På verdens ende. Snøen snek seg inn i støvlene og brant mot huden. Men å kjøpe gamle varme støvler, nei takk – Rita ville heller ha høye lærstøvler, selv om hun visste at hun ville se helt håpløs ut med dem i bygda. Dessuten hadde pappa sperret kortet. – Skal du virkelig bo på landet? – spurte han, med en hånlig mine rundt munnen. Pappa tålte ikke landsbygda, hytteliv, eller steder der en bymenneskes vante goder manglet. Og Gøsta var akkurat lik, derfor Rita reiste til bygda. Egentlig ville hun ikke bo der, selv om hun – til forskjell fra faren – likte friluftsliv, telt og romantikken rundt det. Men bo på landet – nei. Selv om hun sa noe annet til faren. – Jeg vil det. Og jeg skal bo der. – Dumheter, snakk ikke slik. Hva skal du gjøre der, vri kuhaler? Jeg trodde du og Gøsta skulle gifte dere til sommeren, trodde vi skulle planlegge bryllup … Bryllup. Pappa hamret Gøsta inn i henne, som kald klumpete semulegrøt – så ekkelt at det nesten gjorde henne kvalm i flere timer. Nei, utseendemessig var ikke Gøsta motbydelig, kunne til og med kalles kjekk: rett nese, klare øyne under fine bryn, bølgete hår, veltrent kropp. Han var pappas høyre hånd, og nå drømte pappa om å få en slik svigersønn. Rita tålte ikke Gøsta. Hun irriterte seg over stemmen hans, pølsefingrene som alltid fiklet med noe, skrytet om hvor mye dressen hans, klokken og bilen kostet … Penger, penger, penger! Ingenting interessert dem utenom penger. Men Rita ville ha kjærlighet. Følelser som får en til å miste pusten, som i bøkene. Hun hadde aldri opplevd det, men visste: det finnes. Hun forelsket seg ofte, men det var alltid kort og sårfritt. Hun ville ha drama, arr på sjelen – ikke trygge, forutsigbare Gøsta. Derfor virket det å flytte til bygda og undervise på skolen som en kjempetanke. Gøsta ville aldri flytte etter. Han ville fått panikk uten internett, varmt vann eller ordentlig avløp. Rita valgte med vilje en bygd uten noe av dette. Rektoren var skeptisk, men den gamle læreren døde brått, og Rita var så standhaftig at hun nådde opp til utdanningskontoret med papirer og kursbevis. – Hva skal en så kvalifisert og ung pedagog gjøre i bygda? – spurte en myndig dame med flammende rød hår. – Lære barna, – svarte Rita like bestemt. Så nå underviste hun. Bodde i et hus uten varmt vann, uten kloakk – og fyrte i ovnen selv. Som hun trodde, kom Gøsta en natt, og rømte. Han ringte, ba henne komme hjem, mente at det var en fantasi som snart ville gå over. Først likte hun seg. Men så kom vinteren og vinden blåste hele huset kaldt om natten, og det å bære ved var visst verdens mest slitsomme jobb. Hun ville hjem – men hun gav seg ikke så lett. Dessuten hadde hun ansvar – for barna. Klassen var liten, bare tolv elever. Og hun ble sjokkert: på Kulturskolen hun jobbet på før, var ungene flinke og begavede. Her … Virket de håpløse. Tredje klasse, og de stavet seg fram. Gjorde ikke lekser. Bråket på timen. Men etter hvert ble hun glad i dem. Semen laget trefigurer, ikke klumpete håndverk, men vakre rever, vaskebjørner, harer og bjørner. Anna skrev dikt. Vebjørn ble igjen og ryddet klassen. Irina hadde en liten lamunge som fulgte henne til skolen som en hund. Og lese klarte de, etter hvert. Skoleprogrammet brydde Rita seg lite om – hun