Pakk sakene dine, jeg har møtt min første kjærlighet igjen, sa mannen min. Men en time senere sto han selv der med bagen i hånden.
Eirik kom hjem fra klassefest på søndag kveld. Signe var nettopp ferdig med å vaske opp.
Han var underlig. Litt oppglødd, eller kanskje rød i kinnene, som om han nettopp hadde fått ny jobb eller vunnet i Lotto. Signe kikket på ham, tørket hendene på kjøkkenhåndkleet og tenkte: «Det var visst en vellykket kveld.»
Eirik sa ikke et ord. Han kledde av seg og gikk til sengs.
Neste morgen satt han på kjøkkenet, med et uttrykk som om han hadde tatt en av livets store avgjørelser. Armene i kors på bordet, blikket alvorlig. Signe satte en kopp kaffe foran ham og åpnet kjøleskapet; hun måtte finne ut av restene etter kjøttkakene. Da kom det.
Signe. Vi må snakke sammen.
«Selvfølgelig», tenkte Signe. Den kjente setningen fører aldri med seg noe godt.
Jeg møtte Maren i går. Husker du? Min første kjærlighet.
Signe husket. Maren dukket opp i samtaler sånn omtrent hvert femte år, oftest når Eirik hadde drukket litt for mye og ble sentimental. «Vi var så unge, vet du.» En helt vanlig fortelling.
Vi snakket lenge. Og, vel, Signe, du må pakke sakene dine.
Signe vendte seg mot ham. Kjøttkakene ble stående.
Hva sier du nå?
Vi har bestemt oss for å være sammen. Jeg og Maren. Skjønner du?
Hun bare så på ham en stund.
Leiligheten er uansett min, la Eirik til bare for sikkerhets skyld, med den tonen folk bruker når de sier «forresten». Du burde se deg etter et annet sted å bo.
Signe satte kjøttkakene tilbake. Lukket kjøleskapsdøren forsiktig, så magneten med bilde fra Gran Canaria ikke skulle falle ned.
Har du bestemt deg allerede? spurte hun.
Ja.
Hun nikket og gikk inn på soverommet.
Signe satte seg på sengekanten og stirret på veggen. Der hang en kalender med kattunger, kjøpt på utsalget i januar. De måtte jo ha en kalender, og denne kostet førti kroner. Nå var både januar og februar borte, kattungene hang igjen. Den oransje katten med sløyfe så filosofisk medfølende på henne.
Slik var det, tenkte Signe.
Tjue år hadde hun bodd sammen med ham, og nå satt han på kjøkkenet og ventet på at hun skulle begynne å pakke kofferten. Tjue år er mye.
Det var den første hybelen på Torshov de leide, hvor det dryppet fra kranen og en rufsete nabo skrek i veggene om nettene.
Det var konkursen da Eirik gikk rundt som en skygge i tre måneder mens Signe latet som hun ikke så ham slukne på balkongen om kveldene.
Det var turen til legevakta en natt med akutt blindtarm, og kirurgen sa etterpå: «En time senere, så» Det var avslutningsseremonien for Signes elever hun var norsklærer og Eirik sto der i døra med blomster, lettere brydd og veldig stolt. Alt dette var og alt dette, viste det seg, talte ikke lenger.
Signe reiste seg. Listet rundt på soverommet. Til slutt til skapet.
Øverst i skapet, lengst bak, lå papirene.
Eirik satt fortsatt ved bordet, så ned i mobilen, tydeligvis og tekstet med Maren. Han smilte av og til, småflau og oppstemt. Slik folk gjør når de tror noe viktig skal skje.
Signe satte seg ned. La papirene på bordet.
Pakker du papirene? sneik Eirik med et blikk.
Nei. Det er noe jeg vil vise deg.
Hun åpnet mappen.
Signe, kan det ikke vente?
Vær stille litt.
Signe fant frem det hun lette etter. La det foran ham.
Det var ektepaktpapirene. Femten år tidligere, da Eirik startet sitt første firma med byggevarer, rådet advokaten dem til å skrive ektepakt. Eirik syntes det var en formalitet, «Vi er jo familie, Signe.» Signe dro alene til byfogden, signerte, tok med kopi hjem.
Eirik sa bare «greit», la papirene langt unna i skrivebordet. Hvor Signe senere, diskret, la dem opp i skapet.
