og ull. Han husket hun satte ham på fanget og hvisket i øret:
Du må bli sterk, Petter-liten. Spis ordentlig, ta vare på deg selv og vær snill. Det blir nok tungt, men du klarer det. Bare prøv, ikke sant?
Og så sang hun for ham:
Lille pusekatt, med den gråe halen,
Lukk øyet, sov nå, sov nå.
Myk og hvit er labben, øret er sort,
Lukk øyet, sov nå, sov nå.
Og selv om Petter nå syntes seg selv ganske voksen, hendte det han lutet øynene og sang den for seg selv når det var som tyngst. Da varmet de hendene hans igjen.
Men så forsvant kvinnen, forsvant og etterlot bare melodien og minnene. Ingen hadde sunget vuggesanger for ham, aldri svøpt ham tett. Navnet hennes var glemt, men i tankene kalte han henne mamma en omsorgsfull barnepike, kanskje? Han ønsket hun hadde vært det.
Sykepleieren lukket vinduet, ordnet med senger rundt. Petter ble faktisk glad å ligge alene var kjedelig.
Men straks rullet de inn en båre; voksne i hvite frakker sto tett rundt. Det ble liv og røre. Petter kunne bare så vidt se fra senga, men han fikk med seg det viktigste. På senga lå en spinkel gutt med skarpe kinn, drypp koblet til armen. Snart var det bare sykepleieren og en voksen mann igjen på rommet.
Ingen av dem sa så mye, bare noen ord.
Han sover, sa sykepleieren.
Fint, takk.
Du roper…
Ja …
Hun gikk, mannen satte seg strekt fremover, hodet bøyd, på stolen, stirrende i gulvet. Gutten sov.
På rommet var det varmt, men mannen beholdt jakka og frakken på. Petter syntes nesten han blundet.
Ryggsøylen verket, han vridde seg, senga knirket. Mannen snudde seg. En alvorlig rynke mellom brynene, poser under øynene, men blikket mildt.
God dag, sa han, nesten overrasket over å se noen andre.
God dag selv, svarte Petter.
Mannen så til sønnen, trakk frem en stol, satte seg ved Petter.
Har de operert?
Jepp, tok blindtarmen.
Det var godt. Kan du stå opp ennå?
Nei.
Vil du ha noe?
Nei, får ikke spise før i kveld. Hva med ham? Petter nikket mot senga.
Han? mannen så bort, rynket brynene, Noe annet sykdom. Er det greit jeg sitter her? Kan hjelpe deg om du trenger. Går hvis du får besøk.
Det går fint, ristet Petter på hodet. Hvem var vel han til å nekte?
Mannen flyttet stolen og hvisket:
Han heter Simen, elleve år. Og du?
Petter, jeg ti.
Takk, Petter, sa mannen, men Petter forsto ikke helt for hva egentlig?
Neste dag var rommet stadig fullt med folk. Simen fikk medisiner, leger kom og gikk. Faren hans ble over natta, snakket av og til stille til sønnen. Simen rørte på seg, men slo aldri opp øynene. Det så ut som han sov.
Senere kom en eldre mann, en eldre dame og en ung kvinne. Simens mor, må vite. Høy, rett i ryggen, med spisst neserygg og mørke, krøllete fletter. Anspent og grå i fjeset, øynene rødgråte. De geleidet henne bort, satte henne ved Simens side. Hun mumlet ord, strøk og strøk over hånden hans.
Kan dere flytte gutten? spurte faren legen, pekte litt på Petter, bekymret for kona.
Ja, vi flytter ham i dag.
Legen så plutselig bort på Petter.
Hvordan har du det, gutt? Gjør det vondt?
Litt.
Den natten sov Petter dårlig, arret verket og det var vanskelig å snu seg. Han fikk ikke noe mat, kanskje glemte de ham, kanskje var det for tidlig.
Idag kan du stå opp, flytter deg til et annet rom. Kom på beina, vi fjerner kateteret, sa legen.
Petter gledet seg, men ble liggende lenge før sykepleieren kom tilbake. Folk kom og gikk hele tida.
Først denne dagen forsto Petter at Simen sannsynligvis skulle dø. Han åpnet aldri øynene, og de rundt snakket lavt, så slitne, så resignerte.