kjøpte heller egne bøker fra nabobygda, for internettet var elendig, man fikk ikke bestilt noe. Bare én elev fant ikke Rita tak i. Og nettopp hennes far stod der da ansiktet hennes forvrengtes av snøen, med armene fulle av ved. – God dag, Margareta Egorovna, – sa han, noen skritt fra porten. Rita var faktisk litt redd ham. Ansiktet så … hardt ut. Som en kriminell. Han smilte aldri. Hjertet hennes banket så hardt at hun var sikker på at han ville merke det. Var hun redd? Eller egentlig ikke? – God dag. Stemmen hennes skalv, høyere enn hun ønsket. – Hvorfor får Tanja bare énere? – Hun gjør ingenting. – Få henne til å gjøre det. Hvem er lærer, jeg eller du? Rita var lærer. Men hun ville ikke tvinge noen. Jenten har trolig autisme, hun trenger annen hjelp. – Har det alltid vært slik? – spurte Rita. Vladimir nølte. – Nei. Hun gjorde alt sammen med Olga før. – Og Olga er? Han trakk seg som om han også fikk snø i skoene. – Mammaen hennes. Rita skjønte med én gang at hun ikke burde spørre videre. Men måtte. – Hvor er hun nå? – På kirkegården. Slik var det ja. Papas yndlingsuttrykk: saken enkelt løst. Å stå med ved i hendene var vondt. Men hun sa ingenting. Da det øverste vedstykke falt og traff foten, hikstet Rita, mistet veden og svelgte gråten med nød og neppe. Det var både smerte og flauhet – at hun dummet seg ut foran en voksen mann. Hva var det å være voksen? Hun følte seg ikke slik i det hele tatt. – La meg hjelpe deg, – tilbød Vladimir. – Det går bra, jeg klarer meg. – Du klarer deg så jeg ser det. Han bar inn veden, slo på laftet så døren endelig ikke satte seg fast. – Bare si ifra hvis du trenger, – sa han og gikk. Hva ville han egentlig? At hun skulle sette treer på Tanja fordi han bar inn litt ved? Neppe … Tankene om den jenta ga henne ikke ro. Hun prøvde alt mulig, følte seg mislykket, og lei seg for barnet. Til og med kontaktet inspektøren. – Håpløst sak. Sett dårlige karakterer, og så sender vi henne på spesialskole til sommeren. – Hvordan da? – Kommisjon, lar dem fastslå diagnose. Hva kan vi gjøre, når ungen er sånn? – Men faren sier at hun tidligere … – Hva med tidligere! Moren passet på, han klarer ikke selv. Bare hør ikke på han, han forteller deg mye rart … – Du liker ikke Vladimir? – skjønte Rita. Inspektøren strammet munnen. – Han er ikke søt i smaken for meg. Men barnet må undervises på riktig plass. Rita var ikke fornøyd. Hun mente ikke jenta hørte hjemme på spesialskole. Hun ringte sin yndlingsveileder, diskuterte og gikk hjem til Tanja. Hun var redd – så mye at hun drakk kamillete, selv om hun mislikte det. Mamma hadde alltid drukket kamillete for å roe seg. Ritas mor var også død, derfor følte Rita sterkt for dem. Vladimir møtte henne ikke hyggelig, selv om Rita hadde håpet han skulle bli glad for at hun ville hjelpe datteren. – Vi tar ikke imot gjester, – sa Vladimir. Rita strammet munnen, som inspektøren, og sa at kontaktlærer må kontrollere hjemmeforhold. Tanja hadde et fantastisk rom: rosa tapet, myke kosedyr, masse bøker. Rita misunte henne – faren var minimalist og hatet stas og farger. Ritas barnerom var beige, lekene beige. Første gang gikk det ikke særlig bra. Rita spurte hvilke bøker Tanja likte, bladde, spurte om fargeblyanter. Tanja kom med blyanter, sa