Pappa, husker du Nadja Aleksandrovna Martinenko? Det begynner å bli seint nå, men kom til meg i morgen. Da skal du få hilse på lillebroren min sønnen din. Ha det, vi snakkes!
Gutten lå og sov rett utenfor døren hennes. Ingrid stusset hvorfor skulle et barn sove i trapperommet så tidlig om morgenen? Hun var lærer, med ti år bak seg i skolen, og kunne ikke bare gå forbi. Hun bøyde seg ned, ristet forsiktig i det tynne skulderet hans og hvisket:
Hei, unge mann, våkn opp!
Hæ? Gutten spratt klumsete opp Han tørket seg i ansiktet.
Hvem er du? Hvorfor sover du her?
Jeg sover ikke. Det er bare dere har så myk dørmatte. Jeg satte meg ned og må ha duppet av, svarte han raskt.
Ingrid hadde bare bodd i blokka et halvt år, etter at hun kjøpte seg leilighet for å starte på nytt etter skilsmissen. Hun kjente nesten ingen naboer, men det var tydelig at denne gutten ikke bodde i samme oppgang.
Han var kanskje tielleve år, slunken, men klærne var rene og velstelt, om enn gamle. Han danset smått fra fot til fot.
Ingrid skjønte han sikkert måtte veldig på do:
Løp inn, bare vær rask. Jeg rekker ellers ikke jobben, sa hun og åpnet døren for ham.
Han så på henne med de lyseste himmelblå øynene hun noen gang hadde sett.
«Så sjeldne øyne», slo det henne. Mens han vasket hendene etter toalettet, smørte Ingrid et par skiver med servelat til ham.
Ta dette, så rekker du å spise litt.
Tusen takk! han sto allerede i døråpningen. Du har reddet meg. Nå klarer jeg å vente litt til.
Vente på hvem? spurte Ingrid.
Mormor Antonina Petrivna. Hun bor like i nærheten. Kanskje du vet hvem det er?
Jeg kjenner så vidt til en Antonina Petrivna men hun ble faktisk kjørt i ambulanse til sykehuset for to dager siden. Jeg kom hjem fra jobb akkurat da de bar henne ut på båre.
Hvilket sykehus ble hun kjørt til? Han ble tydelig urolig.
I går var det legevakt på Ullevål. Sikkert dit de tok henne.
Skjønner. Hva heter du, forresten? spurte han til slutt.
Ingrid Fredriksdatter, svarte hun.
På jobben var det fullt trøkk fra første stund, men hele dagen ble tankene hennes hengende hos gutten.
Kanskje det bare er morsinstinktet som våknet, tenkte hun litt trist. Hun hadde ingen egne barn, kanskje det var derfor det ble slutt med eksmannen også. Han hadde rolig gått videre til hun som fødte ham en datter.
I storefri ringte Ingrid sykehuset. Mormoren nabokona hadde fått slag, og prognosen var dårlig. Ikke rart, med hennes 78 år.
Da hun kom hjem fra jobb, satt gutten på vinduskarmen i gangen.
Jeg venter på deg, smilte han. Mormor skal visst ligge lenge. De slapp meg ikke inn til henne.
Ingrid spurte hva han het.
Han svarte høytidelig at han var Fredrik. Ikke Fredi eller noe annet bare Fredrik.
Nå som han var vasket og mett, satte Ingrid seg ned ved ham.
Har du rømt hjemmefra? Vet tanten din at du er her?
Jeg har ingen foreldre. Jeg bor hos tanta mi.
Men hun blir jo sikkert gal av bekymring!
Nei. Jeg sa jeg skulle til mormor. Hun vet ikke at mormor er på sykehuset. Jeg vil ikke tilbake, selv om hun er grei og nesten ikke drikker. Problemet er onkelen, for han drikker, og han blir skikkelig slem. De har allerede fire unger selv, og en til på vei og så har de meg i tillegg.
De har sagt at de kommer til å sende meg på barnehjem. Men jeg vil ikke dit. Jeg håper ikke jeg er for mye til bry? Mamma sa alltid jeg var overaktiv, akkurat som pappa, og like lyse øyne. Mamma har vært borte i to år nå.
Hva het moren din?
