Pappa, møt min kommende kone, og din svigerdatter, Åsne! strålte av glede Bård.
Hvem?! spurte professor, dr.philos. Rolf Halvorsen overrasket. Hvis dette er en spøk, så er den ikke morsom!
Mannen betraktet med ubehag de skitne neglene på Åsnes grove fingre. Han fikk inntrykk av at denne jenta knapt visste hva vann og såpe var. Hvordan ellers kunne det være så mye jord under neglene hennes?
«Herregud! Så heldig min kjære Liv ikke lever for å se denne skammen! Vi gjorde jo alt for å gi denne slyngelen best mulig oppdragelse,» tenkte han trist.
Det er ingen spøk! sa Bård utfordrende. Åsne skal bo hos oss, og om tre måneder gifter vi oss. Vil du ikke være med i ditt eget barns bryllup, så klarer jeg meg uten deg!
God dag! smilte Åsne og gikk selvsikkert inn på kjøkkenet. Her er boller, hjemmelaget bringebærsyltetøy, tørkede kantareller ramsa jenta opp varene hun tok ut av den velbrukte ryggsekken.
Rolf Halvorsen fikk vondt i hjertet da han så Åsne søle syltetøy på den hvite, håndbroderte duken.
Bård! Skjerp deg! Hvis du gjør dette for å ta hevn på meg, er det fryktelig! Hva slags bygde-tøs har du slept inn i huset mitt? Jeg nekter å la henne bo her! ropte professoren fortvilet.
Jeg elsker Åsne, og som min kone har hun selvsagt rett til å bo sammen med meg! svarte Bård hånlig.
Rolf skjønte at sønnen kun ville erte ham. Han sa ikke mer, men gikk stille til sitt eget rom.
Siden moren døde, hadde Bård forandret seg mye. Han droppet studiene, oppførte seg ufint mot faren, og festet vilt uten ansvarsfølelse.
Rolf håpet stadig at sønnen skulle komme til sans og samling, bli klok og vennlig igjen. Men for hver dag kom Bård lenger bort fra ham. Og nå hadde han dratt denne jenta fra bygda inn i huset, vel vitende om at faren aldri ville godkjenne valget hans
Etter kort tid giftet Bård og Åsne seg. Rolf nektet å være med i bryllupet, og ville ikke akseptere svigerdatteren. Han ble sint over at Livs plass som husets dyktige vertinne, kone og mor nå ble tatt av denne uvitende jenta som ikke kunne uttrykke seg skikkelig.
Åsne lot som hun ikke merket svigerfarens dårlige behandling, og prøvde hele tiden å hjelpe til men gjorde bare ting verre. Mannen så ingen gode sider hos henne, bare dårlig folkeskikk og mangel på utdanning
Da Bård var lei av rollen som familiemann, begynte han igjen å drikke og feste. Faren hørte ofte de nygifte krangle, og frydet seg ved tanken på at Åsne snart ville forsvinne ut av huset hans.
Rolf Halvorsen! gråt Åsne en dag. Bård vil skilles, og kaster meg ut, men jeg er gravid!
Du skal ikke på gata. Ta heller turen tilbake til bygda, der du kom fra. At du er gravid gir deg ikke rett til å bo her etter skilsmissen. Beklager, men jeg blander meg ikke inn i det svarte mannen, lettet over at han snart ville bli kvitt den innpåslitne svigerdatteren.
Åsne gråt og begynte å pakke. Hun forsto ikke hvorfor svigerfaren hatet henne fra første stund, hvorfor Bård hadde lekt så grusomt med følelsene hennes og kastet henne ut. Hva så om hun var fra bygda? Hun hadde jo også sitt hjerte og sine følelser
***
Åtte år gikk. Rolf Halvorsen bodde nå på et aldershjem. Den eldre mannen ble stadig mer skrøpelig. Bård benyttet sjansen og plasserte faren der, for å slippe ansvar og bryderi.
Rolf hadde slått seg til ro med skjebnen, klar over at han ikke hadde noe valg. Gjennom livet hadde han lært tusenvis å vise kjærlighet, respekt og omtanke. Han fikk fortsatt takkebrev fra tidligere studenter Men klarte aldri å oppdra sin egen sønn til å bli et godt menneske
Rolf, du har fått besøk sa romkameraten hans etter en tur ute i korridoren.
Hvem? Bård? spurte Rolf, selv om han visste at det var umulig. Sønnen ville aldri komme han hadde for stor avsky for sin far
Vet ikke, vaktmesteren ba meg si fra. Skynd deg, kom! smilte kameraten.
Rolf tok stokken og gikk sakte ut fra den lille, innestengte rommet. Da han kom ned trappen, så han henne og kjente henne straks igjen, selv etter alle disse årene.
Hei, Åsne! sa han lavt, med senket hode. Kanskje følte han fortsatt skyld over den oppriktige og jordnære jenta han ikke støttet for åtte år siden
Rolf Halvorsen?! utbrøt kvinnen overrasket. Du har endret deg Er du syk?
Litt smilte Rolf trist. Hvordan fant du meg her?
Bård fortalte. Han nekter å ha kontakt med sønnen. Men gutten vil ofte se både faren og bestefar Even har jo ikke skyld i at du ikke vil anerkjenne ham. Han savner familie. Det er jo bare jeg og ham igjen, sa Åsne nervøst. Beklager om jeg forstyrrer.
Vent! sa den gamle mannen. Hvor gammel er Even nå? Sist du sendte bilde var han bare tre år.
Han står utenfor. Skal jeg hente ham? spurte Åsne nølende.
Ja, hent ham, kjære! svarte Rolf, glad.
Den rødhårete gutten, Even, kom inn i hallen, en mindre kopi av Bård. Han nærmet seg usikkert bestefaren han aldri hadde møtt.
Hei, Even! Så stor du har blitt sa Rolf med tårer i øyne, og klemte barnebarnet.
De pratet lenge, og ruslet gjennom parkens gyldne høstalléer. Åsne fortalte om sitt krevende liv, morens tidlige død, og om å oppdra både gutt og gård alene.
Unnskyld, Åsne! Jeg har gjort stor urett mot deg. Jeg har regnet meg som en klok og lærd mann, men først nå forstår jeg at folk bør verdsettes for sin oppriktighet og godhet, ikke utdanning eller bakgrunn, sa Rolf.
Rolf Halvorsen! Vi har et forslag sa Åsne, nervøst og stammende. Kom til oss! Du er alene, og vi er også alene Det hadde vært godt med en nær slektning i huset.
Bestefar, kom til bygda! Vi kan fiske sammen, gå på soppleiting Det er vakkert hos oss, og huset er stort! ba Even, og holdt fast i bestefars hånd.
Ja, la oss dra! smilte Rolf. Jeg feilet med sønnen min, men håper jeg kan gi deg noe jeg aldri klarte å gi Bård. Jeg har aldri vært på bygda, og håper jeg vil like det!
Det er klart du vil! lo Even, og slik lærte bestefaren: Den største gaven er ikke kunnskap eller rang, men et varmt hjerte og samvær med dem man er glad i.
— Pappa, bli kjent med min framtidige kone og din svigerdatter, Varvara! — strålte Boris av lykke. —…