En jente, Simens kusine, ble sittende hos ham. Petter syntes det var flaut, hintet til sykepleieren at han skammet seg, men hun bare svarte surt:
Det er da ingen som bryr seg om deg! Gå fort. Fort gjort.
Og jo da, det hele gikk fort. Men fortsatt lå Petter, og studerte friheten. Nå var han splintret naken, og ante ikke hvor klærne var. Jenta så vekselsvis ut av vinduet og på Simen. Hun fuktet leppene hans, ordnet dynen som lå perfekt på allerede. Petter angret på at han ikke spurte etter klærne.
“Ingen som bryr seg om deg.” Sånn var det kanskje.
En stund senere bestemte han seg for å reise seg. Han snudde seg, trakk dyna rundt kroppen, og satte seg opp.
Jenta så opp.
Skal jeg hjelpe deg?
Nei … Petter svimmel, måtte legge seg ned igjen.
Men om et minutt satt han igjen.
Vet du hvor klærne mine er? spurte han.
Hun visste ikke, men lovte å finne dem.
Bare pass litt på Simen så lenge, ok?
Petter forsøkte å reise seg, vristet seg opp men bena skalv, kroppen nektet å bære ham. Han ante ikke at det skulle være så tungt bare å gå.
Omsider kom klær, men bare sykehusklær. For store, selvfølgelig.
Jeg snur meg bort, ikke vær redd, sa jenta.
Han fikk på seg buksene, men alt var så stort at han måtte stramme strikken. Det kunne han. Men buksene slepte langs gulvet. Jenta la merke til det.
Oi, stopp litt. For store, ja. La meg brette opp, hun bøyde seg ned og brettet opp i en evighet, så lang tid at Petter ble svimmel.
Jeg ramler snart, jeg…
Oi, oi, hun løftet ham, satte ham på en stol.
Skikkelig syk, du. Har du spist noe? Hva heter du forresten?
Petter.
Og jeg heter Ingrid. Petter, det hadde vært bra med mamma her, kanskje jeg skal ringe?
Har ingen mamma.
… eller pappa da, hvem bor du med?
Det går fint. Føler meg mye bedre. Skal bare på do, jeg.
Han sjanglet til badet, kikket på seg selv i speilet. Mørke ringer under øynene, leppene hvite, men de grå, brennende øynene like svarte og bestemte som alltid. En av de voksne hadde engang sagt at han sikkert het Vorland for de svarte øynene – “Som ravnens vinge.” Han var stolt av klengenavnet på barnehjemmet Ravnen.
Kaldt vann i ansiktet hjalp. Ingrid hadde fått ordnet med bringebærgelé til ham.
Du får komme deg selv til spisesalen, da.
Hvor er det?
Til høyre, opp trappa, så til høyre igjen. Du finner det på lukta, fniste vaskekona.
Han er jo svimmel, kan ikke gå alene! Jeg henter heller geléen, protesterte Ingrid, Og ikke noe annet!
Petter ble rastløs, spaserte frem og tilbake. Han så på Simen fin gutt, nesten som ei jente med de krøllene, lik sin mor. Men altfor tynn.
Kommer han til å dø? Bare barnehjemsbarn spør sånt rett ut.
Jenta skvatt til.
Vi vet ikke. Men … jo, Simen er veldig syk. Fire operasjoner … Foreldrene er utslitte, vi også. Jeg er tanten. Men under skjer jo mirakler, eller?
Jeg vet ikke, Petter satte seg.
Han tenkte på Simen. Han lå der, fikk alt foreldre, besteforeldre, slekt. Livet han drømte om, alt han aldri hadde fått selv. Og nå skulle han dø.
Ikke rettferdig …
Han ble værende. Kvelden kom, Ingrids onkel, Simens far, kom til sykehuset. De hvisket og snakket sammen, og Petter hørte hva ingen sa rett ut: Ingen hadde vært på besøk til ham på hele dagen.
Petter, legen sa du er fra barnehjem? spurte Simens far ham en kveld.
Ja.
Kanskje du vil gå på et annet rom? Simen er så dårlig …
Jeg liker meg her. Kan jeg bli?
