Kjære dagbok.
Maren Birkeland slikket det hvite kremlaget av teskjeen.
«Gerd, du er pensjonist nå. Du har ikke noe å bruke penger på. Didrik og jeg har bestemt oss for å kutte støtten.»
På bordet sto en kake til atten hundre kroner. Kjøpt for pensjonen min.
Jeg så ned i den tomme koppen. Teen var kald. Inni meg klikket det tørt.
«Hva mener du med å kutte?» spurte jeg.
Maren la skjeen fra seg. Tørket seg om munnen med en serviett. Bewegelsene var langsomme, eieraktige.
«I ordets rette betydning. I går fikk du første pensjonsutbetalinga. Tjueen tusen kroner. Fellesutgiftene er på fem. Til mat har du mer enn nok. Hvorfor skal du ha mer?»
Didrik Birkeland satt ved siden av. Stirret ned i tallerkenen. Stakk gaffelen i restene av sukkerbrødet.
«Didrik, synes du også det?» spurte jeg.
Sønnen trakk på skuldra. «Mamma, vi har jo boliglån. Bil på avbetaling. Maren må til tannlegen. Du sitter jo hjemme. Du trenger verken månedskort eller nye klær.»
Jeg dro til meg en papirserviett og tok en kulepenn. «Jeg sitter hjemme. Med barna deres.»
«Men du er jo bestemor!» protesterte Maren. «Det er jo gleden din!»
«De femten tusenene dere ga meg,» skrev jeg tallet på servietten. «Det var ikke hjelp. Det var lønn for arbeidet mitt.»
Maren lo kort. Ikke av glede. Av sinne. «Æsj. Nå har taxameteret begynt å tikke. Hvilket arbeid? Du sitter med dine egne barnebarn!»
«Førti timer i uka. I tillegg henter jeg dem i barnehagen. I tillegg lager jeg middag til dem av min egen mat.»
«Vi har født barnebarna dine!» stemmen hennes skar oppover.
«Dere fødte dem for dere selv, Maren.»
Didrik kastet gaffelen i bordet. «Mamma, ikke start. Maren har rett. Å betale sin egen mor for tid med barnebarna er barbarisk. Vi overfører ikke mer. Punktum.»
Jeg reiste meg uten et ord. Gikk bort til kommoden. Åpnet den øverste skuffen. Tok frem et knippe nøkler.
Gikk bort til bordet. La nøklene foran sønnen. Metallet klirret mot tallerkenkanten.
«Hva er dette?» Didrik rynket pannen.
«Nøklene til leiligheten deres. Siden jeg nå bare er en kjærlig bestemor og ikke en gratis barnevakt, endrer jeg timeplanen min.»
Maren fikk røde flekker i ansiktet. «Hvordan skal jeg forstå det, Gerd?»
«Helt enkelt. Fra i morgen av følger dere Trygve og Pernille i barnehagen selv. Sykedager tar dere selv. Helgene bruker dere på ungene.»
«Jeg jobber jo!» bjeffet svigerdatteren.
«Det gjorde jeg også. Førti år på fabrikk. Nå hviler jeg.»
Jeg gikk bort til ytterdøra og åpnet den. «Er dere ferdige med teen? Kaken? Utgangen er der.»
Didrik reiste seg først. Ansiktet var rødt. Han tok jakka fra knaggen. «Du kommer til å angre, mamma. Du ringer når du blir ensom.»
Jeg svarte ikke. Jeg smelte igjen døra og vred om låsen.
Mandag våknet jeg klokka åtte. Kjøkkenet var stille. Ingen ba om tegnefilm. Ingen sølte saft på den rene duken.
Jeg kokte skikkelig kaffe. Tok frem den fine koppen.
Dørklokka ringte klokka åtte femten. Langt. Frekt. Uavbrutt.
Jeg gikk til døra og kikket i kikkhullet. På trappeoppgangen sto Maren. Med telefonen i hånden. I den ene hånden en gul pose fra supermarkedet. Med den andre holdt hun fire år gamle Pernille i hettegenseren. Ved siden av stod seks år gamle Trygve og vippet fra det ene benet til det andre.
