Ingrid, vi må gå, ellers rekker vi det ikke!
Pappa, jeg kommer nå! Ingrid hoppet rundt på ett bein mens hun dro på seg en sokk.
Sokkene var skikkelig morsomme to forskjellige farger, en rosa og en grønn. Ingrid hadde fått dem av tante Kari sammen med sneakers som heller ikke matchet. Kari mente sånt var siste mote.
Ingrid stolte på Kari hun visste at tanten hadde huk for det meste innen stilen. Kari pleide å si, at hvis du ikke akkurat er naturens favoritt når det gjelder utseende, så får du ta det igjen på andre måter.
Det var Ingrid egentlig ikke enig i. Hvorfor skulle ikke folk legge merke til Kari? Hun var jo både tynn og mørkhåret med grå øyne, som bestemoren alltid sa når hun sammenlignet henne med «skjelettet», men Kari lyste opp uansett hvor hun gikk, så det var nesten umulig ikke å smile ved siden av henne.
Sier du at ingen ser deg? Se deg rundt alle snur seg etter deg!
Hvem da? Kari stoppet alltid og glante rundt.
Ingrid fikk latterkrampe like hver gang hvor barnslig tante hennes kunne være! Hun følte seg faktisk litt voksen sammen med Kari, selv om hun var eldre.
Karis naivitet forbauset henne alltid.
Han sa at han likte meg! Ingrid, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!
Liker du ham da?
Ja! Altfor mye! Men jeg er redd ham.
Hvorfor det?
Han er altfor kjekk. Alle jentene på jobben henger etter ham, men likevel fant han noe i meg. Det er jo bare sprøtt!
Kari, du er da ikke sprø! Du er både pen og smart. Hvorfor skulle han ikke falle for deg?
Det var et spørsmål uten svar. Uansett hvor mye Ingrid prøvde å bryte opp usikkerheten til Kari, så nådde hun ikke inn. Noen ganger ble Ingrid både forbanna og trist, men hun visste ikke hva mer hun kunne gjøre.
Vet du, jenta mi det er ikke lett å snu om på tankeganger man har brukt et langt liv på å bygge opp, sa Arne, faren til Ingrid, mens han ristet på hodet.
Hvem har plantet sånne tanker? Og hvorfor, pappa? Hvorfor dra ned ei jente så hun blir usikker på seg selv? Det er ikke sånn du har oppdratt meg.
Nei, jeg har ikke det. Men det er ikke alle som har vært like heldige med oppveksten.
Det er bestemors feil, ikke sant? Du har aldri sagt det rett ut.
Det er vanskelig å innrømme for barnet sitt at mormor kanskje gjorde noen feil i oppdragelsen. Og hun var alene uten far, og så kom stefar etter hvert. Jeg var heldig med Peder, han var alltid der, men når det gjaldt Kari, lot han mormor styre. Hun tenkte vel hun måtte være ekstra forsiktig, det var tross alt jenta som var i sentrum, og hun mistet nesten Kari under graviditeten. Kanskje det gjorde henne overbeskyttende.
Men hvorfor gjør frykten at noen blir så usikre? Jeg får vondt bare jeg ser det! Kari er så snill og ordentlig, men hun er så redd, nesten for alt og alle.
Kanskje fordi mamma alltid gikk rundt med hjertet i halsen. Helt hysterisk, førte Kari til og fra skole nærmest til hun var russ. Hun var klint livredd for at noe skulle skje. Jeg husker, jeg og Peder bondet skikkelig da hun var innlagt under svangerskapet. To menn på venterommet mens kvinnen vi begge elsket, kjempet på sykehuset det limte oss sammen. Peder var ellers sparsommelig med følelser, men jeg husker han stod grytidlig opp for å lage buljong og kjøpe fersk lever på markedet. Sånt sitter. Han lærte meg at menn skal oppdra gutter, men med jentene fikk mormor fritt spillerom.
Men hvorfor? Kari fortjener bedre!
Jeg gjorde så godt jeg kunne. Men det er grenser for hva man får endret folk har sin bagasje. Det viktigste er å ikke la det gå i arv.
Sånn gikk praten deres hjemme, ofte over kjøkkenbordet mens frokosten nesten ble kald. Familien deres hadde aldri vært enkel, det var visst et slags tema. Kari kalte barndomshjemmet «papirhuset» da hun var liten.
Hvorfor papirhus, Kari?
Arne, som gikk i tredje på videregående, spinkel og litt småkvisete, fant alltid tid til å prate med lillesøstera, som moret ham grenseløst.
Fordi det ligner på den papirblomsten du lagde! Kari lo og snudde papirblomsten mellom hendene. Den er jo kjempefin! Men se her!
Hun la blomsten på håndflaten og smalt til den med den andre hånda.
Men for pokker, hvorfor gjør du sånn! Arne spratt til.
Den er tom inni, skjønner du? Lag en til, men ikke knuse den jeg vil vise deg noe.
