Vesle blir kastet ut. Nok en gang. Tredje gang i hans korte liv. Skjebnen er hard mot ham.
Han er kun ett år gammel, og allerede fra tre familier blir han forvist. Først blir han passert fra hånd til hånd. Så blir han bært ut på gaten, litt bort fra huset. De legger ham i søppelkassen og løper. De vil at han ikke skal finne veien hjem men han leter ikke.
Han forstår alt med et øyeblikk, rett fra ansiktsuttrykket til mannen. Konen hans blir veldig lei seg når Vesle klorer på den nye, lærsofaen.
Den er dyr. Hun avsier seg fra ham. Og mannen? Hva med mannen? Han har alltid sagt ja til alt.
Han tar den ett år gamle katten under armen og går mot søppeldammen i nabohuset. Vesle løper ikke etter ham. Nei, han løper ikke. Han ser dommen i øynene deres og forstår.
Alt er forgjeves. Han gir et farvel på menneskelig måte, klapper en siste gang, ber om tilgivelse. Men det blir ikke som mennesker.
Det føles som om en bøtte med søppel blir tømt over ham.
Vesle sukker og prøver å finne noe spiselig i søppelet, tygger på gamle kyllingbiter. Han kravler opp og setter seg ved den store grønne beholderen, ser på solen.
Han blunker, men vender ikke blikket bort. Fra den store, lyse sirkelen strømmer varme, og han liker det.
Dette er de siste solstrålene. Stråler fra sommer, høst og vinter. En liten oppvarming. En isflak smelter.
En kald følelse sprer seg i Vesles sjel.
Kvelden og natten er kalde etter solnedgang. Vinden og frosten tar tak i alt.
Den røde katten fryser. Han vet ikke hvor han skal gå eller gjemme seg. Så han finner en stor haug med våte, røde løv, krøller seg inn i den, blir til en liten ball. Først er det iskaldt, han skjelver, men så
Når den fuktige, isete krystallen i den røde pelsen stiver av vinden, blir han på en merkelig måte varmere, og skjelvingen stilner. En stemme i dypet hvisker milde ord.
Ord som vugger ham, ber ham lukke øynene og glemme alle ulykker og sorger.
«Rull deg sammen, og sov. Sov, sov, sov», hører han, og føler varmen.
Varmen sprer seg gjennom den stive kroppen hans.
Det er så enkelt. Bare gi opp, så går alt over. Ro og evighet vil komme. Ondskap og smerte vil fare.
Vesle sukker en siste gang og gir etter. Hvorfor kjempe? Hvorfor?
For i morgen venter den samme kulden og sulten. Og den samme trangen til å lukke øynene for alltid, aldri åpne dem igjen.
Gatelyktene tennes i det fjerne. Vesle kaster et siste blikk på dem. Han har ofte sett lyset fra vinduet sitt. Den røde katten absorberer lyset en siste gang, og øynene hans gløder i den falmende mørket.
Dette lille lyset fanger oppmerksomheten til en liten rødlig jente. Hun går hjem med faren. Hun drar ham i ermet.
«Der sier hun der i bunken er noen.»
«Det er ingen der», knirker faren fra kulden. «La oss gå hjem raskere. Jeg fryser.»
Han prøver å lede henne bort fra den store, mørke bunken med løv. Den røde jenta drar på skulderen.
«Jeg så det. Jeg så lyset.»
«Lys i en haug med løv?» undrer faren. «Det kan ikke være sant.»
Jenta er allerede ved bunken, og da hun river av det øverste laget, ser hun ham den røde katten.
«Far!», roper hun.
«Jeg så det. Det er ham.»
«Hvem er han?» spør faren, nærmere.
«Her er han», sier jenta og prøver å løfte den frosne kroppen.
«La ham være», sier faren.
«Han er allerede død. Vi vil ikke bære en død katt hjem.»
«Han er ikke død», svarer den røde jenta. «Jeg vet det. Jeg så lyset i øynene hans.»
«Lys i kattens øyne?» trekker faren på skuldrene.
Han kommer nærmere og løfter kroppen, prøver å høre eller kjenne et hjerteslag.
Vesle ønsker bare å sove. Søvn senker øyelokkene, og varmen fyller kroppen hans. En indre stemme hvisker:
«Sov, sov, sov Ikke åpne øynene.»
Den lille stemmen en barnestemme gjentar tålmodig:
«Lyset i øynene hans.»
«Hva vil de ha av meg? Hvorfor plager de meg igjen? Hvorfor får jeg ikke sove i fred?»
Han åpner øynene knapt for å se dem. Noen forstyrrer ham akkurat nå.
«Her!», roper den barnlige stemmen. «Her! Jeg sa det. Så du? Igjen. Lyset!»
«Hva slags lys?»
Han blir overrasket, men tar av seg jakken, vikler den røde kroppen inn i den og går mot huset.
Datteren løper ved siden av ham, skynder seg.
«Far, pappa, kom raskere. Han fryser.»
De forsvinner inn i trappeoppgangen, og så tennes lyset i vinduene på femte etasje.
Vesle får varmt vann og varm melk. Jenta ber ham:
«Ikke dø. Ikke dø, vær så snill.»
Isen på pelsen hans smelter, og den smelter i sjelen også.
Den store, røde katten ser forundret på. Far og datter tar seg av ham. Han har våknet, og nå er han virkelig varm.
Varmen fyller hele hans vesen. Ikke fra radiatorene, men fra et lite barnlig hjerte.
Utenfor står en annen den som av og til kommer til unnsetning. Han ser på de lyse vinduene i femte etasje, står og taler.
«Alt jeg kan. Alt jeg kan.»
Han står en stund, tenker, og legger til:
«Lys ikke alle ser det. Ikke alle som ser, kan beholde det.»
Vesle, som ser på den røde jenta, tenker ikke på menneskets storhet. Det tenker folk på. Han tenker på sitt eget.
Han ser lyset. Lyset i hennes øyne.
Hva synes du? Del en kommentar, likk om du vil!