Dagene gikk i ett. Petter fikk feber, ble flyttet til et eldregutterom. Han kjedet seg, listet seg tilbake til Simens rom. Ingen stoppet ham.
Utgangen ble utsatt på grunn av feberen.
Simens far Torstein skjønte fort alt om Petter. Han spurte forsiktig om alt, lyttet til det han kunne. Han kom med klær Petter var vant til å gå i brukte andres klær, tok imot, men så bort på Simen.
Er det han sine?
Ja…
Og hvis han ikke dør?
Torstein så overrasket på ham. Hjemme snakket de aldri om at Simen skulle dø, det var for vondt.
En dag skrek moren ut, Hvorfor? Hvorfor dør han når vi har gjort alt riktig?!
Da en elsket forsvinner, brytes også kroppen sammen. Og kona, Anne, var knekt ville ikke leve uten sønnen. Beroligende hjalp knapt.
Hvis han nå ikke dør? gjentok Petter.
Torstein hadde lyst til å være ærlig, kanskje mer for seg selv enn gutten.
Han vil ikke kunne overleve, Petter. Han holder på å dø, gutten min, det kostet å si.
Gjør det vondt å dø? Petter krøp sammen med skjorten, så bort på Simen.
Torstein merket det; Petter skjønte det, følte det sterkt. Han, foreldreløs, var kanskje reddere enn noen annen.
Raskere enn du sovner. Vi gjør alt for at han ikke skal ha vondt. Det lover jeg.
Men han rører jo på seg…
Ja, derfor snakker vi til ham. Kanskje hører han oss. Men vi vet ikke sikkert.
Simen hadde alltid noen rundt seg. En kveld gikk Torstein ut, lot Petter sitte. Da han kom tilbake, satt Petter og holdt Simens hånd:
Vet ikke hvor moren min er. Hun bare forsvant da jeg var liten. Men hvis hun kom nå, jeg hadde tilgitt henne. Og du må ikke dø, hør? Alle vil du skal leve! Jeg kan levere tilbake klærne dine jeg har mange. Bare ikke dø, prøv alt du kan …
Torstein kremtet, en klump satte seg i halsen. Petter spratt opp.
Han hører, jeg sverger! Han klemte hånden min!
Jeg tror deg, Petter. Jeg tror han hører.
Torstein og hele familien forberedte seg på slutten. Simen deres eneste, lyse gutt, var ved reisens slutt. Sykdommen hadde han hatt siden åtteårsalderen først muskelsvinn, så svikt i organene. De hadde vært hos leger i Oslo og Bergen, fått de beste behandlingene. At han ble elleve, skyldtes iherdig kamp og pleie, mest av alt fra moren.
Det var Anne som satt hos Simen natt etter natt. Hun gikk på vegger, søkte leger og ba i kirken. Til sist brøt også hun sammen. Da kom sprøytene.
Snakk med ham, Petter. Jeg tror han hører og er glad for det.
For Torstein var samtalene mellom Petter og Simen en trøst, et pust av liv. Han sto utafor og lyttet:
…Tenk da, da denne luringen Even brakk armen min, ble alt svart for meg. Men jeg latet som ingenting, reiste meg og sa bare, “Vil du brekke mer, værsågod.” Jeg skulle ikke gråte, ikke foran ham!
Så lo han for seg selv. Slike ar leges, og din sykdom, Simen, kan også gå over, sa han.
Simen døde om natten. Petter fikk ikke med seg noe ingen sa et ord. Neste morgen, etter legevisitt, gikk han forbi Simens rom. På senga der kompisen lå, la en ny gutt ut klær.
Hvor er han blitt av? Petter pekte mot senga.
Vet ikke, svarte den nye.
Petter skyndte seg til sykepleieren ingen der. Han løp inn til legene.
Hvor er Simen? Tok de ham med? Hvor?
Simen? turnuslegen svarte stille, Stakkar, han var for syk …
Er han død? avbrøt Petter.
Legen nikket.
Det skjer dessverre.
Petter rygget mot døra han var sint på hele sykehuset, på leger og alt helsepersonell.
Feigt! De klarte ikke redde ham!
Hvordan kan man vise slik sorg?
