Jeg trodde slike historier bare fantes på nettet. Men nå har jeg opplevd en lignende fortelling selv.
Da jeg var seks år, forlot pappa meg og mamma helt plutselig. Bare over natta. Mamma, jeg og mine to yngre tvillingsøstre sto igjen alene. Mamma forsvarte ham lenge, sa at pappa var på forretningsreise, men jeg visste jo sannheten innerst inne. Da hun skjønte at det ikke lenger ga mening å lyve, sa hun bare: “Pappa er ikke en del av livet vårt lenger!”
Som barn forstod jeg ikke de voksne problemene i det hele tatt. Jeg var sint på pappa og dagdrømte om at han skulle komme tilbake. Men det skjedde aldri. Mamma levde med oss, uten å prøve å finne seg noen ny. Det var ikke lett for henne, men kanskje hun ikke hadde noe valg. Hvem vil vel ha en alenemor med tre barn? Tiden gikk. Nå er jeg selv gift, har egne barn. Jeg bor fortsatt på bygda. Vi har vår egen lille gård og en eplehage. Kanskje er vi unge, men det gir faktisk avkastning etter hvert.
For noen måneder siden fikk jeg en telefon fra en mann jeg ikke kjente. Han sa vi måtte snakke med en gang, og hintet til at han ville kjøpe epler i store mengder. Selvfølgelig takket jeg ja. Vi møttes i eplehagen, der en skallet og overvektig mann ventet på meg. Han smilte og ga meg en pakke. Jeg åpnet den og fant billige godterier og en boks med pulverkaffe. Jeg ble forundret. Så sa han:
Jeg er faren din.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg fikk bare mumlet: Har du sittet i fengsel? Nei. Ville du kjøpe epler? Nei. Vel, da sier jeg farvel. Farvel…
Han satte fra seg vesken på benken. Jeg løp etter ham og ga tilbake det billige godteriet. Jeg lurer på hva han egentlig hadde håpet på. Jeg advarte søstrene mine om at pappa kanskje ville dukke opp. Jeg hadde rett han dro til dem med den samme vesken. Hvordan kan man komme tilbake etter 24 år med en boks pulverkaffe? Forklar meg det!
