Pakk sakene dine, jeg har møtt min første kjærlighet, sa mannen min. Men en time senere sto han selv med baggen i hånden.
Egil kom hjem fra klassefesten sent søndag kveld. Jeg var akkurat ferdig med å vaske opp.
Han var annerledes. Opprømt, nesten rød i kinnene. Akkurat som om han hadde fått beskjed om at han hadde blitt forfremmet, eller kanskje hadde vunnet på Flaxlodd. Jeg tørket hendene i kjøkkenhåndkleet, kastet et blikk på ham og tenkte: «Jaja, de har tydeligvis hatt det hyggelig».
Egil sa ikke noe. Klede av seg, gikk og la seg.
Neste morgen satt han på kjøkkenet med et alvorlig uttrykk, hendene foldet foran seg på bordet, slik folk ser ut når de har tatt en viktig avgjørelse. Jeg satte en kopp kaffe foran ham, åpnet kjøleskapet for å rydde opp i restene av karbonadene. Akkurat da sa han det.
Silje. Vi må snakke sammen.
«Der kom den», tenkte jeg. Den setningen innleder som regel bare dårlige nyheter.
I går møtte jeg Anita. Husker du? Hun jeg har fortalt om før. Min første kjærlighet.
Jo da, jeg husket Anita. Hun dukket opp i samtalene omtrent hvert femte år, vanligvis når Egil hadde fått litt vin og ble sentimental. «Vi var jo så unge». Helt vanlig historie.
Vi snakket lenge sammen. Og, altså, Silje, du må pakke sakene dine.
Jeg snudde meg. Karbonadene sto fortsatt på kjøleskapshyllen.
Hva sa du?
Jeg og Anita har bestemt oss for å være sammen. Forstår du?
Jeg så bare på ham en stund.
Leiligheten er jo uansett min, la Egil til i en tone som signaliserte at diskusjonen var slutt. Du bør finne deg et annet sted å bo.
Jeg satte karbonadene tilbake og lukket kjøleskapsdøra forsiktig, så magneten fra Tyrkia ikke falt ned.
Du har bestemt deg? spurte jeg.
Ja.
Jeg nikket. Gikk inn på soverommet.
Jeg satte meg på sengekanten og stirret på veggen. Der hang kattekalenderen vi kjøpte på tilbud på Grønland Torg i januar, fordi vi trengte en kalender og den kostet førti kroner. Januar og februar var over for lenge siden, men kattungene hang fortsatt der. Den oransje kattungen med sløyfe så på meg med filosofisk medfølelse.
«Sånn ble det altså», tenkte jeg.
Tjue år hadde jeg levd sammen med denne mannen, som nå satt på kjøkkenet og ventet på at jeg skulle begynne å pakke kofferten. Tjue år er mye.
Det var den første leiligheten i Grorud, der kranen dryppet og naboen Roger ropte gjennom veggen om natta.
Det var da Egil gikk konkurs. I tre måneder gikk han rundt som en skygge, og jeg latet som jeg ikke så at han drakk øl på balkongen om kveldene.
Det var drosjeturen til legevakta midt på natta da han fikk blindtarmbetennelse, og legen sa: «En time til og det kunne gått galt». Det var avslutningen til mine elever, da Egil kom med blomster og sto litt sjenert i døra. Alt dette hadde skjedd men det spilte ingen rolle nå.
Jeg reiste meg, gikk rundt i rommet, stanset ved skapet.
På øverste hylle, i hjørnet bak alt annet, lå viktige papirer.
Egil satt fremdeles ved kjøkkenbordet, bladde på mobilen. Innimellom smilte han, en litt utilpass og samtidig fornøyd mine, typisk for folk som føler de har gjort noe dramatisk og venter at noen skal klappe.
Jeg satte meg ned og la dokumentene foran ham.
Samler du sammen papirene dine? spurte han og kastet et blikk bort.
Nei. Jeg vil vise deg noe.
Jeg åpnet mappen.
Silje, kunne vi kanskje ta dette senere…
Bare hold munn litt.
Jeg fant frem riktig dokument, la det foran ham.
Egil kikket ned.