«Åpne!» ropte Maren mot den lukkede døra. Dro i håndtaket.
Jeg trykket på knappen på dørtelefonen. «Jeg sover, Maren.»
«Gerd, ikke tull! Jeg må på jobb før ni! Det er karantene i barnehagen, jeg gidder ikke ha dem med dit.»
Ungene begynte å sutre. Pernille gned øynene med en skitten vott.
«Jeg er pensjonist. Jeg har rutiner.»
Maren sparket til døra med støvelen. «Da setter jeg dem igjen her! På matten! Så får du forklare deg for barnevernet!»
Jeg lentet pannen mot den kalde metallplaten. «Gjør det. Nabokonen Ragnhild er hjemme. Hun ringer til barnevernet med en gang. Jeg sier at en mor forlot ungene i trappeoppgangen og stakk.»
Det ble stille bak døra. Bare den tunge pusten til svigerdatteren.
«Du er gal. Din gamle heks,» hveste Maren.
Skrittene døde ut. Heisen klunket igjen. De kjørte.
Jeg gikk på kjøkkenet. Kaffen var kald. Jeg helte den ut og laget ny. Hendene skalv litt. Men inni var det rolig.
Didrik ringte i lunsjen. Jeg tok ikke telefonen før den ringte tredje gang.
«Ja?»
«Mamma, har du helt mistet vettet?» ropte Didrik. I bakgrunnen durte biler. «Maren fikk skriftlig advarsel! Hun kom to timer for seint fordi hun kjørte ungene til Borghild på den andre siden av byen!»
«Hvordan står det til med Borghild?» spurte jeg rolig. «Ble hun glad for barnebarna?»
«Ikke provoser meg. Hvorfor lagde du dette sirkuset?»
«Didrik, jeg advarte. Tjenestene mine koster penger. Dere nektet å betale.»
«Hvilke penger? Det er ditt eget blod!»
Jeg tok servietten fra i går og holdt den opp. «Blod? Ja vel. For tre måneder siden lånte du 130 000 kroner av meg til girkassereparasjon. Har du betalt tilbake?»
Didrik nølte. «Jeg betaler. Lønna mi blir utsatt, men jeg betaler.»
«Det blir det ikke noe av. Og jeg tok opp et lån på det beløpet. Jeg betaler renter av pensjonen min. Tjueen tusen, Didrik. Minus fem i fellesutgifter. Minus fire til billånet for bilen din. Hvor mye blir igjen?»
«Jeg kommer med matvarer!»
«En gang i måneden. To poser med ris og kylling. For to tusen kroner. Mens ungene spiste for tre tusen i uka hos meg.»
«Mamma, du regner jo på alt!» hylte Didrik.
«Jeg har lært det. Når sønnen min regner på pensjonen min.»
Jeg la på. Skrudde telefonen på lydløs.
Om kvelden plinget det i bankappen. Overføring fra Didrik. Fem tusen kroner. Melding: «Vær så god. Kvel deg på den.»
Jeg overførte pengene tilbake. Skrev ingen melding.
Det gikk to uker. Vi levde som fremmede. Ingen ringte. Jeg gikk tur i parken. Leste bøker. Leverte den gamle kåpen til rens.
Fredag kveld bakte jeg eplekake. Bare for meg selv. Lukten av kanel fylte det lille kjøkkenet.
Dørklokka ringte.
Jeg åpnet. På trappa stod Didrik. Forpjusket. Øynene flakket. Ved siden av ham stod Trygve i en skitten blå jakke.
«Mamma, du må redde meg.»
Didrik dyttet sønnen inn i gangen.
«Hva har skjedd?»
«Maren er på sykehuset. De mistenker blindtarmbetennelse. Jeg skal kjøre til henne og få tak i kirurgene. Borghild tok Pernille, men Trygve har ingen plass. Ha ham til i morgen. Vær så snill.»
Jeg så på barnebarnet. Han stod med bøyd hode. I hendene holdt han et nettbrett.
«OK. Kom inn, Trygve. Ta av deg jakka.»