Det var så vidt modellkittet kom inn gjennom hullet på papirblomsten som Arne hadde brettet, men Kari ga seg ikke før hele blomsten var fylt inni.
Nå kan jeg ikke smadre den like lett. Den er bare papir, men fylt inni den tåler alt mulig! Vårt hus er ikke sånn. Vi mangler «leiren» inni.
Arne tenkte at lillesøsteren forsto mye mer enn hun burde, og fikk nesten litt hjertebank. Spesielt siden det var Linda i parallellklassen, hun som alltid brettet papirfigurer og ikke klarte å sitte stille, som hadde lært ham kunsten. På pulten hennes vokste det opp paperstorker, frosker og tulpanknopper. Lærerne lot henne holde på hun var jo best i alt likevel.
Arne stjal alltid med seg figurene hjem til Kari. Hun var i ekstase over hvert eneste papirvidunder.
Hvordan gjør hun det?
Hvis du vil, kan jeg be henne vise deg en dag?
JA!
Så Arne liset seg til tillatelse hos moren for å gå med søsteren i parken. Å invitere Linda hjem var utenkelig han visste moren ville steile.
Moren, Ragnhild, var streng, egentlig for streng noen ganger. Arne trodde hun bare var redd for alt som kunne skade barna, men det var slitsomt.
Arne, du må tenke fremover! Alt må du lære deg selv, ingen skylder deg noe. Jeg har gjort mitt: født og oppdratt deg, mer kan jeg ikke gjøre. Nå må du klare deg selv. Ikke tro at Peder gjør mer, han er ikke din far, bare stefaren din, håper du skjønner det.
Arne diskuterte aldri med henne, for han visste innerst inne at Peder støttet ham hvis det trengtes. Og at samtalene moren hadde når Peder ikke var hjemme, de ville han stanset tvert.
Han hadde lært at «flink pike»-greia ikke bare var for jenter. Ragnhild var konstant oppgjort og smånevrotisk hun byttet jobb for å kunne hente Kari presist, lærte seg å kjøre for å følge til aktiviteter, og styrte alt i detalj.
Etter hvert skled Arne mer og mer ut i sitt eget liv, forelsket seg i Linda og fikk ei lita jente til Ragnhilds store overraskelse, for hun hadde absolutt ikke tenkt å bli bestemor da sønnen såvidt hadde rundet tjue.
Hvorfor måtte du bli pappa nå? Du har da ikke tid! Ragnhild sto på kjøkkenet og skalv, slik hun alltid gjorde når hun var stresset.
Mamma, jeg er voksen. Jeg står for valgene mine. Linda venter barn. Mitt barn.
Men… Du kunne jo ventet! Nå finnes det fortsatt muligheter…
Mamma, stopp. Si det du tenker på nå, og jeg kommer aldri til å tilgi deg.
Arne gikk ut av kjøkkenet, ga Kari en klem og så innom rommet til Peder.
Peder hadde vært syk i seks måneder, og det tynget alle. Han slet alene, bare Arne så hvor hardt det var.
Denne gangen ga Peder ham nøkkelknippet til leiligheten.
Nå ordner vi papirene. Mor og søster gir jeg huset på landet. Der stiger tomteprisene, så de klarer seg. Men du og dine skal bo trygt og godt. Barnebarnet mitt skal ikke vokse opp i et papirhus.
Takk, pappa
Peder fikk aldri møte lille Ingrid. Hun ble født en uke etter at han døde, stille og uten dramatikk.
Uten at noen ba ham om det, tok Arne ansvar for familien. Kari følte endelig hun kunne puste litt. Hun visste alltid at Arne passet på lille papirblomsten på hylla over kontorpulten.
Hvorfor egentlig? Kari pirket på blomstbladene, kjente at den var hard inni.
Den minner meg på at jeg ikke kan være tom jeg må fylle livene deres med noe mer.
Hva da?
Med innhold. Ikke bare for Linda og Ingrid, men for deg og mamma også.
Det klarer du ikke uansett, Arne. Hun kommer aldri til å høre.
Men jeg kan prøve.
Ja… Det kan du.
Kari ville aldri at Arne skulle gå i krig med Ragnhild alt var bare så vanskelig. For etter at Peder døde, stengte Ragnhild en slags dør inn til sjela si. Kari skjønte ikke hva som foregikk, Arne trengte ikke gjette, han husket altfor godt hvordan det var da faren dro. Selv om han bare var fire, husket han tårene, krisen og den knuste krystallvasen som moren kastet i veggen.
Han ble «arneskinn» av det: Myk, men vanskelig å såre. Ragnhild gråt, men han felte aldri en tåre det gjorde inntrykk.
Han forsøkte å skjerme Kari så godt han kunne.
Linda døde da Ingrid var fem, bare ikke våknet en dag. Arne gikk rundt med tekoppen, brant seg, skremte familiens katt, og skjønte straks at verden var endret.
Han stengte døren til soverommet, fant kosedyret til Ingrid og satte seg på gulvet i barnerommet, ulte ut smerten.
