Pappa, ikke ta henne bort! hikstet min yngste datter, Mari, sju år, med en rødgråten nese. Du kan ikke gi bort Sofie, hun er jo vår!
Din Sofie, nærmest knurret jeg og dro rattet brått hun driter jo overalt. Overalt! I gangen, ved vedovnen, til og med i skoene mine i går. Hun nekter å bruke kattedoen! Hva skal jeg gjøre med henne?
Men pappa
Nå holder du kjeft! ristet jeg av meg.
Den gamle hvite Ladaen ristet avgårde over hullene i grusveien. I baksetet, i en trang pappeske, pep Sofie ynkelig.
Mari sto igjen ved porten, innpakket i tynn sommerkjole og fletter som blåste i den sur, våte høstvinden, hun klemte hendene rundt gjerdet og fulgte med øynene hvordan vår slitne Lada forsvant bak svingen.
Det var denne rå, mørke høsten, med lavt, tungt skydekke som trykket over bygda. Vinden dro i jenteflettene og fløy rundt i den tynne kjolen.
Mari, kom inn! Du blir forkjølet! ropte kona mi, Ingrid. Hvorfor står du slik, som en saltstøtte?
Mari rørte seg ikke. Tårene rant salte og brennende nedover kinnene.
Sofie vår Sofie Den røde med hvite sokker og myk mage. Om kvelden pleide hun å purrer i fanget til Mari, eller legge seg tett inntil ovnen. Nå var det stille
Inne luktet det av kål og nystekt bolledeig mor bakte boller. Storebarna Per (tretten), Signe (elleve) og Mats (ni) satt over skolebøkene sine.
Vel og merke de bare latet som de jobbet. Per risset nedover boka uten å se hva han skrev. Signe skjulte ansiktet bak boka, men de røde øynene røpet alt. Mats, vanligvis så høylytt, tygde blyanten i taushet.
Sånn er det alltid, utbrøt Per brått og kastet pennen hardt ned, Har pappa bestemt, så bestemmer han! Spør ikke noen andre!
Vær stille nå! kom det kvast fra Ingrid mens hun knadde deigen. Faren deres vet hva han gjør. Vi har jo allerede tre katter. Maja og Kåre bruker dokassen som de skal. Men denne deres Sofie
Hun kunne lært det! snufset Signe, Vi kunne lært henne!
Lære? mor smilte halvt. Og hvem skulle hatt tid til det? Jeg? Jeg har mer enn nok: kyr, griser, kjøkkenhage, dere alle … og en katt som tror hun er dronning.
Vi kunne gjort det selv! protesterte Signe. Vi skulle klart det!
For sent, sa Ingrid kort.
Mari kom stille inn, satte seg ved vinduet og så ut på regndisen. Lille bygda var grå hus og hager i mørke farger.
Mamma, tror du hun kommer hjem? spurte Mari nesten uhørlig.
Ingrid sukket tungt:
Jeg vet ikke, jenta mi. Jeg vet ikke…
En halvtime senere kom jeg hjem. Hang fra meg min våte jakke og gikk stille ut på kjøkkenet, unngikk blikket til barna.
Så? spurte Ingrid.
Jeg kjørte henne til nabobygda. Lot henne være hos familien Berg. De sa de skulle passe på henne.
Er det langt dit? spurte Mats lavt.
Femseks kilometer, gryntet jeg.
Hun kommer aldri tilbake, hvisket Signe.
Det trenger hun heller ikke, svarte jeg kjølig. Nok snakk om det. Sett på litt te, jeg er iskald.
Ingrid satte et glass med te foran meg og pasta med brun saus på tallerkenen. Jeg spiste i stillhet, sugde i meg makaronien, sliten og bitter. Barna satt tause rundt bordet og stirret ned på maten som om der lå noe tungt og uspiselig.
Utover kvelden, da huset stilnet og barna hadde lagt seg, vridde Mari seg rastløst i senga. Hun lå på sin side av dobbeltsengen hun delte med Signe, lyttet til regnet mot vindusruta, til de gamle veggenes knirk, til en fjern hund som bjeffet.
Signe, sover du? hvisket hun.
