Dette er historien om meg, en norsk kvinne som i en alder av 27 år drømte om å få barn men det lot seg kun gjøre med en mann som allerede var gift. Jeg var håpløst forelsket i denne mannen, men prinsippene hans gjorde at han aldri kunne forlate kona si for min skyld. Så der sto jeg, plutselig gravid, med støtte fra kjæresten min og fra familien min, bortsett fra faren min. For pappa var det å få barn utenfor ekteskap en skam for familien, og han ville ikke anerkjenne datteren min som sitt barnebarn. Hjertet mitt var knust, og jeg klarte ikke tanken på å ta med datteren min hjem til foreldrene mine, der jeg visste hun ikke var ønsket.
Mamma maste stadig om at vi måtte komme på besøk, men jeg forsto etter hvert at hun var den eneste som faktisk ville se oss. Lillebroren min, til gjengjeld, var oppriktig glad i både meg og datteren min han elsket henne nærmest som sin egen. Da datteren min fylte to år, bestemte broren min seg for å gifte seg, og vi ble invitert til bryllupet. I starten nølte jeg; jeg hadde ikke lyst til å ødelegge festen eller være årsak til pinlige blikk. Jeg regnet med at faren min kom til å være like avvisende som før, mot både meg og ungen. Men både broren min, mamma og min kommende svigerinne overtalte meg til slutt.
Bryllupet var fullt av små, løpende barn, men datteren min skilte seg ut ikke fordi hun var den peneste, men fordi hun hadde mørkere hud enn de andre ungene, og det la man virkelig merke til. Jeg holdt et våkent øye med henne hele kvelden. Jeg visste jo at pappa var svak for små barn, men ingen hadde forberedt meg på det som faktisk skjedde. Jeg snur meg, og der ser jeg pappa, med barnebarnet sitt på fanget. De klemmer hverandre og prater sammen som om hele verden var glemt. Jeg lot dem være ønsket ikke å forstyrre og lot dem få sitt øyeblikk.
Resten av kvelden fløt av gårde, nesten sentimentalt. På slutten av festen kom pappa bort til meg og ga meg en stor klem. Han ba om unnskyldning, helt oppriktig, og spurte om ikke jeg og barnebarnet kunne komme hjem til dem igjen. Alle gjestene hadde fått med seg familiedramaet vårt og hvisket om det, men for meg var det blitt likegyldig. Jeg tilga pappa, og nå har datteren min endelig fått en bestefar. Er ikke det selve definisjonen av lykke, så vet ikke jeg.