Didrik pustet ut som om han hadde sluppet en sekk poteter. «Takk, mamma. Jeg ringer i morgen tidlig.»
Døra smalt igjen før jeg rakk å spørre hvilket sykehus.
Trygve tok av seg jakka og kastet den på gulvet.
«Ta den opp og heng den på knaggen,» sa jeg rolig.
Gutten så mørkt på meg fra under brynene. Tok opp jakka.
«Er du sulten?»
«Nei. Vi spiste på McDonald’s.»
Vi satt på kjøkkenet. Jeg skar kaken.
«Hvordan er det med mamma? Hadde hun vondt i magen?»
Trygve gumlet på eplekake. «Mamma har ikke vondt i magen.»
Jeg frøs. Kniven stoppet en millimeter fra tallerkenen. «Hvorfor sa pappa at hun var på sykehuset?»
«Vet ikke. Mamma prøvde badedrakt hjemme. Hun og pappa skulle på spa-hotell. Tante Vilde har bursdag.»
Inni meg lukket noe seg med en tung, tett lås.
Jeg la fra meg kniven. Tørket hendene. Tok telefonen.
Åpnet profilen til Vilde. Den første storyen lå der med munter musikk. Trebrygge. Boblebad. Maren i ny grønn badedrakt som klirret champagneglass. Tekst: «Vi jenter er vi jenter! Gutta betalte helga!» Publisert for førti minutter siden.
Spa-hotell Furumo. Det ligger tjue kilometer fra byen.
Det plinget i telefonen. Melding fra Didrik: «Mamma, falsk alarm. Ingen blindtarm. Men legene sa hun måtte ligge. Vi blir hos moren hennes til søndag. La Trygve bli hos deg i to dager. Klem.»
Jeg satt lenge og så på skjermen. Så på Trygve. Han smurte eplefyllet utover bordet.
«Trygve, ta på deg jakka.»
Gutten så opp. «Hvorfor det? Vi kom jo nettopp.»
«Vi skal til mamma. For å gratulere tante Vilde.»
Taxien kostet tolv hundre kroner.
I bilen luktet det billig luftfrisker og våt snø. Trygve sovnet i baksetet. Jeg så ut av vinduet. Nakne, svarte trær flimret forbi.
Det var ikke sinne i meg. Bare kald beregning.
Bilen stoppet utenfor smijernsportene til Furumo. Jeg betalte. Gikk ut i den frostige lufta. Fikk ut den søvnige Trygve. Han gjespet og gned øynene. Jakka var kneppet skjevt. Luen satt på skakke.
I resepsjonen stod en høy ung dame i streng uniform.
«God kveld. Kan jeg spørre hvor banketten til Vilde Solberg er?»
Damen smilte rutinemessig. «Perlesalen, bortover korridoren til høyre. Skal jeg følge deg?»
«Vi finner den selv.»
Jeg holdt Trygve hardt i hånden. Vi gikk langs korridoren med mykt teppe. Dempet lounge-musikk spilte. Det luktet dyr parfyme og grillet kjøtt.
Jeg dyttet opp den tunge eikedøra til Perlesalen.
Innvendig var det rundt tjue mennesker. Det lange bordet var fullt av forretter. Dempet lys. En lubben mann holdt tale ved bordet.
Maren satt ved siden av bursdagsjenta. I en festkjole med bare skuldre. Håret var fint satt opp.
Didrik satt overfor. Lo, lent tilbake i stolen. Et whiskyglass i hånden.
Jeg gikk inn i salen.
Skrittene over parketten var høye. Trygve snublet i en stolbein og klynket.
Flere gjester snudde seg. Talen døde hen.
Didrik snudde hodet. Smilet glapp av ham som om noen hadde tørket det bort. Ansiktet ble hvitt.
«Mamma?» pustet han. Glasset klirret mot tallerkenkanten.
Maren lente seg fram. Øynene ble runde som tekopper.
Jeg gikk bort til bordet deres.
Jeg ropte ikke. Skjelte ikke ut. Jeg snakket rolig, men høyt nok til at hele salen hørte det.
«Didrik. Dere glemte bagasjen deres.»