Nei, svarte Signe lavt.
Sofie kommer tilbake. Jeg vet hun gjør det. Hun finner veien hjem.
Ikke tull. Hvordan skal hun klare det? Pappa kjørte henne jo langt unna. Fem kilometer! For en liten katt er det som et annet land.
Men hun er lur! Hun finner oss uansett!
Signe svarte ikke, bare ventet mot veggen. Mari lå lenge våken, mumlet stille en bønn slik bestemora pleide: «Kjære Gud, pass på Sofie. Hjelp henne hjem. Vær så snill…»
Mens alt dette skjedde, satt Sofie under vedovnen i et fremmed hus, hos Berg i nabobygda. De gamle folka var snille gav henne melk, litt mat og strøk forsiktig over ryggen. Men hun kurret ikke, gned seg ikke inntil noen. Hun var fremmed blant fremmede, hadde krøpet sammen i en utilpass klump.
Hvor var hjemmet hennes? Barna Mari, Signe, Mats, Per? Hvor var Ingrid, som noen ganger snek henne litt kjøttfett under bordet? Hvor var lukten av hennes egen tun, ved, høy, melk?
Alt luktet annerledes her. Stemmer var fremmede. En svær grå hannkatt freste truende når Sofie nærmet seg matskålen.
Hun ventet. Helt til morgen. Og da konen åpnet døra for å gå ut til hønene, pilte Sofie ut som et prosjektil.
Nei og nei! Hvor skal du hen? ropte fru Berg.
Men katten sprang gjennom hagen, over gjerdet, ut på grusveien. Hun stoppet ikke før hun lå ute på et regnvått, øde jorde.
Regnet gav seg aldri, pisket ned siden tidlig morgen. Rødoransje pels klistret seg mot kroppen, potene skled på gjørma, klørne sank ned i sølen.
Hun visste ikke retning. Men inne i henne brant et lite, sta minne. En gammel instinktstemme hvisket: «der videre ikke gi opp».
Dagen gikk. Katten krøp under en skakk høystakk, skalv av kulde, magen skrek av sult. Hun forsøkte å ta en mus, men den smatt unna. Hun drakk regnvann fra ei pytt kaldt, tungt av jord.
Dag to nådde hun veien. Slitt asfalt, hull, sjeldne biler som sprutet skitt. Sofie haltet i veikanten, falt, reiste seg, tuslet videre.
Om natta fant hun et gammelt skur. Inne luktet det råttent treverk og mus. Hun fikk tak i én mus. Slukte den, uten å tygge. Det hjalp litt.
På tredje dag begynte snøen å falle. Den første det året. Våt, klissete. Røde katten la tydelige spor i den nye snøen. Potene var sår, nesten uten hud. Men hun ga seg ikke.
For der fremme, et sted, ventet huset. Barna. Varmen fra ovnen. Og Ingrid, som kunne kjefte, men alltid klappet forsiktig når ingen så.
Den fjerde dagen dukket den kjente bjørkelunden opp. Hjertet slo hardt. Hun satte opp farten. Ja! Det var den den samme lunden barna samlet sopp i om sommeren, der Mari hadde flettet blomsterkranser.
Og den femte dagen elva. Smal, men iskald. Hun vasset over, ristet seg våt og kald på andre siden.
Dag seks begynte hun å hoste. Snørr rant fra nesen, pusten var kort og sår. Men hun tvang seg fremover.
Og så syvende morgen. Tidlig, kaldt. Sofie, dekket av søle og snø, kom seg frem til den kjente porten. Satte seg ned, gav et svakt, hest mjau. Ingen hørte. Hun mjauet høyere.
Døra åpnet seg brått. Ut på trappa løp Mari barbeint, i nattkjole.
Soooofie! ropte hun, løp mot porten, kastet armene om katten. Mamma! Pappa! Alle sammen! Hun har kommet! Hun fant veien hjem!
Én etter én kom barna ut Signe, Mats, Per. Ingrid, som gned av seg deigrestene på forkleet, bøyde seg nærmere.
Herre min Gud så tynn hun har blitt og se, hun renner fra nesa hun må ha blitt forkjølet, sa Ingrid lavt.