I gangen vasket hjelpepleieren gulvet, Petter sparket vannbøtta som velta, alt fløt ut. Hjelpepleieren skreik, leger og sykepleiere kom ilende alle skjelte ut Petter. Han lukket døren med et smell, satte seg på senga og holdt seg for ørene.
Så mange leger og ingen klarte å hjelpe Simen! Ingenting hjalp!
Hvorfor Simen ble hans venn, det visste Petter ikke engang. Simen var bevisstløs hele veien. Men han var blitt det. Petter åpnet sjelen for ham om mora, om den kvinnen som sang, om slåsskamper og tap.
En gang drømte Petter at Simen satte seg opp i senga og smilte trist.
Petter ble redd, prøvde reise ham, men Simen ba ham la det være, bare la ham sitte. Stemmen hans var tynn, nesten som en jentes. Han fortalte om sitt liv om da de reiste til sørlandet, om bestemor og bestefar (bestefaren var visst general), om skole, rommet sitt, og mamma, som vekket ham om morgenen.
Petter forestilte seg et liv i familie slik bare barnehjemsbarn kan fantasifullt og til dels umulig. I hans bilder lå alle i samme rom, alle hadde sitt skap i gangen, på torsdager var det alltid fiskemat, og mamma øste te opp med øse.
***
Merkelig nok, da Simen døde, kom det merkelig nok et slags lettelse for faren, Torstein. Ikke av mangel på kjærlighet, tvert imot sønnen led ikke lenger. Nå måtte han bare hjelpe Anne til å akseptere det, at livet måtte gå videre.
Oftere og oftere tenkte han på Petter. Han visste det kanskje var tidlig, og Anne aldri ville forstå. Kan man erstatte et barn? Selvfølgelig ikke. Portrettet av Simen stod i midten av stua, kona tente lys, gikk i kirken og på gravlunden hver dag. De kunne ikke få flere barn.
Og Petter ville aldri få foreldre.
Han var ingen Simen; han var røff, sortøyd, upolert. Men Torstein hadde hørt ham snakke, hvor ren sjelen hans var.
Anne, jeg var innom sykehuset i dag. De har skrevet ut Petter.
Hvorfor? Hvorfor går du dit? Anne så på ham, uforstående.
Jeg? Hentet bare noen papirer. Du skjønner, Petter laget visst et leven da han skjønte Simen var borte.
Stakkar, sukk Anne.
Ja …
Ikke mas på meg om noen gutter nå, Torstein.
Torstein sa ikke mer da.
Men likevel, om helgen kjørte han mot barnehjemmet der Petter bodde. Han slapp ikke inn, fikk spørsmål, ble møtt med mistro. Styreren var skeptisk.
Det stoppet ham ikke heller motsatt. En studievenninne, Tove, jobbet med adopsjonsstøtte, og han fant adressen hennes, dro dit og åpnet opp.
De snakket lenge. Tove forsto, lovte å undersøke, men sa én ting var ufravikelig: Annes og Petters samtykke var avgjørende.
Torstein møtte da opp hos barnevern, tok papirene for fosterhjem/adopsjon. På kontoret var de imøtekommende og lovte å hjelpe.
Dette fortalte han Anne og søsteren Ingrid. Ingrid syntes det var fint; Petter hadde gjort inntrykk på henne. De lovte å snakke med Anne.
Men Anne gråt stadig da de begynte å snakke om Petter.
Han kan ikke erstatte Simen. Forstår dere ikke det?
Vi vil ikke erstatte ham, Anne. Vi er blitt en ekstra familie for en som ikke har noen. Han er ikke som Simen, nei, men hvis du hørte ham snakke … Han ga meg ro, han! La oss bli kjent, jeg ber deg.
Ikke press meg …
Det ble første innrømmelse.
Første møte i barnehjemmets styrerom var vanskelig. Petter så ikke opp, hadde hendene krampaktig sammen. Ville ikke hilse ordentlig engang.
Tove var der, men blandet seg lite. Torstein skjønte hvor vanskelig det var Petter var stiv som en stokk, blek. Han hadde vært annerledes i sykehuset.
