Far, har du tatt inn en katt? undret datteren Sigrun, som hadde kommet på hyttetur i helgene.
Petter Vassvik stirret irritert ut av vinduet. Der satt den ravnedøde katten igjen på hans grønnsaksbed, tredje dag på rad.
Først spiste den tomatene, i går sov den i agurkene, og i dag hadde den slått leir i den unge kålen.
Du burde gå tilbake til eierne dine mumlet den gamle mens han banket på glasset.
Katten løftet hodet, så med gulne øyne og ble sittende. Helt freidig.
Petter trakk på seg gummistøvler og gikk ut i hagen. Katten løp ikke bort den tok bare noen skritt, satte seg ved gjerdet. En tynn skikkelse, slitt, med et revnet øre og en hale i floker.
Hva er du, fattige sjel? bøyde Petter seg mot kålen, så på skadene. Du har vel gått deg vill, så ingen tar deg med hjem nå?
Katten mjauet svakt, nesten klagende. Da skjønte den gamle at dyret var sultent; de tynne øynene glødet.
Hvor er dine eiere? spurte han mens han satte seg på huk.
Katten krøp nærmere, gned seg mot støvlene. Den malte stille, som om den takket for at den ikke ble jaget vekk.
Bestefar, hvorfor bor katten i hagen vår? spurte barnebarnet Leif, som hadde kommet på sommerhuset.
Det er en nabokatt. Den har forvillet seg bort eller blitt kastet, vet jeg ikke.
Hvem tilhørte den?
Petter sukket. Han visste: den tilhørte fru Gunda Halvorsdatter fra nabohuset. Hun hadde gått bort for en måned siden, og slektningen hadde bare kommet for begravelsen. Huset ble låst, møblene fjernet og katten ble glemt.
Den var Gunda sin. Hun er død.
Så katten ble alene?
Ja.
Leif så på den røde vandreren med et syndig blikk:
Bestefar, skal vi ta den med hjem?
Som om! avfeide Petter. Jeg hadde jo ikke katt nok. Ingen å spise, og så
Men om kvelden, da barnebarnet dro tilbake til byen, satte den gamle frem en skål med restene av suppen ved porten. Kattens forsiktige snute nærmet seg, og den slukte maten med hast og grådighet.
Greit, brummet Petter, én gang er nok
«En gang» ble til hver dag. Om morgenen stod katten allerede ved låveporten, ventende tålmodig, uten mjau, uten krav. Bare ventende.
I begynnelsen ga Petter katten rester. Så begynte han å koke grøt, kjøpe rimelige bokser med fisk. Han sa til seg selv: midlertidig, til katten finner nye eiere.
Rød, kom hit ropte han. Jeg vil kalle deg Rød. Eller som Gunda kalte deg?
Katten reagerte på hvert navn. Det viktigste var at den ble kalt.
Etter hvert ble Rød tam. På dagen solte den seg i hagen, om kvelden kom den til verandaen. Den sov i den gamle hundehuset som lå igjen.
Midlertidig gjentok Petter. Helt midlertidig.
Uker gikk, men katten gikk ingen vei. Petter forsto at den hadde blitt vant til den rødbrune snuten ved porten, den stille mjauingen om kvelden, den varme pelsen som noen ganger krøp opp i fanget hans mens han satt på verandaen.
Far, har du tatt inn en katt? spurte Sigrun igjen, overrasket over helgens overraskelse.
Jeg tok den ikke inn. Den kom selv. En nabokatt, eier er død
Hvorfor mater du den da? Sett den et annet sted.
Hvem trenger en gammel katt? gned Petter Rød bak øret. La den leve.
Far, det er jo ekstra kostnader. Fôr, veterinær, og du har jo en liten pensjon.
Jeg klarer meg svarte han kort.
Sigrun ristet på hodet. I de senere årene hadde far blitt mer egenlig han snakket med plantene, og nå hadde han også tatt seg av en katt
Kanskje du vil flytte til byen? Til oss? foreslo hun igjen. Hvorfor sitter du her alene?
Ikke alene. Rød er her.
Far, er du seriøs
Jeg mener det. Det er bra for oss her. Vi har hage, og vi har katt.
Sigrun sukket. Samtaler med far hadde blitt vanskelige. Han var sta, innelåst i seg selv etter morens død.
Om høsten ble Rød svekket. Den sluttet å spise, lå i hundehuset og pustet tungt. Petter ble bekymret som om katten var hans eget barn.
Hva er galt, kompis? satte han seg ved huset. Er du syk?
Katten åpnet øynene, mjauet svakt. Petter hentet den til veterinæren i den lokale bygda. Han brukte nesten hele pensjonen på behandlingen, men angret ikke.
Dere har en god katt, sa den unge legen. Den er smart, mild. Bare alderen er høy, immunforsvaret svakt.
Vil den overleve?
Med god omsorg kan den leve videre. Bare vær på vakt med medisinene.
Hjemme lagde Petter et lite pleiehjem på verandaen. Han brettet gamle tepper, satte frem skåler med mat og vann, gav daglige piller og målte temperaturen.
Bli frisk, mumlet han. Jeg kjeder meg uten deg.
Sannheten var at i løpet av månedene ble katten mer enn et kjæledyr den ble en venn, den eneste levende skapning som gledet seg over hvert møte med Petter, den som trengte ham.
Bestefar, har Rød blitt frisk? spurte Leif, som hadde kommet på vinterferie.