Dette var ektepakt-papirene. Da han startet sitt aller første firma solgte byggevarer, det var store planer foreslo advokaten at vi burde ha ektepakt. Egil tok det ikke så alvorlig. «Silje, det er bare formaliteter, vi er jo en familie». Jeg dro til notar alene, signerte, og brakte kopien hjem.
Han bare sa «greit» og la papiret i nederste skuff. Senere la jeg det inn i klesskapet, bare fordi jeg liker å ha orden på ting.
Forresten, det firmaet byggevarer, innkjøp, fremtidsplaner holdt i akkurat fjorten måneder før det gikk over ende. Alt var egentlig bygd litt skjevt fra start.
Gjeld ble det i bøtter og spann. Da foreslo jeg for første og siste gang at vi skulle selge leiligheten og betale alt. Egil sa nei, han skulle håndtere det. Og det gjorde han, om enn over seks år ikke tre måneder som han lovet. Jeg jobbet halvannen stilling og klaget aldri.
Egil bladde gjennom papiret.
Jeg helte meg en kopp kald kaffe og drakk.
Vent litt, sa Egil. Stemmen hans var plutselig lavere, litt mer forsiktig. Her står det…
Ja, svarte jeg.
At leiligheten er din ved skilsmisse?
Ja.
Men, altså…
Han kikket på dokumentet, deretter la han det ned.
Jeg lot ham lese. Han kunne godt lese nøyere nå. For femten år siden var han ikke interessert, men nå leste han virkelig.
Og lånene? spurte han.
Firma-gjelden er din, står i punkt fire.
Egil ble stille. Telefonen blinket på bordet sikkert Anita. Han svarte ikke.
Silje, sa han.
Ja?
Har du spart på dette med vilje?
Jeg tenkte meg om, svarte ærlig:
Nei. Jeg kaster bare aldri papirer.
Det var sant. Jeg sparte på alt kvitteringer, garantibevis, instruksjonshefter til en vaskemaskin som var ødelagt for lengst, lapper fra legesenteret fra 2001. Jeg liker orden.
Egil kikket på papiret, så ut av vinduet.
Jeg reiste meg, tok mappen, satte koppen min i vasken. Så snudde jeg meg:
Egil. En av oss må nok finne seg noe annet. Du har rett i det.
Så gikk jeg ut av kjøkkenet.
Egil satt der inne minst tjue minutter til.
Kanskje en halvtime. Jeg brydde meg ikke. Jeg gikk rundt og gjorde det folk gjør når alt raser egentlig ingenting særlig. Stabler bøker som har ligget på gulvet i flere uker. Setter blomsterpotten fra vinduet til reolen. Tørker støv. Det hjelper å ha noe å gjøre med hendene.
Egil sto plutselig i døråpningen.
Silje.
Jeg snudde meg. Han holdt ektepakt-dokumentet, som om det kunne redde ham eller ikke.
Silje, vent nå litt. Skal vi ikke snakke skikkelig?
Ok, svarte jeg, helt nøytralt.
Denne avtalen Den var jo fra en annen tid. Vi trodde jo ikke at…
Ikke at hva?
Han ble stående. Fant ikke slutten på setningen. Ikke trodde at vi skulle skilles? Ikke trodde at papiret skulle være viktig? Ikke tenkte, rett og slett.
Det er stemplet av notar, sa jeg. Gjelder fortsatt, jeg sjekket.
Når da?
Fem år siden, sånn for sikkerhets skyld.
Egil ga meg et blikk som sa at han stilte dårligere enn han hadde trodd.
Planla du dette?
Jeg nikket sakte.
Nei. Jeg er bare nøye, sa jeg igjen.
Det var sant. Jeg ringte egentlig notar for å spørre om mammas arv, men kom plutselig på å spørre om avtalen. «Den gjelder», sa han. Jeg la på, og levde videre uten å tenke noe mer på det. Helt til i dag morges.
Egil gikk tilbake til kjøkkenet. Jeg hørte at han drev og åpnet skap og flyttet på ting.
Jeg gikk bort til døra. Han sto midt på gulvet.
Hva driver du med? spurte jeg.
Tenker.
På hva da?
Han svarte ikke.
Jeg kokte opp vann til te.