Han ville bare omfavne gutten, si: “Ikke vær redd!” Men han ante ikke hva han skulle si. Anne så intenst, Tove var stille. Torstein småpratet om tull og tøys for å lette stemningen.
Petter var så spent at det ble kort, nesten for tidlig.
Han skjønner alt, han vil ikke til oss, sant? sa Torstein på vei hjem.
Du tar feil, sa Tove, Han ønsker seg akkurat det dere kan gi ham. Han vil så gjerne bli tilstrekkelig, men er redd for å ikke fortjene dere.
Er vi så skumle? spurte Anne.
Dere er foreldre han aldri har opplevd. Han aner ikke hvordan han skal være. Han drømmer bare om dere nå.
Avtalen ble at Petter skulle komme på besøk. Han hadde ennå ikke svart ja, men Anne var usikker.
Da de satt til bords, svettet håndflatene hans. Han så ned i koppen, turte knapt spise, banke koppen i skåla, eller løfte blikket. Alt var annerledes så pent rundt ham, altfor nær på de voksne.
Han var ufattelig redd for Anne.
Da Torstein mistet skjeen, skvatt Petter, spant og sa:
Herregud, altså.
Torstein lo.
Hehe, akkurat. Klønet! Petter, spis da. Potetene smaker, eller?
Petter tok en bit, men tygde klosset skammen gjorde det umulig.
Ta det med ro! sa Torstein.
Petter, vil du se Simen sitt rom? fant Anne plutselig på.
Petter lyste opp.
Han gikk direkte til portrettet; Simen smilte der, ikke som på sykehuset, men lyst og trygt. Det var godt det var støtte. Han hilste straks:
Hei, Simen! Her ser du tykkere ut.
Han var ikke så tynn alltid. Det var før … alt, Anne klarte ikke si ordet.
Før han døde, ja? spurte Petter åpent. Kan jeg se hvordan han hadde det her?
Anne så ikke helt hva han mente, men fant frem albumet.
Jeg må vente litt, se du selv …
Petter satte seg, åpnet albumet. Anne ble stående ved vinduet.
Det her må være han? Da han var liten?
Hun ble visst tvunget til å sette seg ved siden av, de så gjennom bildene sammen. Petter lo, stoppet:
Se! Sjøen! Han sa dere dro til havet.
Anne ristet vemodig.
Sa han det? Han snakket ikke de siste ukene.
Petter løftet blikket, skjønte han hadde overdrevet, satt til og med og var sta:
Han sa det til meg, det er sant!
Anne svarte ikke, og for første gang fant hun litt ro ved å bla med ham. Sørgen letnet, hjertet ble ikke spist opp; det var fredelig å sitte med denne ensomme, drømmende gutten. Hun skjønte at å leve med dette barnet kanskje gjorde sorgen til å bære.
Hun tok mot til seg og spurte:
Hvis vi hadde lyst til å adoptere deg, ville du det?
Han ble stille, så i albumet.
Jeg vet ikke. Simen var god. Jeg er ikke sånn. Jeg kan ikke …
Anne grep ham og klemte ham brått inntil seg.
Det er bra. Vi vil ikke ha deg i stedet for Simen, du skal være som den gode vennen hans.
Han ble stiv av denne klemmen han var ikke vant til å bli tatt på. Han kjente lukten av kvinne, kroppen og hendene hennes varme. For å distrahere seg selv bladde han videre, men Anne holdt ham.
Petter hadde aldri grått. Aldri.
Nå sved det i halsen, tårene presset seg fram, og til slutt begynte han å hikste.
Gråter du, Petter? Lille venn, ikke gråt mer. Da begynner jeg og! Vær sterk, du er jo en gutt! Du må være sterk! hun tørket tårene hans.
Disse ordene hadde han hørt før.
Vinduet sto åpent, frisk sommerluft blåste inn, gardinen duppet mot gulvet, grønt fra trærne utenfor. Fra portrettet så Simen vennlig på ham.
Og som et lite barn, spurte Petter plutselig:
Kan du sånn sang? “Lille pusekatt, med den gråe halen … Myk og hvit er labben …”
Jeg har hørt den, tror det er en vuggesang. Vil du at jeg skal lære meg den?
Petter snufset og nikket. Mer kunne han ikke ønske seg.
