Det var en gang for lenge siden at Ingrid mistet foreldrene sine i en ung alder. Hun var bare fire år gammel da moren hennes ble påkjørt av en nabos bil, men selv den dag i dag klarer hun ikke å huske det. Faren hennes, Einar, viet hele sitt liv til å ta vare på datteren, men hardt arbeid og sorg gjorde at han ble gammel før tiden og levde så vidt. Ingrid besøkte aldri faren sin, selv ikke etter at hun ble gift og fikk sitt eget liv. Av og til ringte hun, men det var sjelden. Mannen hennes, Harald, mente at det var bortkastet å bruke penger på Einar, og protesterte hver gang Ingrid ønsket å hjelpe ham.
Einar hadde satt sin lit til datterens støtte i sine gamle dager. En nabo foreslo at han burde gå til tingretten for å be om bidrag, slik at Ingrid ikke kunne neglisjere ham ytterligere. Da saken skulle opp i retten, møtte Ingrid opp gråtende.
Pappa! Ble du så lei av å vente at du måtte ta meg til retten? spurte Ingrid.
Ingrid, jeg hadde ikke engang penger til brød de siste to dagene. Jeg håpet du ville holde det du lovet. Kanskje jeg oppdro deg feil, svarte Einar trist.
Du visste jo at jeg har jobb. Dessuten kjøpte Harald mat til deg og sendte deg penger, sa Ingrid.
Harald blandet seg inn: Slutt å spille offer. Jeg har sendt deg penger hver måned. Det var ikke meningen at du skulle bruke dem på fest og moro.
Ingrid begynte å gråte og vendte seg bort, men Einar hadde noe viktig på hjertet.
Ingrid, det er noe du må vite. Da din mor fortsatt levde, kom jeg hjem fra jobb og fant henne sittende tankefull i kjøkkenet. Ved siden av henne stod en pakke, og inni den lå en liten jente. Moren din hadde funnet deg i en eske ved lasteplassen. Vi bestemte oss for å oppdra deg som vår egen datter. Ingrid, du har alltid vært min elskede, og jeg håper du kan tilgi meg, min jente!
Einar trakk tilbake søksmålet. Under samtalen kom det fram at Harald aldri hadde besøkt Einar. I stedet hadde han brukt pengene på kvinner, fest og gambling. Ingrid ble opprørt over at hun hadde sløst bort så mange år på en mann som ikke var verdt det. Hun flyttet hjem til faren sin, og nå lever de lykkelig sammen slik jeg husker det, selv om det nå er mange år siden.