ingen ting om bøker. Men til slutt, da Rita spurte hva den rosa haren het, svarte Tanja: – Plysja. Neste gang tok Rita med en genser til Plysja. Moren hadde lært henne å strikke, og Rita strikket alltid til minne om henne. Ikke var Rita god – og garnet var for tykt, men Tanja ble glad og sa: – Fin. Rita foreslo at de skulle tegne Plysja i ny genser. Tanja tegnet. Rita skrev navnet, med vilje feil – og Tanja rettet det. Hun var slett ikke “utviklingshemmet”. – Jeg kommer tre ganger i uka til Tanja, – sa Rita til Vladimir. – Jeg har ikke ekstra penger, – svarte han surt. – Jeg vil ikke ha penger, – svarte Rita fornærmet. Sånn ble det. Inspektøren likte det ikke. – Du kan ikke favorisere én elev, det er ikke pedagogisk! Og det er jo bortkastet, jeg har sett slike barn. – Det har jeg også, – avbrøt Rita. – Man bør ikke gi opp. Jenta var spesiell – hun sa lite, unngikk øyekontakt, likte å tegne, ikke skrive. Men hun regnet godt, tok grammatikk lett. Innen jul trengte hun ingen “snillhet” – karakteren var fortjent. – Skal du bort til jul? – spurte Vladimir, og unngikk å se på henne. – Nei, – svarte Rita, ørene ble varme. – Tanja vil invitere deg. Rart. Tanja sa altså ingenting. Men hun snakket jo lite. Hun ville ikke skuffe jenta, men heller ikke feire jul med fremmede. – Takk, jeg tenker over det, – sa hun. Hun sov dårlig den natten. Forundret over at hun ble så opprørt. Hun hadde fulgt opp jenta en måned, ikke rart at barnet nå åpnet seg. Var det ikke nettopp dette hun ønsket? Og hvorfor betydde det hva Vladimir tenkte … Med disse tankene sovnet Rita. Men morgenen etter ringte Gøsta. – Når kommer du? – Hva mener du? – Til jul, vel? Skal du feire i den bygda? – Ja, det skal jeg! – Rita … Kan du ikke stoppe nå? Faren din har høyt blodtrykk, han sitter bare og venter på deg. Faren hadde aldri ringt henne. – Han får se en lege, – bet hun fra seg. – Så … du kommer ikke hjem? – Nei. – Pokker. Og hva skal jeg gjøre? – Gjør som du vil! Og Rita tenkte ikke over, at Gøsta ville gjøre nettopp det – komme til henne med champagne, salater og gaver. – Når fjellet ikke kommer til Muhammad … Rita var satt ut, og ikke bare på en ubehagelig måte: hun hadde aldri trodd Gøsta ville komme. Han likte å feire nyttår på restaurant, med konkurranser og live musikk. Her fantes ikke en gang TV. – Jaja. Du er her – det er det viktigste. Rita lette etter skjulte motiver. Men fant ingen. “Har jeg tatt så feil av ham?” – tenkte hun. Enda mer rørte hun seg da hun fant favorittretter, og i gavepakken: pedagogikkbøker, prosjektor og lærerens dagbok. – Takk, – snufset hun. – Jeg trodde du kom med smykker og elektronikk. Gøsta smilte. – Rita, jeg har skjønt at du er det dyreste jeg har. Vil du bo på bygda, bor vi på bygda. Smykkene tok jeg også med. Han dro frem en rød fløyelseske. En forlovelsesring, selvfølgelig. – Kan jeg vente med svaret? – sa Rita. Gøsta ble ikke sint. – Jeg var redd du ville si nei med én gang. Jeg venter så lenge du vil. Rita visste ikke hva hun skulle svare, og gjemte esken i lomma. Vladimir hadde mobilnummeret hennes. Men ringte på hustelefon. – Har du tenkt? – spurte han. – Beklager. Vennen min kom. – Javel. Og la på. Da fikk Rita vondt i hjertet. Hva slags tone var det? Javel … Hva var