Egil, jeg må bare spørre har du i det hele tatt tenkt på hvor du skal dra?
Han så stille på meg.
Ingenting.
Da så, sa jeg.
Det var tydelig at han så for seg dette annerledes. Han sier de store ordene, jeg gråter, flytter til en venninne, han blir boende, Anita flytter inn. Enkelt, logisk.
At jeg fortsatt hadde gammel ektepakt liggende sprengte hele det scenariet.
Vannet kokte. Jeg laget meg en kopp.
Jeg flytter ikke. Dette er min leilighet og her blir jeg boende.
Egil sa ingenting.
Hvor skal jeg gå, da…
Til Anita. Du sa jo selv at dere skulle være sammen.
Anita betydde ingenting for meg. Ikke sinne, ikke noe særlig overhodet. Hun var bare en person fra en annen fortelling, fra Egil sin klassereunion, hvor champagnen og minnene blandet seg. I hans fortelling var jeg bare en bremsekloss.
Sånn er det.
Hun… begynte Egil, men stanset opp.
Hva?
Hun vet egentlig ikke. Vi har ikke snakket om det sånn konkret. Hun er ikke klar for det.
Jeg satte fra meg koppen.
Egil.
Ja?
Mener du seriøst at jeg skal pakke alt mitt fordi du har bestemt deg uten å ha ordnet med et sted å bo?
Han svarte ikke. Jeg kunne se at det faktisk var sånn.
Noen menn elsker store ord. Men detaljene er vanskelige.
Jeg gikk og fant frem den brune baggen hans.
Her. Ta det du trenger.
Silje.
Egil, du tok en avgjørelse. Jeg tar det også til etterretning. Nå gjennomfører du.
Han sto og så på bagen. Da brast det for ham.
Han gikk og pakket.
Jeg satt igjen på kjøkkenet. Hørte skapdører, skuffer som ble åpnet og lukket, den vante lyden av barbermaskin.
Tjue år. Og det hele fikk plass i en bag.
Etter en times tid sto han i gangen, med bagen i hånden. Ansiktet hans bar preg av at dette var større enn han hadde forutsett.
Silje, jeg ringer deg.
Gjør det, svarte jeg.
Vi må jo ordne skilsmissepapirene.
Ring, så snakker vi.
Han ventet, ville kanskje ha tårer eller krangel noe som kunne gjøre alt normalt igjen. Jeg gjorde ingenting.
Egil åpnet døren og gikk.
Tre uker senere hørte jeg fra Randi, min tidligere kollega, at det ikke hadde ordnet seg med ham og Anita.
Anita bodde egentlig hos søsteren. Én liten blokk, søster, svoger, to barn. Ikke de store romantiske forholdene. Egil dro ikke dit heller. Han leide seg et rom hos en eldre dame på Stovner, der det ikke var lov å røyke og man måtte si fra på forhånd hvis man fikk besøk.
Da Anita hørte dette at Egil ikke hadde leilighet mistet hun fort interessen. Bildet av en mann som forlater alt for kjærligheten, var mer tiltrekkende enn den virkelige mannen med baggen og gjelda. Første kjærlighet ser pen ut på avstand. På nært hold er det annerledes.
Jeg hørte det hele, nikket og skjenket mer te til Randi.
Hvordan har du det? spurte hun, på sitt trøstende vis.
Bra, svarte jeg.
Det var sant. Jeg hadde meldt meg på massasjekurs noe jeg hadde tenkt på lenge. Ringte min gamle venninne Ingrid, vi gikk ut på kafé og snakket i fire timer. Kjøpte meg klippekort til svømmehallen. Småting. Men det er sånn livet blir helt av.
Av og til, når det var stille i huset om kvelden, tenkte jeg på Egil. Ikke med sinne, bare nøkternt. Det slo meg at det var best han selv åpnet den døra. Ellers kunne jeg blitt værende lenge ennå, uten å åpne.
Kalenderen med kattungene hang fortsatt på veggen. Januar, februar, og den oransje kattungen med sløyfe så fortsatt vennlig ned på meg. Jeg tenkte at jeg burde bla over til riktig måned.
Så bestemte jeg meg for at det kunne alltids vente.
