Jeg trodde slike historier bare fantes på nett, et eller annet drama i kommentarfeltet. Men jammen skjedde det noe lignende med meg også.
Jeg var seks år da pappa plutselig bare forsvant bokstavelig talt over natta. Igjen satt jeg, mamma og de to yngre tvillingsøstrene mine, helt alene. Mamma prøvde lenge å forsvare ham hun sa at pappa var ute på forretningsreise, men jeg skjønte jo hvor skapet stod. Da hun innså at det ikke nyttet å lyve lenger, sa hun bare: “Pappa er ikke en del av livet vårt lenger!”
Barnesinnet mitt klarte ikke helt å fange alle de voksne komplisitetene. Jeg var så sint på pappa, og i hodet mitt så jeg for meg hvordan han skulle komme tilbake men det skjedde aldri. Mamma fortsatte livet med oss hun fikk aldri noen ny kjæreste, hadde liksom ikke tid til sånt. Ja, det var tungt for henne. Hvem vil date en alenemamma med tre unger ute på landet? Tiden gikk, og nå er jeg selv gift. Har barn. Fortsatt bor jeg ute på bygda. Vi har vår egen lille gård og en eplehage. Kanskje er jeg litt ung for å være bonde, men det går, og sakte men sikkert begynner det å gi litt avkastning.
For noen måneder siden sammen, ringte en fremmed mann meg og sa vi måtte snakke fort som lynet. Han la til at han kanskje ville kjøpe epler i bulk. Klart jeg sa ja man sier ikke nei til noen som kan slenge inn litt ekstra inntekt. Vi møttes i eplehagen min hvor det står en småfeit og skallet kar og smiler et digert smil. Han gir meg en pakke. Jeg åpner og finner billig godteri og en boks frysekaffe. Jeg ble omtrent stiv av overraskelse. Han sier:
Jeg er faren din.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg klarte så vidt å få ut: Har du sittet i fengsel, eller? Nei. Skal du kjøpe noen epler da? Nei. Ok, ha det. Ja, ha det…
Han la igjen veska si på benken, men jeg løp etter og ga ham tilbake det billige snopet. Jeg lurer fælt på hva han egentlig hadde håpet på. Jeg sendte melding til søstrene mine advarte dem om at pappa kanskje dukker opp. Ganske riktig, han dro til dem også med samme veska og den frysekaffen. Når du har vært borte i 24 år, dukker opp med en boks frysekaffe og tror det liksom skal ordne opp… Forklar meg gjerne den logikken!