Ja, se her, den sover på sengen sin.
Rød lå krøllet sammen på den varme sofaen, pelsen glinset, øynene klare. En frisk katt.
Skal den bli hos oss for alltid?
Hvor skulle den gå? klappet Petter katten. Vi er sammen. Den gir meg selskap, jeg gir den hus.
Bestefar, var du aldri ensom? Med Rød?
Petter tenkte. Etter at kona døde var huset stille, tomt. Han lagde suppe for én, så på TV i stillhet, gikk til sengs i et tomt rom.
Jeg var svært ensom, barn. Veldig ensom.
Nå?
Nå er jeg ikke lenger ensom. Rød møter meg når jeg kommer fra hagen, mjauer mens jeg lager middag, sover på fanget når jeg ser på TV. Det har blitt bedre.
Leif nikket. Han likte også dyr, forsto hvordan de kan lyse opp ensomheten.
Bestefar, hva sier moren om dette?
Moren var imot. Hun mente det var unødvendige utgifter, ekstra bry.
Hva med deg?
Jeg tror ikke det er sløsing. Rød gir meg glede. Glede er ikke unødvendig.
Om våren kom en overraskelse. Niesen til den avdøde Gunda, en ung kvinne med liten datter, ankom.
Far, beklager bryet, sa hun. Jeg heter Siv, niese til Gunda Halvorsdatter. Jeg hørte at katten din bor her?
Petters hjerte hoppet. Skulle han miste Rød?
Den bor her, svarte han forsiktig. Hva vil du?
Jeg ville bare høre Vi dro raskt etter begravelsen, tenkte ikke på katten. Nå er det litt pinlig, så vi vil gjerne ta den med hjem.
Jeg forstår, Petter følte en knute i brystet.
Er du lei av katten? For mange bekymringer
Nei, jeg er ikke lei. En fin katt.
Siv så inn i hagen hvor Rød lå i solen ved bedene.
Å, se hvor vakker han er nå! Før var han så tynn og syk. Nå er han en skjønnhet!
Jeg har behandlet ham, gitt ham mat.
Tusen takk! hun var oppriktig takknemlig. Vi tar ham, og betaler for alt.
Petter var stille. Juridisk sett var katten ikke hans; Gunda var død, og slektningen hadde rett til å hente den. Men Rød hadde blitt en del av hans liv de siste månedene.
Kan vi få se ham? spurte Siv.
De gikk mot katten. Rød løftet hodet, så nysgjerrig på de fremmede. Så gikk han mot Petter, gned seg mot beina hans.
Merkelig, bemerket Siv. Han kjenner meg ikke. Jeg har ofte besøkt tanten Aina
Tiden har gått, forklarte Petter. Han har glemt.
Men han forsto: ikke glemsel, men at katten hadde valgt en ny eier den som matet, behandlet, elsket ham.
Kanskje han kan bli hos dere? Jeg ser han har blitt vant til dere, og du har knyttet deg til ham
Hva mener du? lurte Petter.
Vi bor i en leilighet med en liten baby. Katten er gammel, vant til frihet. Hvorfor flytte ham?
Men han er jo deres
Han var tanten sin. Nå er han vår. Dere reddet ham fra sult, såred fra sykdom. Så han er like mye deres som vår.
Petter kunne nesten ikke tro sin lykke:
Virkelig? Kan han bli hos meg?
Selvfølgelig! Bare gi beskjed om du trenger mat eller medisiner, så hjelper vi.
Etter at Siv dro, satt Petter lenge på verandaen og strøk Rød.
Hører du, kompis? Du blir her. For alltid.
Katten mjauet, lukket øynene i fornøyelse.
Om kvelden ringte Sigrun:
Far, hvordan går det? Er katten din i live?
Ja, den er. Og nå er den offisielt min. Eierne kom, men lot meg beholde ham.
Så bra. Hvis han allerede er vant
Vet du, Sigrun, har jeg innsett noe.
Hva da?
En ensom person og en ensom katt redder hverandre. Jeg reddet ham fra sult, han reddet meg fra ensomhet.
Far, ikke bli så filosofisk
Jeg filosofiserer ikke, jeg snakker sannhet. Nå har jeg en mening stå opp om morgenen, lage mat, gi medisiner. Og glede noen mjauer ved porten.
Sigrun var stille. Kanskje hun for første gang forsto at faren virkelig trengte den katten.
Far, flytter du nå til byen vår?
Nei. Alt jeg trenger er her huset, hagen, Rød. Hvorfor skulle jeg ha byens kjas og mas?
Greit, så blir du.
Jeg blir. Vi blir.
Et år gikk. Petter og Rød levde sitt rolige liv. Om morgenen frokost og tur i hagen. På dagen arbeid på gården, mens katten sov i skyggen. Om kvelden middag, TV, og katten på fanget.
Naboene var vant til dem:
Petter, katten din har blitt helt tam!
Den er ikke bare min. Vi er ett.
Sannheten var at de hadde reddet hverandre den gamle, ensomme mannen og den gamle, uønskede katten. De fant i hverandre det de lette etter forståelse, varme, livsmening.
Hva trengs mer for lykke?
Rød maler på fanget til sin eier, og Petter tenker: hvor heldig jeg er som ikke jaget den sultne vandreren bort. Hvor heldig jeg er som viste medfølelse
Noen ganger tas de viktigste beslutningene i livet med hjertet, ikke med forstanden, og de viser seg å være de riktige.
