Pappa, du har jo tatt inn en katt? spurte datteren min Synnøve, da hun kom på besøk i helgen.
Jeg, Petter Vassvik, stirret misfornøyd ut av kjøkkenvinduet. Der satt den rødstripete katten igjen på jordbærradene mine den tredje dagen på rad.
Først spiste den tomatene, i går sov den i agurkgjerdet, og i dag har den slått seg ned på den unge kålen.
Du burde gått tilbake til eierne dine, mumlet jeg til vinduet.
Katten løftet hodet, så på meg med gule øyne og ble sittende der, så freidig som om den eide stedet.
Jeg trakk på meg gummistøvler og gikk ut på jordet. Katten flyktet ikke; den trakk bare noen skritt tilbake og satte seg ved gjerdet. En tynn, raggete skapning med et revet øre og en buskete hale.
Hva skjer, småtass? spurte jeg mens jeg bøyde meg over kålen og så på skadene. Har du blitt kastet ut fra hjemmet?
Katten mjauet lavt og svakt. Da forsto jeg at den sultet. Øynene hans fløt av sult.
Hvor er eierne dine? spurte jeg, mens jeg satte meg på huk.
Den kom nærmere, strøk seg mot støvlene mine og mjauet nesten som for å takke for at jeg ikke jaget den bort.
Hvorfor bor den i gårdsplassen vår? spurte barnebarnet mitt, Eirik, som hadde kommet på hytta.
Det er en nabokatt. Den har gått seg vill eller blitt kastet, vet jeg ikke.
Hvem eide den?
Jeg sukket dypt. Jeg visste det. Det var den avdøde naboen, fru Kari fra nabohuset. Hun hadde gått bort for en måned siden, og slektningene hadde bare kommet for begravelsen. Huset ble stengt, møblene fjernet og katten ble glemt.
Den bodde hos fru Kari. Hun er borte nå.
Så katten er alene?
Ja.
Eirik så på den rødstripete vandrer med medlidenhet:
Skal vi ta den inn hos oss?
Nei, svarte jeg raskt. Jeg mangler allerede en katt. Jeg har ikke noe å spise, så hvorfor skulle jeg ha en til også?
Men den kvelden, etter at Eirik hadde dratt tilbake til byen, satte jeg en skål med rester av grønnsakssuppe på porten. Jeg gikk bort, og katten snek seg nærmere, spiste ivrig.
Sånn, tenkte jeg, en gang kan jeg gjøre det
Den ene gangen ble til hver dag. Om morgenen gikk jeg ut på jordet, og katten ventet ved porten, tålmodig, uten å mjau, bare vente.
Først ga jeg den rester, men snart begynte jeg å koke grøt, kjøpe rimelige hermetikk. Jeg fortalte meg selv at det bare var midlertidig, til katten fant et nytt hjem.
Kom hit, røde, roper jeg. Jeg ropte: Jeg vil kalle deg Kari, som fruen som hadde deg.
Katten responderte på hvert navn jeg prøvde. Navnet var jo bare et kjærtegn.
Etter hvert ble katten vant til livet her. På dagen solgte den seg ut på jordet, på kvelden kom den til porten, sov i den gamle hundehuset som sto igjen.
Det er midlertidig, gjenta jeg ofte. Helt midlertidig.
Ukene gikk, men katten gikk ingen vei. Jeg forsto at den hadde blitt en del av hverdagen min det røde ansiktet ved porten, den stille mjauingen om kvelden, den varme pelsen som noen ganger krøp opp i fanget når jeg satt på porten.
Pappa, har du virkelig tatt inn en katt? spurte Synnøve igjen.
Nei, den kom selv. Den var nabokatt, eieren er død
Hvorfor mater du den da? Du kunne ha funnet et annet sted for den.
Hvem trenger en gammel katt, spør jeg mens jeg klør den bak øret? Den kan bli.
Det er jo bare ekstra utgifter. Mat, veterinær, om du vil ha noe Du har jo en knapt pensjon.
Jeg klarer meg, svarte jeg kort.
Synnøve ristet på hodet. De siste årene hadde jeg blitt en merkelig mann jeg snakket med plantene, og nå hadde jeg tatt inn en katt.
Kanskje du vil flytte til byen, til oss? spurte hun igjen. Hvorfor sitter du alene her?
Jeg er ikke alene. Jeg har jo katten.
Du er seriøs?
Jeg er helt seriøs. Vi har både jordet og katten.
Synnøve sukket. Det hadde blitt vanskelig å snakke med meg siden moren min døde; jeg hadde lukket meg inn.
Om høsten ble katten svak. Den spiste ikke, lå i den lille hytte og pustet tungt. Jeg ble bekymret som om den var et eget barn.
Hva skjer, kompis? spurte jeg og satte meg ved hytten. Er du syk?
Katten åpnet øynene, mjauet svakt. Jeg tok den med til veterinæren i kommunesenteret. Jeg brukte nesten hele pensjonen på behandling, men jeg angret ikke.
Dere har en fin katt, sa den unge veterinæren. Den er smart og kjærlig, men alderen tar på immunforsvaret.
Vil den overleve?
Hvis du tar godt vare på den, ja. Bare hold den i ro og gi medisin.
Hjemme laget jeg en liten “sengeavdeling” på verandaen, la gamle tepper, satte frem mat- og vannskåler, ga den piller og målte temperaturen hver dag.
