Du, jeg må bare dele noe som har vært på hjertet mitt en stund. Når jeg tenker på pappa, tenker jeg egentlig bare på krangler, roping og bråk. Vi hadde ikke så mye penger, det var tøft. Mamma jobbet sent hver dag for å få oss mat på bordet, mens pappa bare lette etter nye grunner til å klandre oss. En gang var vi på torget for å kjøpe grønnsaker. En av selgerne dro en vits, og mamma lo sammen med oss. Men pappa stod bare og stirret på henne med det der kalde blikket sitt, sa ikke et ord.
Da vi kom hjem, eksploderte det. Han skrek så hele blokka kunne høre ham. Etterpå slo han mamma. En annen episode husker jeg godt en kollega av pappa fleipet med at jeg ikke lignet på ham i det hele tatt. At jeg bare hadde arvet alt fra mamma, og ingenting fra pappa. Jeg var tolv år på den tiden. Ikke lenge etter forlot pappa oss, og sa mamma hadde bortskjemt meg.
Etter det hadde vi nesten ikke penger, ikke engang til mat. Han betalte ikke noen barnebidrag. Mamma ville ikke ta kampen i retten, så hun ordnet seg selv og måtte finne seg enda en jobb. Jeg gjorde alt for å komme inn på universitetet mens jeg gikk på skolen, og etter hvert fikk jeg meg jobb selv.
Til slutt giftet jeg meg og fikk endelig råd til å hjelpe mamma litt mer. Og nylig fikk jeg en melding fra pappa. Han skrev at han ville gjenoppta kontakten. Jeg er så usikker. Noen sier jeg burde møte ham, ta en prat. Men helt ærlig, jeg er ikke spesielt interessert. Jeg husker fortsatt den dagen han forlot oss. Han føles fremmed for meg nå, jeg har ingen gode minner med ham. Jeg har bestemt meg for å ikke fortelle mamma om meldingen i hvert fall ikke ennå. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal gjøreJeg sitter med telefonen i hånden og stirrer på meldingen, fingrene er klamme. Til slutt legger jeg den fra meg, hører mamma humre i stuen over en gammel TV-serie. Jeg kjenner et varmt drag i brystet, det som alltid kommer når jeg tenker på hvordan hun aldri ga opp oss, aldri sluttet å le mellom slagene. Kanskje er det dette jeg har arvet evnen til å holde ut, til å bli stående i livet.
Pappas melding blir liggende urørt. Jeg reiser meg og går inn til mamma, setter meg ved siden av henne og lar oss le sammen, akkurat som vi gjorde på torget den gangen. En kort tanke streifer meg: Fortiden har sine arr, men styrken min kommer fra de som aldri sluttet å gi kjærlighet. Akkurat nå er det mer enn nok.