Hun var ingen strateg. Bare nøye med tingene sine.
Apropos forretninger: firmaet, det med byggevarene og store planer, holdt i fjorten måneder før det raste sammen sånn som ting gjør når alt har vært skeivt fra starten.
Gjeld ble det mye av. Da foreslo Signe for første og siste gang å selge leiligheten og betale alt på en gang. Eirik sa nei. «Jeg tar ansvar», sa han. Det gjorde han ikke på tre måneder som lovet, men på seks år. Litt av gangen. Signe jobbet to jobber i mellomtida og klaget aldri.
Eirik tok til seg papirene. Begynte å lese.
Signe helte seg en kopp lunken kaffe. Drakk.
Vent litt, sa Eirik lavt. Her står det…
Ja, svarte Signe.
At leiligheten tilhører deg hvis vi skilles.
Ja.
Men altså…
Eirik så på dokumentet igjen og la det ned.
Signe ventet. Han fikk lese så mye han ville. Femten år hadde han hatt på å forstå, men først nå ble han nysgjerrig.
Og gjelden da? spurte han.
Firmaets gjeld er din. Det står i punkt fire.
Eirik sa ingenting. På skjermen blinket det Maren spurte sikkert hvordan det gikk. Han svarte ikke.
Signe, sa han til slutt.
Ja?
Har du gjort dette med vilje? Lagret alt med hensikt?
Signe tenkte seg om, og svarte oppriktig:
Nei. Jeg kaster bare aldri dokumenter.
Det var sant. Signe hadde alt kvitteringer, garantibevis, bruksanvisninger til vaskemaskiner som for lengst var kjørt på dynga, attester fra legen fra syttitallet. Hun var bare et ordentlig menneske. Så enkelt var det.
Eirik så ennå i papirene, deretter ut vinduet.
Signe reiste seg, tok mappen med seg, satte koppen i vasken. Og så, idet hun snudde seg:
Eirik. En av oss bør nok virkelig finne seg noe annet, sa Signe. Du har rett.
Så gikk hun inn i stua igjen.
Eirik satt på kjøkkenet i kanskje tjue minutter til.
Kanskje en halvtime. Signe visste ikke. Hun stelte med sitt gjorde det folk gjør når verden plutselig flyter: Ingenting spesielt. Stablet noen bøker vekk fra gulvet. Flyttet pelargonien fra vinduskarmen til bokhylla. Tørket støv av skapet. Når hendene jobber, lar tankene deg være litt i fred.
Eirik kom til døren.
Signe.
Hun snudde seg. Han sto der med ektepaktpapirene i hånden. Holdt dem som for å beskytte seg, eller håpe på redning.
Signe, vent nå litt. Kan vi ikke bare snakke om det?
Snakke? sa Signe, flatt. Greit.
Disse papirene. Det er jo lenge siden. Alt var annerledes. Vi trodde ikke…
Hva trodde vi ikke?
Eirik ble stille. Kanskje visste han ikke hvordan han skulle avslutte. At de ikke kom til å skilles? At papirene ikke skulle bety noe? At de ikke skulle trenge å tenke på det?
Notaren har stemplet alt, sa Signe. Det er gyldig. Jeg sjekket.
Når sjekket du?
Fem år siden. For sikkerhets skyld.
Eirik så på henne som om han endelig hadde oppdaget at han hadde misforstått hele landskapet.
Så du planla?
Signe tenkte litt til.
Nei. Jeg er bare nøye med dokumenter.
Det var sant igjen. Hun hadde kontaktet notaren om noe helt annet en gang, arven etter moren, og kom tilfeldigvis på å spørre om ektepaktpapirene. Notaren sa: «Helt i orden, slapp av.» Signe nikket til røret og glemte alt helt til denne morgenen.
Eirik trakk seg tilbake på kjøkkenet. Signe hørte ham traske rundt. Så ble det stille. Så romsterte han igjen, åpnet skap, flyttet på ting.
Hun gikk ut i gangen og så inn.
Eirik stod midt på kjøkkenet og stirret mot hjørnet.
Hva gjør du? spurte Signe.
Jeg tenker.
På hva da?
Han svarte ikke.
Signe satte på vannkokeren.
Eirik, jeg må spørre. Har du egentlig tenkt på hvor du skal gjøre av deg?
Han så på henne.
Stillhet.
Det var som jeg trodde, sa Signe.