javel? Hun hadde aldri lovet noe, så han kunne ikke være skuffet! Men han var nok det. For Tanja. Jenta ventet på henne, og enhver far vil at barnet ikke skal bli skuffet? Hun grublet – og Gøsta skjønte ingenting, han prøvde å fange internett for å se nyttårsfilmer. Rita hørte hundefløyte. Hun kom på at Vladimir plystret slik. Hun så ut. Vladimir og Tanja stod ved porten. Rita ble rød i ansiktet. – Hvem er det? – sa Gøsta surt. – Elev, – hvisket Rita. – Kommer straks. Hun hadde gave til Tanja: venn for Plysja, en rosa hare-jente. Pappa ville kalt det smakløst. Hun hadde gave til Vladimir også. Usikker på om det var lurt, men hun hadde strikket votter. Hun tok gavene og løp ut, uten lue, med bare bein. Snø i skoene, men hun tenkte ikke på det. – Hei, Tanja! – sa hun, og smilte stort. – Godt nytt år! Se hva jeg har tatt med til deg. Hun ga Tanja pakken. Tanja klemte haren, så på faren. Vladimir ga henne to pakker: en stor, en liten. Tanja åpnet den store først. En tegnet notatbok med Tanja sine tegninger, hun kjente dem med en gang. – Takk, så fin tegneserie! I den lille pakken lå en brosje – en liten gyllen kolibri. Rita så på Vladimir. Han unngikk blikket. Men Tanja sa: – Den er mamma sin. Rita kjente en klump i halsen. – Vi går nå, – mumlet Vladimir. – God nytt år! – Godt nytt år til dere også … Rita ville klemme Tanja, men torde ikke. Jenta stod der, klemte hareungen, sa ingenting. Rita snudde seg ved porten. Ubeskrivelig trist å se de to gå. Hun gikk inn med blinkende øyne og rennende nese. – Hva var det? – spurte Gøsta misfornøyd. Rita så på tegneserien og kolibrien hun klemte i hånden. Kom på vottene hun glemte å gi. Og at Tanja sa: mamma sin … Og at Vladimir har et så smittende smil – bare når han ser på datteren. Det rev og blomstret i brystet. Hun syntes synd på Gøsta, men å lyve var meningsløst. Rita tok ut fløyelsesken, rakte den mot ham, og sa: – Dra hjem. Unnskyld, jeg kan ikke gifte meg med deg. Beklager, – gjentok hun. Gøstas ansikt ble langt. Han var ikke vant til avslag. I et sekund trodde Rita han kom til å slå henne. Men Gøsta stoppet esken i lomma, tok bilnøklene og gikk ut i stillhet. Rita pakket maten i bokser, tok vottene og sprang ut i snøen for å finne dem – de fremmede menneskene som hun nå trengte mest av alt …

På kanten av verden.
Snøen siver inn i støvlene og brenner mot huden.
Men å kjøpe støvler av ull er ikke noe Ingrid vil gjøre; heller høye støvletter bare at de hadde sett latterlige ut her. Dessuten har pappa sperret kortet hennes.

Skal du virkelig bo på bygda? spør han, og trekker på leppene med forakt.
Pappa tåler ikke landlige omgivelser, han hater friluftsliv og ethvert sted hvor bymennesket mister sine vante komforter. Oskar er akkurat lik, og derfor reiste Ingrid til bygda. Egentlig hadde hun ikke lyst til å bo der, selv om hun ulikt faren elsker turer, telt og alt med romantikken rundt det.
Men å bo på bygda nei. Det sa hun derimot ikke til pappa.
Jeg vil det. Og jeg skal.
Slutt å tull. Hva skal du gjøre der da, klø kyrne bak? Jeg tenkte at du og Oskar skulle gifte dere til sommeren, jeg trodde vi skulle planlegge bryllup…

Bryllupet. Pappa serverte henne Oskar som kald, klumpete grøt, så kvalmende at hun ble uvel flere timer etterpå.
