Signe, vi kommer for sent!
Pappa, jeg kommer nå! Signe hopper rundt på ett bein mens hun drar på seg en sokk.
Sokkene er morsomme. Ulike farger. En rosa, en grønn. Tante til Signe, Ragnhild, har gitt dem til henne. Hun ga henne også joggesko også de i ulike farger. Hun sa det var moderne nå.
Signe stoler på Ragnhild. Tanta hennes er et skikkelig stilikon. Hun pleier å si at hvis ikke utseendet er med deg, må du ta igjen på andre måter.
Signe er ikke helt enig med Ragnhild når det gjelder utseendet. Ja, ja, så lever hun kanskje ikke opp til dagens skjønnhetsideal. Tynn som ei fjøl, som bestemor sier, mørkt hår og grå øyne. Ragnhild er så fargerik at Signe bare ler når de går sammen på gata.
Ingen legger merke til deg, mener du? Se nå, alle snur seg etter deg!
Hvem da? Ragnhild stopper og ser seg rundt, liksom overrasket.
Signe bryter ut i latter. Ragnhild har sine barnslige sider. Selv om hun er eldre enn Signe, føler Signe seg noen ganger mer moden når de er sammen.
Ragnhilds naivitet slår henne.
Han sa at han liker meg! Signe, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!
Liker du ham da?
Veldig! Men jeg er livredd!
Hvorfor det?
Han er for kjekk. Alle damene på jobben løper etter ham. Men han har funnet noe i meg. Det gir jo ikke mening!
Ragnhild, du er ikke meningsløs! Du er vakker og smart! Hvorfor skulle han ikke like deg?
Spørsmålet er retorisk. Selv om Signe prøver å slå hull på usikkerheten til tanten, hjelper det lite. Det gjør henne sint, av og til til tårer, men hun får ikke gjort noe med det.
Jenta mi, det er vanskelig å endre det som bygger seg opp over lang tid sier Jan, faren til Signe, trøstende og rister på hodet.
Bygger seg opp av hvem da, pappa? Hvorfor? Hvorfor skal en vakker jente bli usikker og tro at hun er dum? Det var da ikke slik du oppdro meg!
Nei, jeg gjorde det annerledes. Du hadde gode lærere.
Og Ragnhild? Jeg vet du mener bestemor. Du tør bare aldri si det rett ut.
Hva skal jeg si, jenta mi? At mamma oppdro barnet sitt feil? Blir det bedre da? Du er voksen nok til å vite hva respekt for foreldre er. Mamma oppdro meg alene, uten faren min. Siden fikk hun ny mann, du vet jeg alltid har respektert og vært glad i Trond. Han ble som en far for meg. Lot meg bli vant til ham og ga meg all den veiledningen jeg trengte. Framfor alt lot han ikke mamma blande seg for mye i min oppdragelse. Han sa alltid at menn skal oppdra menn.
Det er flott, pappa, men hvorfor blandet han seg ikke mer ved oppdragelsen til Ragnhild?
Han blandet seg. Men hans prinsipp slo feil. Det var ei jente, vet du. Så mamma oppdro henne på sin måte. Ikke vær for streng med henne. Hun hadde sine grunner, hun også.
Hvilke, pappa? Når jeg ser på Ragnhild, får jeg lyst til å gråte! Hun er så fin! Men likevel… så usikker, så ulykkelig til tider. Hun er livredd alt og alle! Hvorfor?
Vet du, jenta mi, mamma var alltid så redd for Ragnhild. Redd til det nesten var hysterisk. Hun fulgte henne til skolen nesten til avgangsåret. Jeg vet ikke hvorfor, men hun fikk for seg at det kunne skje noe med henne. Ragnhild kostet på mamma store krefter. Hun var på sykehus nesten hele svangerskapet. Da ble jeg og Trond ordentlig nære. Vi to menn med en kvinne vi begge elsket på sykehus. Han kokte kraft, laget granateplejuice og sto opp tidlig for å kjøpe fersk lever på markedet. Da skjønte jeg hvor mye han elsket henne, og hva det vil si å være mann. Trond var ikke noen følelsesmenneske. Du husker ham ikke, dessverre.