Nadja Aleksandrovna Martinenko. Hun var god og pen. Hun jobbet som sekretær for direktøren på en kjemisk fabrikk, jeg husker ikke hva den het.
Og pappaen din? spurte Ingrid forsiktig.
Pappa har jeg aldri hatt, svarte Fredrik lavt.
Et øyeblikk skjønte Ingrid hvorfor hun var blitt så opprørt. Øynene! De mintes henne bare om én person: faren hennes.
Og hennes far hvem var han? Jo, han var direktør for nettopp en stor fabrikk.
Ingrid fikk nesten ikke puste. Tenk om det var så enkelt fabrikkdirektøren og sekretæren. Visste faren hennes, egentlig, at han hadde en sønn? Fulgte han med da sekretæren plutselig forsvant?
Hun tenkte: Hun må ha kalt sønnen opp etter ham hun elsket ham sikkert veldig…
Ingrid var enebarn, hadde drømt om søsken da hun var liten.
Kan du gå på butikken og kjøpe et brød? Det er rett over gata, sa Ingrid og sendte Fredrik ut en tur.
Hun ringte straks faren:
Hei pappa, du husker Nadja Aleksandrovna Martinenko, ikke sant? Kom innom meg i morgen. Da skal du få møte både lillebroren min og sønnen DIN. Det er for seint nå, vi snakkes altså i morgen! sa hun og la på.
Jeg har redd opp sofaen til deg inne på stua. Ta deg en dusj og legg deg, sa hun til Fredrik da han kom tilbake.
Hun ante ikke hvordan alt ville gå videre. Men én ting var hun sikker på: Lillebroren hennes skulle ikke tilbake til vanskelige slektninger, langt mindre på barnehjem!
Faren hennes kom tidlig neste morgen. Somregel brukte Ingrid å sove lenge i helgene, men ikke i dag. Hele natta hadde hun ligget lys våken.
Faren hennes var den viktigste personen i livet hennes, fra hun var liten hadde han støttet henne gjennom alt, til forskjell fra moren. Han støttet henne da hun søkte lærerhøyskolen, fant seg ikke i morens gamle fordommer om utdanning.
Og da ekteskapet raknet var det han som hentet henne opp igjen.
Faren var som alltid flott, stiv i ryggen, press i buksene, skinnende sko og inndiskret god parfyme. Alltid trygg, alltid vellykket.
Nå, hva er det du har funnet ut på nå? En bror? Jeg har knapt sovet i natt, du har gjort meg nysgjerrig, sa han straks han kom inn døra.
Pappa, shh han sover fortsatt. Kom på kjøkkenet og ta litt frokost.
Ingrid forklarte alt med lav stemme over frokostbordet.
Dette er snodig, sa faren. Ja, jeg hadde en sekretær som het Nadja Martinenko. Smart, ung, vakker. Det lyste forelskelse av henne. Jeg var langt fra uskyldig selv, det må jeg innrømme. Man er da mann! Jeg lot meg smigre… Men å forlate moren din, det hadde jeg aldri i tankene hun var sjefen hjemme.
En gang spurte Nadja, nesten i forbifarten, om jeg noen gang kunne tenke meg en sønn. Jeg svarte at jeg har allerede en datter, og den tiden er forbi for min del.
Så ble moren hennes syk, og Nadja tok lang permisjon. Hun dro tilbake til landsbyen. En eldre vikar tok plassen hennes. Nadja kom tilbake omtrent et år etter hun så frisk ut, som et modent eple.
Jeg spurte for spøk om hun hadde giftet seg og hun lo og sa hun hadde fått seg både mann og sønn, men beholdt sitt gamle etternavn. De leide visst leilighet.
Etter det hadde vi kun jobbrelasjon. Tre år tilbake døde Nadja, etter lang sykdom. Jeg fikk vite det da jeg undertegnet papirene om støtte til begravelsen. Det var synd, hun var ung. Men hun hadde da en mann…
Akkurat da kom Fredrik inn i døra, blid og høflig, hilste pent på dem begge. Faren ble plutselig blek nå som de sto der sammen var likheten slående.
Skal vi hilse? sa faren og rakte ut hånden, som skalv litt.
Fredrik Fredriksen Martinenko, svarte gutten og la tilliten sin i det faste grepet til faren.