Alt var tydelig. Eirik hadde sett for seg et annet scenario. Han sier de store ordene, Signe blir opprørt, gråter, drar til en venninne. Eirik blir sittende igjen i leiligheten. Maren kommer etterhvert. Alt logisk, alt enkelt.
At Signe hadde styr på papirene det passet ikke inn.
Vannet kokte. Signe lagde te.
Jeg drar ingen steder, sa hun. Denne leiligheten er min, og her blir jeg boende.
Eirik svarte ikke.
Hvor skal jeg liksom…
Til Maren, minnet Signe ham på. Det var jo dere som bestemte dere sammen.
Om Maren tenkte Signe uten sinne, uten særlig nysgjerrighet. Maren var fra en annen fortelling, den Eirik hadde spunnet på klassefesten over prosecco og sentimentale minner fra ungdommen. Signe hadde alltid bare vært et uroelement i denne historien.
Sånn er det.
Hun … begynte Eirik, men ble stille.
Hva da?
Hun vet egentlig ikke. Vi har ikke snakket om det, ikke konkretisert det. Hun er ikke helt klar.
Signe satte koppen på bordet.
Eirik?
Ja?
Så du ba meg pakke, uten å vite hvor du selv skulle?
Han var stille. Ansiktet avslørte alt.
Noen menn elsker avgjørelser. Mindre glad i detaljer.
Signe gikk og fant frem den slitne brune weekendbagen. Satte den på bordet.
Her. Ta det du trenger.
Signe…
Eirik. Du tok en avgjørelse. Jeg har notert meg det. Nå må det gjennomføres.
Han så på bagen. Og akkurat da knekte noe i ham.
Han begynte å pakke.
Signe ble igjen på kjøkkenet. Hun hørte skuffer som gikk igjen og skapdører som ble åpnet. Noe klirret metallisk barberhøvelen hans kanskje.
Tjue år. Alt fikk plass i en bag.
En time senere kom Eirik ut i gangen. Han holdt bagen. Ansiktet bar preg av en mann som ikke hadde endret mening, bare undervurdert virkeligheten.
Signe, jeg ringer deg, sa han.
Greit, svarte hun.
Vi må jo ordne, eh, papirer, skilsmissen…
Ring, så tar vi det.
Han ble stående der litt, ventet kanskje på tårer eller drama. Men ingenting kom.
Eirik åpnet døra og forsvant.
Tre uker senere fikk Signe høre fra Anne-Lise, den tidligere kollegaen som alltid visste alt: Med Eirik og Maren gikk det ikke så bra.
Maren bodde hos søstera si. En ettroms hybel, søsteren, mannen, to små barn. Ikke akkurat romantisk. Dit flyttet ikke Eirik. Han leide seg heller et rom på Bjølsen hos en eldre dame som ikke tillot røyking og ville ha beskjed før han fikk besøk.
Da Maren fikk vite dette og at Eirik ikke hadde og aldri ville få leiligheten, ble hun kjølig. Raskt. Kanskje var ideen om en mann som gir alt for kjærligheten bedre på avstand enn virkeligheten med en bag og andres gjeld. Første kjærlighet er lett å drømme om, vanskeligere når man ser den tett på.
Signe nikket bare, skjenket Anne-Lise mer te.
Og hvordan går det med deg? spurte hun, med en veldig spesiell sympati i stemmen, av den typen som sier: «Jeg kan være forståelsesfull så lenge det trengs.»
Helt greit, svarte Signe.
Det var sant. På de tre ukene hadde hun meldt seg på massasjekurs endelig, hun hadde utsatt det lenge. Tok kontakt med barndomsvenninnen Ragnhild, som hun ikke hadde sett på tre år. De satt på kafé i flere timer. Kjøpte klippekort til svømmehallen. Småting. Men det er jo det som er livet, når alt kommer til alt.
Noen kvelder, når leiligheten var stille, tenkte Signe på Eirik. Uten sinne, bare sånn i forbifarten. En dag slo det henne at det tross alt var bra at det var han som åpnet den døren. Hennes egen hadde nok stått lukket enda lenge.
På veggen hang fortsatt kattungekalenderen. Januar, februar, en oransje katt med sløyfe alt som før. Signe så på den. Tenkte at hun egentlig burde bla om til månedens ark.
Men nei, det rakk hun senere.