Jeg husker ikke, pappa Men jeg husker gyngestolen han laget til meg.
Ja! Mens vi ventet på deg, laget han den. Han var alltid hendig. Han hadde det tøft, men ga seg ikke. Var redd han ikke rakk det.
Hvor er den?
På loftet. Får vi barnebarn, tar jeg den ned.
Pappa!
Hva? En dag blir jeg vel bestefar.
Ikke med det første!
Godt å høre!
Pappa!
Hva har jeg nå gjort galt?
Jan slår spøkefullt fra seg, men puster lettet ut. Spørsmålene blir ikke færre, men han er ikke klar for å svare på alle.
Ingenting har vært enkelt i deres familie. Ragnhild sa alltid som barn at hjemmet deres var av papir.
Hvorfor det, Ragnhild?
Jan, selv tynn og travel tiendeklassing, fant tid til minste storesøsteren sin. Ragnhild moret ham.
Det ser ut som denne tulipanen du brettet! Ragnhild dreier på papirtulipanen Jan har brettet. Se hvor fin den er! Men hvis jeg gjør slik…
Hun legger blomsten på hånda og slår til med den andre.
Hvorfor det?! Jan skvetter.
Tomt inni. Ser du? Lag en til!
Skal du knuse den også?
Nei. Jeg skal vise deg noe.
Nå er jeg spent! sier Jan mens han bretter.
Ragnhild stapper farget plastelina inn i papirtulipanen, til den er helt full.
Ser du? Nå kan jeg ikke knuse den. Den er av papir, men solid. Huset vårt er ikke slik. Det mangler plastelina på innsiden.
Jan blir slått av hvor innsiktsfull søsteren er, mens han dreier på blomsten, nå fylt med barnets visdom.
Jan har fått lære å lage slike blomster av sidemannen i klassen Ingeborg. En stil og alvorlig jente, som aldri roet seg i timene.
Jeg må gjøre noe med hendene mine mens jeg tenker, pleier hun si.
Under de smale, smidige fingrene til Ingeborg blir papiret levende. Ved slutten av timen dukker det alltid opp minst en trane eller en blomsterbukett på pulten hennes. Lærerne kjente Ingeborgs lidenskap og lot henne holde på. Hun var flink, svarte på alt, så papirsløseri fikk være.
Jan tok med Ingeborgs kreasjoner hjem til Ragnhild. Hun elsket dem.
Hvordan lager hun det?
Skal jeg spørre om hun kan vise deg?
Ja!
Jan fikk lov av mor til å ta med søsteren i parken, men å ta Ingeborg hjem kom ikke på tale. Han visste moren aldri ville gått med på det.
Liv, moren til Jan og Ragnhild, var streng. Jan forstod moren; hun var bare redd for ham og søsteren.
Jan! Du må tenke på fremtiden! Jeg har gjort mitt, født deg og oppdratt deg. Resten er opp til deg selv. Jeg har fortsatt Ragnhild, og du må ikke regne med Trond. Han er bare stefar.
Jan motsa aldri dette, men innerst inne visste han at Trond støttet ham, uansett. Jan kalte ham for far. Han visste også at de samtalene moren tok opp da far ikke var hjemme, ville Trond aldri godtatt. Han bygde opp familien steg for steg for at alle skulle ha det bra.
Men Jan visste tidlig at «bra» er forskjellig fra person til person. Der pappa mente barn skulle skjemmes bort, mente mor det trengtes streng disiplin. Og frykt
Liv var redd tjuefem timer i døgnet. Hun la stadig til en time “for sikkerhets skyld”. Det var sånn hjemme hos Jan, særlig etter at Ragnhild ble født.
Hva om noen sårer Ragnhild!
Det gjaldt alt og alle. Venner, lærere, trenere ingen var bra nok. Ingen klemmer, ingen nærhet annet enn familien; resten var fremmede som kun kunne gjøre skade.