De hevet begge brynene overrasket og nesten synkront.
Akkurat som en Fredrik-dag, smilte Ingrid.
Fredrik gikk for å vaske seg, og faren så spørrende på datteren.
Jeg forstår ingenting. Han er jo min dobbel fra barndommen. Men hun sa jo at hun var gift?
Nei, pappa. Hun reiste hjem for å få et barn i hemmelighet. Spør i lønningskontoret hvor lenge hun var i mammaperm. Den “mannen” var aldri virkelig hun laget den bare for å lindre samvittigheten din.
Fredrik bedyret han aldri hadde hatt far.
Vent nå Nadja hadde jo ingen søsken? spurte faren.
Fredrik svarte rolig fra døråpningen:
Tanta mi, Valborg, er ikke egentlig tanta mi hun er bare en fjern slektning. Hun og moren hennes, bestemor Tonje, flyttet inn etter at mamma ble syk. Da mamma døde, tok de meg inn. De får visst noe støtte for å ha meg, men onkelen klager på at det er for lite.
Og det rareste jeg husker deg, Fredrik Mikal! Mammas bilde av deg sto på nattbordet. Jeg spurte alltid hvem “han rare mannen” var. Hun lovte å fortelle meg det når jeg ble stor nok.
Ingrid ga Fredrik frokost og sendte ham på kinomatineen et par kvartaler unna.
Hva sier du, pappa? Er du fortsatt i tvil? spurte Ingrid.
Nei, men vi får ta DNA-test og få det fastslått i retten, svarte faren.
Så kom stormen: “hysterisk blodtrykkssjokk” og skinninfluensa hos Fredrik Mikaels kone, Ludmila Johansdatter. Men hun kom seg fort, dro på ferie til Syden og ventet lenge før hun turte å møte Fredrik. Hun likte ham faktisk, men påtok seg aldri rollen som ekstra-mamma. Hyggelig til besøk, men fast? Nei, ikke tale om helsa mi er ikke sterk nok for det, sa hun.
Fredrik Mikal tilbrakte mye tid sammen med sønnen, og gledet seg over å se hvor like de var i både vaner og uvaner begge hatet risgrøt og elsket katter. Men kona var allergisk mot katt, og Fredrik jr. hadde aldri hatt et hjem hvor han kunne ha katt selv.
De snøvlet begge på samme rare måte, og ingen kunne benekte hvor like de så ut.
Til slutt var alle formaliteter gjort, og Fredrik Mikal kom på besøk, satte seg med Fredrik og sa:
Fra i dag er du min sønn i lovens navn. Her er papirene dine. Du har alltid vært min gutt, selv om jeg ikke visste det før nå. Tilgi meg, hvis du kan.
Du trenger ikke kalle meg pappa hvis du ikke vil. Men vit dette du er ikke alene mer. Du har meg. Og du har Ingrid din søster.
Jeg skjønte det med en gang da jeg så deg, pappa, smilte Fredrik.
Unger altså, så oppvakte de er blitt, smilte Fredrik Mikal og holdt sønnen sin hardt.
Ingrid så tårer i øynene til faren, men han tok seg fort sammen. Fredrik ble boende hos Ingrid, men dro av og til hjem til Ludmila Johansdatter. Faren kom innom hver dag. Og så tok de sammen til seg en kattunge!
En gammel mann delte ut kattunger gratis ved Rema 1000 Fredrik valgte den minste og svakeste. Kattungen fikk navnet Mikkelpus. Akkurat da kjente Fredrik seg som verdens heldigste gutt.
Etterskrift:
Fredrik Mikal reiste et vakkert hvitt marmorminne for Nadja.
Han og Fredrik drar ofte til graven hennes med blomster.
En dag når de la ned friske blomster, sa Fredrik:
Vet du, pappa, dagen før mamma døde… da sa hun at jeg ikke skulle gråte så mye. Hun skulle bare over på den andre siden og passe på meg derfra. Hun sa hun skulle gjøre sitt beste for å hjelpe meg uansett hvor hun var. Nå vet jeg det var hun som ordnet det slik at jeg traff Ingrid, og til slutt deg også! Tror du meg, pappa?
Selvfølgelig gjør jeg det, svarte faren.