Mamma, vi må hjelpe henne! tryglet Signe.
Hjelpe? mor ristet på hodet. Har du noen gang hørt om katt som får legehjelp? Veterinæren vår driver jo bare med kyr og griser. Katter får klare seg
Men mamma!
Greit, slutt å mase, sukket hun. Varm opp litt melk til henne. Og finn en klut, hun må tørkes godt. Resten får vi se…
Plutselig sto jeg i døra. Så på den røde katten i datterens armer.
Fant altså veien mumlet jeg.
Pappa, hun gikk fem kanskje seks kilometer, helt alene! Kan du tro det, eller? utbrøt Per.
Jeg svarte ikke, bare snudde og gikk inn på kjøkkenet.
Sofie ble båret inn i varmen, lagt ved ovnen. Mari hentet skål med rødmende, varm melk. Katten slurpet så det sprutet ut av barten. Signe tørket pelsen forsiktig med et gammelt kjøkkenhåndkle.
Hun har sår på labbene hvisket Signe med gråten i stemma. Se, mamma
Ingrid satte seg ned og undersøkte katten nøye.
Stakkars liten, du har fått gjennomgå sukket hun. Mats, løp etter grønnsåpevann. Signe, finn en bandasje. Vi tar og pleier henne.
Hva med forkjølelsen? spurte Mari.
Forkjølelsen kanskje vi prøver kamillete. Gamle tante Olga kan hjelpe, hun kan alt om kjerringråd. Vi må holde henne varm og gi henne mat. Resten er opp til vinden.
Siden avløste barna hverandre med Sofie. Mari satt nesten hele dagen hos henne og hvisket rolig. Signe kokte litt kyllingsuppe. Mats brakte frem et ullteppe til sovespotten ved ovnen. Per surret med planker og hammer.
Hva lager du? spurte Signe.
Kattedo, mumlet Per. Så hun endelig kan lære seg det. Nå må vi få det til.
Tror du vi klarer det?
Vi må.
Sofie var syk nesten en uke. Nyste, snufset, det rant fra øynene. Men barna ga ikke opp: hun fikk urtebad, varm melk, ble svøpt inn i skjerf.
Litt etter litt fikk hun glansen tilbake. Katteøyne ble klare, pelsen pusete og rød.
Så startet doskolen. Per bygget dokasse av en gammel trekasse og fylte med sand. Hver gang Sofie begynte å lete etter et sted, satte barna henne dit.
Her, Sofie, akkurat her, gjentok Mari tålmodig.
Sofie murret, ville flykte. Men barna gav seg ikke. Og så, en dag, hendte det hun gikk selv bort til dokassen og gjorde det hun skulle.
Hun klarte det! ropte Mari. Mamma, pappa! Hun brukte doen selv!
Ingrid smilte for første gang på lenge.
Du verden Javel det gikk altså. Hvem ville trodd det.
Jeg satt ved bordet med avisa. Så over brillene på Sofie, majestetisk og selvsikker ved kassen.
Du er sta, sa jeg mykt. For en vilje hvor mange kilometer dro du mon tro
Pappa, gir du henne aldri bort igjen? spurte Mari forsiktig.
Jeg ble sittende, tenkte nøye før jeg svarte:
Nei. Kommer hun tilbake selv, så hører hun til her. Hos oss.
Mari kastet seg rundt halsen min og holdt hardt som om hun aldri ville slippe.
Takk, pappa! Takk!
Nå får det holde, gryntet jeg, men det var ikke mulig å være sint.
Sofie ble gammel hos oss. Hun gjorde aldri fra seg utenfor dokassen igjen, koste seg ved ovnen hver kveld og tok mus like flinke som Maja og Kåre.
Av og til så jeg på katten og ristet på hodet.
Hun har ånd, sa jeg. Virkelig ånd. Hun vet hvor hun hører til. Og ingen kilometer kan stoppe henne.
Barna nikket alltid. For det var helt sant: Sofie visste hvor hun skulle. Og hun fant veien. Gjennom regn, kulde, sult og smerte. For der hjemme, ventet noen på henne.
Og der noen venter der lever vi. Så da lever vi videre.