Jan visste ikke hvorfor moren fryktet verden så mye, før etter hvert. Han så hvordan hun byttet jobb for å hente og bringe Ragnhild. Tok lappen bare for å frakte henne. Jan hjalp til, men da Ragnhild var større, hadde han sitt eget liv.
Det var alt mulig i det livet Ingeborg Og etter hvert deres lille datter, som kom til verden til Livs store overraskelse dette var ikke med i hennes planer før Jan var minst femogtyve.
Jan! Hvorfor så tidlig, og så tankeløst? Du har jo snart eksamen! Liv står på kjøkkenet, armene omsluttet rundt seg, skjelver.
Mamma, jeg har vært voksen lenge. Jeg vet hva jeg gjør. Ingeborg venter barn. Mitt barn.
Men dere kunne da vært mer forsiktige?! Det finnes fortsatt en utvei…
Stopp, mamma. Du sier snart noe jeg ikke kan tilgi. Jeg har fått høre nok nå.
Jan tar med seg datteren Saga for å si farvel til Ingeborg, som allerede var syk. Bare faren visste hvor vanskelig hun hadde det; han led med henne, men viste det sjelden. Han gir Jan nøklene til leiligheten sin.
Vi fikser papirene denne uka. Ikke bekymre deg for søsteren og mor de får huset på landet. Verdien stiger der, snart blir det byggefelt. Dere får det bra. Barna trenger et hjem. Et solid hjem. Forstår du, Jan?
Jeg forstår, pappa. Takk…
Trond får aldri møte barnebarnet, han dør uka før Saga kommer til verden.
Jan tar naturlig lederrollen i familien, til lettelse for Ragnhild. Alle vet at Jan oppbevarer en liten papirtulipan over skrivebordet sitt.
Hvorfor det? Ragnhild kjenner på de sprø papirbladene med plastelina under.
Den minner meg på at jeg må fylle livene deres med noe mer enn tomhet. Ikke bare Sagas eller Ingeborgs, men deres også.
Det er vanskelig, Jan. Mamma hører deg ikke.
Men jeg kan i det minste prøve.
Ja prøve kan du… Ragnhild sukker og bytter tema.
Det siste hun vil, er at Jan skal krangle med moren.
Etter Tronds bortgang stenger Liv en dør i seg selv. Ragnhild forstår henne ikke lenger, Jan trenger ikke lure; han husker alt for godt hvordan det var da hans egen far dro. Morens tårer, da hun smadret den dyrebare krystallvasen i vrede, og de mange gangene Jan stod i kroken etterpå. Det var en kald tid, men han ble tykkhodet av det hele.
Jan prøvde å skåne Ragnhild fra det han selv opplevde. De skulle ikke bo sammen, det var ikke plass, ikke etter at Ingeborg døde. Hun gikk bort mens datteren ennå var liten en morgen våknet hun aldri mer.
Jan gjør det han klarer for å få dagene til å henge sammen for datteren. Saga merker hvor vondt pappaen har det, klamrer seg til ham og prater ikke så mye om moren. Først sent oppdager Jan henne sitte alene i soverommet og snakke lavt til et foto av Ingeborg. Da forstår han endelig alt.
Han tar henne i armene:
Hvem har fortalt deg det?
Bestemor! Hun sa jeg må ta vare på deg, ikke snakke om mamma, for det gjør deg vondt.
Jan holder rundt henne til hun pepper seg fri.
Liten, du må snakke om mamma når som helst! Ikke lytt til noen andre, hør på meg. Forstår du?
I det Saga bryter ut i gråt forstår Jan hvor alene hun har vært og han skammer seg. Men sinnet mot moren vokser til nye høyder kvelden da Ragnhild ringer på.
Jan sitter i mørket, klapper katten og stirrer ut, uten å sove. Han sover nå på oppblåsbar madrass på datterens rom, men vet at de må finne bedre løsninger. Eller så må de flytte.