Jeg dyttet Trygve forsiktig fram. Han løp til moren og gravde nesen inn i festkjolen hennes, og etterlot en våt flekk fra den skitne jakkeermen på silken.
«Mamma, jeg er sulten,» klynket Trygve.
Maren presset kjevene sammen så kjevemusklene bulte. «Gerd, hva er det du gjør? Du ydmyker oss foran vennene våre! Gå ut med en gang og ta ham med deg!»
Vilde, bursdagsjenta, reiste seg halvveis. «Didrik, er dette et sirkus? Dere sa at ungene var plassert.»
Didrik spratt opp. Grep tak i albuen min. Fingrene klemte hardt.
«Hvorfor dukket du opp? Jeg ba deg!»
Jeg senket blikket langsomt ned på hånden hans. Så inn i øynene hans. Så på ham som på en hindring. Som på et tomt rom.
«Ta bort hånden din, Didrik.»
Han trakk fingrene til seg.
«Dere løy for meg,» sa jeg tydelig, så gjestene også hørte det. «Om blindtarmen. Om sykehuset. Dere parkerte ungen som en bag på en bagasjeoppbevaring og dro for å drikke.»
«Vi er slitne! Vi har rett til å hvile!» ropte Maren.
«Det har dere. Men på egen regning. Dere får hvile sammen med ungene. Jeg er pensjonist. Arbeidsdagen min er over.»
Jeg snudde meg.
«Bestemor!» ropte Trygve.
Jeg snudde meg ikke. Jeg gikk mot døra og så rett fram.
I ryggen fikk jeg ropet fra sønnen: «Du er ikke moren min lenger! Glem nummeret vårt!»
Døra lukket seg og skar av lyden.
Det var stille i korridoren. Jeg rettet på kragen på kåpen. Bestilte taxi tilbake. Inni meg var det en underlig tomhet, men av en eller annen grunn var det lett å puste.
På søndag ettermiddag vred nøkkelen seg tungt i låsen til leiligheten min.
Døra ristet under slagene.
Så ringte det på. Lenge. Rasende.
Jeg laget te i den fine koppen min med katter. Jeg hadde det ikke travelt. Tok kjelen av platen. Tørket av bordet med en svamp.
Gikk bort til døra. Åpnet ikke.
«Hvem er det?» spurte jeg høyt.
«Åpne!» Didriks stemme sprakk. «Har du skiftet lås?!»
«Ja. Låsesmeden kom i dag tidlig. Han tok to og et halvt tusen av pensjonen min.»
Didrik slo neven i døra. «Mamma, er du ikke riktig klok?! Maren har ikke snakket med meg på to dager! Vilde kastet oss ut fra festen! Sjefen min var der, han så alt sammen!»
«Det er ditt problem, Didrik.»
«Bær ut tingene mine!» brølte han fra trappeoppgangen. «Verktøy, fiskestenger, vinterskøyter. Alt som lå på balkongen.»
«Det skal jeg. På fredag. Jeg pakker det i esker og stiller det ved søppelsjakten.»
«Du er syk! Du har latterliggjort ditt eget barnebarn! Du har ødelagt psyken hans!»
«Det er foreldrene som ødelegger psyken hans, de som ikke gidder å ha ham når de skal drikke champagne på spa-hotell.»
Bak døra ble det helt stille.
Så hveste Didrik gjennom tennene: «Du kommer til å dø alene. Ingen kommer til å bære inn et glass vann til deg.»
Jeg smilte. Til speilbildet mitt i kikkhullet. Smilet var hardt.
«Jeg kjøper en vannkjøler. Med hjemlevering. Farvel, Didrik.»
Jeg gikk bort fra døra. Skrittene i trappa døde ut.
På kjøkkenet luktet det nybrygget te og fred. I leiligheten var det verken fremmede skitne støvler, ødelagte leker eller skrikende slektninger. For første gang på mange år var den bare min.
Jeg satte meg ved bordet. Tok en slurk av den varme teen.
Hva ville du ha gjort i mine sko: latt gutten bli, svelget løgnen, eller også kjørt ham rett på festen til foreldrene?