Bli frisk, sa jeg. Jeg blir kjedelig uten deg.
Det var sant. I løpet av noen måneder ble katten mer enn et kjæledyr den ble en venn, den eneste levende skapningen som gledet seg over å møte meg, som trengte meg.
Bestefar, er Rød frisk igjen? spurte Eirik som var på vinterferie.
Ja, se, han ligger på pelsen og sover.
Katten lå sammenkrøllet på den varme pelsen, pelsen glinset, øynene klare.
Skal den bli hos oss for alltid?
Hvor skulle den dra? sa jeg og strøk den. Vi er et par. Jeg får selskap, den får et hjem.
Følte du deg ensom før Rød? spurte Eirik.
Jeg tenkte. Etter at kona mi gikk bort, føltes huset tomt, stille. Jeg lagde suppe for én, så på TV i stilhet, la meg i et tomt rom.
Jeg var ensom, kjære. Svært ensom.
Nå?
Nå er jeg ikke alene. Rød hilser på meg når jeg kommer fra jordet, mjauer mens jeg lager middag. Han sover i fanget når jeg ser på TV. Det har blitt bedre.
Eirik nikket. Han elsket også dyr og forsto hvordan de kan lette ensomheten.
Hva sier moren din om dette? spurte han.
Hun var imot, sa jeg. Hun mente det var unødvendige kostnader og bry.
Hva tenker du selv?
Jeg tenker at det ikke er unødvendig. Rød gir meg glede, og glede er ikke overflødig.
Om våren kom en ung kvinne med barn, barnebarnet til den avdøde Kari.
Unnskyld at jeg forstyrrer, sa hun. Jeg heter Åse, barnebarnet til Kari. Jeg hørte at du har katten hennes?
Hjertet mitt slo litt raskere. Ville de ta med seg Rød?
Den er her, svarte jeg forsiktig. Hva vil du?
Vi glemte katten etter begravelsen, men det er pinlig nå. Vi vil gjerne ha den med oss.
Jeg kjente en knute i brystet. Juridisk sett var katten ikke min, men hva kunne jeg si om de månedene Rød hadde blitt en del av livet mitt?
Kan jeg få se den? spurte Åse.
Vi gikk bort til katten. Rød løftet hodet, så nysgjerrig på de fremmede, så gikk han mot meg, strøk seg mot føttene mine.
Merkelig, sa Åse. Han kjenner meg ikke. Jeg kom ofte på tanten Kari.
Tiden har gått, forklarte jeg. Han har glemt deg kanskje.
Men jeg forsto at det ikke handlet om glemsel. Katten hadde valgt en ny eier, den som matet, behandlet og elsket ham.
Hva om han blir hos deg? spurte Åse plutselig. Jeg ser at han er vant til deg. Du har blitt hans.
Hvordan? spurte jeg.
Vi bor i en liten leilighet med en liten baby. Katten er gammel og vant til å ha frihet. Hvorfor flytte ham?
Men han er vår.
Han var tanten vår. Nå er han vår. Du har reddet ham fra sult, så har du reddet ham fra sykdom. Da er han din.
Jeg kunne ikke tro lykken min:
Seriøst? Kan han bli hos meg?
Ja, så lenge du trenger hjelp med mat og medisiner, kan vi bidra.
Da Åse dro, satt jeg lenge på porten og klødde Rød.
Hører du, kompis? Du blir hos meg. For alltid.
Katten mjauet, lukket øynene i nytelse.
Senere ringte Synnøve:
Pappa, hvordan går det? Er katten din i live?
Ja, den er i live. Og du vet, den er nå offisielt min. Eierne kom, men de lot den bli.
Så bra. Nå har du blitt vant til den
Vet du, Synnøve, tenkte jeg, en ensom mann og en ensom katt de redder hverandre. Jeg reddet ham fra sult, han reddet meg fra ensomhet.
Ikke bli filosofisk, pappa
Jeg er ingen filosof, jeg sier bare sannheten. Nå har jeg en mening å stå opp om morgenen, lage mat, gi medisiner. Gleden er at noen mjauer ved porten og sitter i fanget når jeg ser på TV.
Synnøve var stille. Kanskje hun forsto for første gang at jeg virkelig trengte denne katten.
Kommer du aldri til byen vår? spurte hun.
Aldri. Jeg har alt her huset, jordet, Rød. Hvorfor skulle jeg dra til byens mas?
Greit. Så blir du.
Jeg blir. Vi blir.
Et år har gått. Jeg og Rød lever et rolig liv. Om morgenen spiser jeg frokost og går på jordet. På dagen gjør jeg ærend, og katten sover i skyggen. Om kvelden spiser jeg middag, ser på TV, og Rød ligger i fanget.
Naboene har blitt vant til å se oss sammen:
Petter Vassvik, katten din er blitt så tam!
Den er ikke min. Vi er ett.
Slik er det. Vi reddet hverandre den gamle mannen og den gamle katten som ingen ønsket. Vi fant i hverandre det vi begge savnet forståelse, varme, mening.
Hva mer behøves for å være lykkelig?
Rød mjauer på fanget mitt, og jeg tenker: Hvor heldig jeg er som ikke jaget bort den sultne vandreren. Hvor heldig jeg er som hadde medfølelse
Noen ganger er de viktigste beslutningene i livet tatt med hjertet, ikke med fornuften. De viser seg å være de riktige.