Han åpner døra, og Ragnhild, våt som ei drukna mus, kaster seg rundt ham og klemmer hardt.
Ragnhild! Hva i all verden?
Det gjør vondt Ragnhild rister, og Jan bærer henne inn.
Ambulansen kommer etter en halvtime. Ragnhild sovner uten å forklare, men Jan forstår hvorfor da han ser blåmerkene på armene hennes neste morgen.
Hva har skjedd her?
Hun prøver å dra ned de altfor store ermene.
Ragnhild?
Jan, jeg orker ikke snakke om det.
Jeg skjønner det, men du må. Ellers kan jeg ikke hjelpe.
Store grå øyne fylles av tårer. Hun nikker, lener pannen mot hendene hans.
Ikke send meg til henne nå. Jeg orker ikke, Jan
Jan tenker febrilsk han kan ikke lage skandale nå, men skjønner at noe ekstraordinært har skjedd. Moren har krysset en linje denne gangen.
Fortell meg, så finner vi ut av det. Jeg lover, Ragnhild.
Hun nikker fort, trekker seg unna og setter seg rett i ryggen, lik faren sin. Jan kjenner ansvaret tynge.
Mamma fant ut at jeg har truffet en gutt husker du Eirik?
Han med bustete hår? Jan dytter til henne en brødskive.
Spis!
Klarer ikke. Senere. Du har like bustete hår selv! Men ja, det er Eirik. Vi har bare vært på kino sammen og gått tur i parken på dagtid! Han har ikke engang prøvd å kysse meg!
Ragnhild, ikke rop. Jeg tror deg. Hva skjedde med mamma?
Hun skrek, rista meg og sa så vonde ting Ragnhild trekker beina oppunder seg og klemmer armene rundt knærne. Jeg kan ikke engang gjenta det! Hva har jeg gjort? Jeg har alltid vært snill! Aldri tøyd grensene. Men hun skrek at jeg kommer til å få barn og slite sånn som deg Unnskyld, jeg skulle ikke ha sagt det
Ragnhild bryter sammen i gråt. Jan kjenner datteren sin i denne knuste stemmen og gjør det eneste han kan: Løfter henne opp på fanget og holder rundt henne.
Nå blir det flom her! Tåreperse! Ingen skal skade deg, Ragnhild! Det lover jeg!
Hun ser på ham med store, blanke øyne. Jan sier med styrke:
Ingen! Ikke mamma heller. Jeg lovte pappa det. Tror du jeg kan bryte det løftet?
Hun rister på hodet og hikster.
Bra. Han oppdro meg til å holde ord. Kan du sitte med Saga mens jeg drar til mamma?
Ikke gjør det! Ragnhild spretter opp.
Jeg må! Jan får henne til å sette seg og gir henne brødskiven igjen. Spis opp! Vask deg. Ikke skrem barnet mitt.
Samtalen med Liv blir tung. Hun skriker og gråter, vil ha Ragnhild hjem, og sier Jan har ødelagt alt.
Mamma, Ragnhild blir her.
Han avbryter henne og fortsetter:
For nå. Hun trenger ro det trenger du også.
Men Jan! Hun har skole, prøver, svømmekonkurranse, eksamen! Det er snart termin!
Hører du deg selv? Du lette ikke etter henne i natt! Hva om hun ikke kom til meg?
Jeg trodde hun var hjemme!
I ditt kontrollbehov har du sluttet å se oss som mennesker! Vi er ingen dukker! Når spurte du meg sist hvordan jeg har det etter Ingeborg? Du hjelper med Saga, jeg er takknemlig, men du behandler meg som en ansatt. Samme med Ragnhild. Mamma, vi er barna dine ikke dine medarbeidere! Som sjef er du sikkert dyktig, men som mor… bare unnskyld. Du tenker mer på at hun skal vinne pokaler enn på at hun har det vondt. Sånn går det ikke! Jeg vet på forhånd hva du vil si om framtiden, innsats og prestasjoner. Men Ragnhild har meg! Om hun stryker på alt, så bryr jeg meg ikke! Jeg betaler for utdanningen. Hun drømmer faktisk om å bli veterinær. Ikke lege, slik du vil. Nå vet du det! Og det blir hun! Det lover jeg!