Hvor lenge han satt der, ante han ikke. Til slutt klarte han å reise seg, ringte moren og ba henne ha Ingrid litt lenger. Måneder føltes totalt uvirkelige. Ingrid klamret seg til ham, og sa lite om moren helt til Arne så henne snike seg inn på soverommet, snakke lavt med bildet på nattbordet.
Hvem har sagt deg?
Mormor. Hun sa jeg ikke måtte snakke om mamma, for da ble du lei deg.
Arne klemte henne hardt, og spurte:
Du må alltid, alltid kunne snakke med meg om mamma skjønner du det?
Da Ingrid brast i gråt, forsto Arne hvor alene datteren hadde vært. Han slo seg selv for ikke å ha forstått det før.
Neste kveld kom Kari midt på natten. Hun var klissvåt fra regnet og kastet seg om halsen hans. Hele den natten sov hun på en madrass i barnerommet.
Om morgenen så Arne blåmerkene på armene hennes.
Hvem har?
Kari forsøkte å skjule det, men Arne skjønte. Det var moren. Kari orket ikke fortelle mer.
Ikke send meg tilbake til henne ennå. Vær så snill, Arne
Kari fortalte omsider hva som hadde skjedd: Moren hadde funnet ut at Kari hadde møtt Marius litt rufsete type. Og mødre kan være… ja, overreagerende.
Jeg lover, Arne. Vi kysset aldri! Vi bare gikk på kino og tuslet rundt i parken på dagtid! Hun ropte at jeg kom til å «bli som deg». Unnskyld, det mente jeg ikke Jeg bare Jeg klarer ikke holde kjeft
Kari gråt så hjelpeløst at han måtte bare trøste henne som da hun var barn:
Ikke søl mer tårer nå, Kari! Jeg passer på deg ingen får såre deg.
Arne visste han måtte gjøre noe. Men han kjørte ikke i gang en krangel det ville bare gjøre alt verre.
Han tok ansvar, og slapp ikke lillesøsteren tilbake før de var trygge.
Samtalen med moren var tung. Hun ropte, gråt, forbannet seg, forlangte Kari hjem.
Mamma, Kari blir her en stund. Du må også få roa deg litt.
Hun begynte å ramse opp prøver og turneringer. Det var ikke livet selv hun så, bare prestasjonene. Arne ba henne tenke: Når snakket du sist til oss som sønn, ikke som ansatt? Vi er barna dine, ikke medarbeidere! Kari vil bli veterinær ikke lege som du ville. Jeg betaler utdannelsen! Det må du bare godta.
Du kan ikke bestemme for henne, jeg er moren hennes!
Betyr det at du har rett til å knekke henne? Om du fortsetter sånn, mister du oss begge.
Så forlot han leiligheten hennes og satt lenge på trappene, telte trinnene, kjente at man kan gå opp og ned alle trinn i livet, men ikke alltid vite hvor man er.
Ragnhild ga seg ikke lett men allerede etter to dager sto hun i døra til Arne og forsøkte å reparere forholdet. Men det tok tid.
Kari tilga ikke fort, det tok faktisk fem år før de var halvveis på rett kjøl. Katten, hunden eller til og med en slange kunne dukke opp hjemme hos Arne i ny og ne, når Kari hadde fått nok av å bare være veterinær på jobb.
Kari! Dette er jo en pyton, for søren!
Og? Se da, han heter Åsmund og han er kjempesøt!
Ingrid ristet på hodet og lo så hun mistet pusten. Hun sa ofte at hun kom til å følge i tantens fotspor.
Arne lot som han fikk noia hver gang.
Nei, nå holder det! Én veterinær i familien får holde!
Det gikk i jobb, studier, møter og litt famlende familieliv. Ingrid maste om at Kari måtte gå ut og treffe folk, men det gikk trått.
Så plutselig en dag:
Jeg vil presentere kjæresten min for dere Kari rødmte.
Herregud, jeg kommer til å begynne å grine! Ingrid kastet seg rundt tante Kari.
Skoen hennes, den som forsvant i kattejakten til gårsdagens «pasient», dukket opp under pappas seng. Hun trakk den på seg og løp til gangen.
Ferdig!
Endelig nå rekker vi det knapt, sukket Arne.
I parken så de Marius og Kari på lang avstand.
Pappa, er det han? Den bustete?
Ingrids hvisking fikk Kari til å sende henne et lynende blikk, men Marius lo bare:
Jeg liker bustete! Så lenge Kari smiler, er jeg fornøyd. Og du, så kule sko du har, Ingrid! Sånne vil jeg også ha!
Ingrid lo og kjente, for første gang på lenge, at det glitret sølv der det hadde vært stål i tantens øyne.
Vi er rare i familien vår men du må bare venne deg til det, Marius!
Det ordner seg da er jeg hjemme, sa han og smilte bredt.
Familie, Marius ikke kollektiv, Ingrid blunket til tante Kari, og tok pappa under armen.