Du kan ikke bestemme for henne! Jeg er moren!
Gir det deg rett til å knekke henne? Jan roer seg plutselig.
Foran ham står ikke en tiger, men en forvirret, fortvilet kvinne, uten den vanlige tryggheten.
Han legger en hånd på skulderen hennes, ser henne i øynene:
Vil du være alene, mamma? Jeg truer ikke jeg bare advarer. Om du fortsetter slik, mister du oss. Vi klarer oss. Og jeg slipper henne aldri. Hva med deg? Tenk på det.
Jan kysser henne på pannen før han går ut og synker tungt ned på den kjente trappen i oppgangen.
Hvor mange ganger har han løpt her opp og ned? Nå har han ikke krefter til å gå en meter. Han blir sittende, lamslått, stirrer og teller trappetrinn.
Så mange år har han løpt uten å vite antallet. Er ikke det rart?
Telefonen surrer i lomma og vekker ham. Han reiser seg, teller forsiktig trinnene og går hjem. Nå vet han hva han må gjøre.
Han gjorde rett. Liv klarer ikke holde ut i stillheten lenge. Etter to dager banker hun på hos Jan og prøver å bli venn med datteren. Det tar tid.
Ragnhild klarer ikke tilgi med én gang. Fem år går før det ligner på forsoning. Forholdet er skiftende som en snodig berg-og-dal-bane uten kjent retning.
Liv gjør sitt beste, for hun skjønner at barna ikke lenger er små. De vil ikke lenger vente på henne. Nå går et nytt refreng: “De har hverandre og jeg?”
Ragnhild får seg jobb på en god dyreklinikk. Saga fniser og ler når pappa sukker over tantens stadig nye «pasienter».
Ragnhild! Han der er en pytonslange!
Ja, og se så søt han er! Og varm. Kom og kjenn! Bare til eieren er tilbake. Kåre kjeder seg alene hjemme!
Kåre? Har han til og med navn?
Selvsagt!
Saga truer pappa at hun også skal bli veterinær.
Det får da være grenser! Jan tar seg til hodet i “ørske”.
Jobb, hjem, forsiktige møter med bestemor livet går sakte fremover. Saga maser på pappa om å finne en kjæreste til tanten, men ingen resultater.
Og så, plutselig:
Jeg vil presentere kjæresten min for dere sier Ragnhild sjenert. Men ikke le av meg!
Tiden er vel inne for tårer heller sier Saga, og omfavner tanten.
Den høyre joggeskoen som nok et av Ragnhilds dyr tygget på, lå under senga til pappa. Saga trekker på seg skoen, tross krakeleringene, og løper ut i gangen.
Jeg er klar!
Endelig? Jan ser på datteren og ruller med øynene. Vi kan slappe av. Ragnhild tilgir oss ikke uansett!
Pappa! Overdriv ikke! Vi har en halvtime!
Langs parken ser Jan og Saga paret komme mot dem.
Pappa, pappa, er det han? Er det bustehodet?
Sagas hvisking er så høy at Ragnhild skjærer ansikt og truer med en finger.
Eirik.
Jan.
Håndtrykk, smil, nikk.
Saga.
Bustehode! Eirik ler og ser på kjæresten sin. Ragnhild, ikke vær sur! Smil! Sånn ja! Sånne sko vil jeg også ha!
Saga og Jan begynner å le, og først nå ser Saga at det har skjedd noe med tanten. Stålet i blikket har blitt til sølv. Det er så vakkert at Saga må klappe i hendene, noe som forvirrer den nye familien.
Hva? Vi er alle litt rare i familien vår. Bare å venne deg til!
Nå er jeg rolig! Da vet jeg at jeg passer inn i din… eh, gjeng? Hva kaller man det?
Familie, Eirik, familie! Saga blunker til tanten og krokes under armen til pappa.