Oskar var ikke direkte frastøtende han var til og med pen nok: rett nese, sterke blå øyne under fine bryn, pent, kortklipt hår og fast kropp. Han var pappas høyre hånd, nærmest hans skygge, og pappa har lenge hatt et håp om at datteren skal gifte seg med denne «ideelle» mannen.
Ingrid tåler ikke Oskar. Hun irriterer seg over hans monotone stemme, pølsefingre som alltid fikler med noe, skryt om hvor mye dressen, klokken og bilen hans koster …
Penger, penger, penger! Ingenting interesserer dem, annet enn penger. Mens Ingrid vil ha kjærlighet. Følelser som tar pusten fra deg, akkurat som i bøkene. Hun har aldri følt det, men vet at det kommer. Hun forelsker seg stadig, blir oppslukt av én eller annen gutt, men det går fort over og etterlater ingen spor. Hun ønsker seg arr, drama, og ikke den rolige, forutsigbare Oskar. Derfor har hun reist til bygda for å undervise på den lokale skolen. Dit vil Oskar aldri komme. Oskar blir skremt av en plass uten internett, varmtvann og ordentlig do.
Ingrid fant med vilje ei bygd uten alt dette. Rektoren ville ikke ansette henne, han tvilte på at hun ville klare seg, men den gamle læreren døde plutselig, og Ingrid var så pågående at hun tok saken til utdanningskontoret, viste fram kursbevis og diplomer.
Hva skal en så ung og kvalifisert lærer gjøre på bygda? ville den myndige dama med knallrødt hår vite.
Undervise barna, svarte Ingrid med samme myndighet.

Og nå underviser hun. Bor i et lite hus uten varmtvann og kloakk, må fyre i ovnen på egenhånd. Som ventet kom Oskar, sov ei natt og forsvant. Han ringer og maser om hun vil komme tilbake, men som pappa tror han det er bare en innbilning som snart går over.
Først likte Ingrid seg her. Men så kom vinteren og huset ble kaldt om natten; til og med under dyna fryser hun. Å bære ved er et slit. Hun savner byen, men hun gir seg ikke. Nå har hun også ansvar for barna.
Klassen består bare av tolv stykker. Først ble Ingrid sjokkert: i barnekultursenteret der hun jobbet i halvannet år, var barna flinke og kreative. Men her … hun syntes de var håpløse. Tredjeklasse og leser så vidt, gjør aldri lekser, herjer i timene. Men etter hvert blir hun glad i dem.

Simen skjærer ut dyr i tre, vakre rever og bjørner som kunne vært solgt i barnas sentrumsbutikk. Anja skriver fine dikt, Vidar blir alltid igjen etter timene og rydder klasserommet, og Ida har et lam som følger henne til skolen som en liten hund.
Og de lærer seg å lese, egentlig de hadde bare ikke fått prøve ordentlig før, og fått feil bøker. Ingrid gir blaffen i læreplanen og tar med egne bøker, må dra til nærmeste tettsted for å hente dem, for nettet er nesten ikke-eksisterende og bestilling umulig.
Bare én elev har hun ikke funnet noen vei til. Da hun, med ansiktet i grimaser av snø i støvlene og armene fulle av ved, ser faren hans.
God dag, Ingrid Eriksen, sier han og stopper noen meter fra porten.

Ingrid er litt redd ham. Ansiktet hans er … hardt. Ser ut som en kriminell. Smiler aldri. Og hjertet hennes slår så fort at hun er redd han merker det. Eller er hun redd?
God dag.
Stemme leigere enn hun vil.
Hvorfor har Tora bare dårlige karakterer?
Fordi hun gjør ingenting.
Da får du få henne til å jobbe. Hvem er læreren her jeg eller du?
Læreren er Ingrid. Men hun har ingen planer om å tvinge noen. Jenta har sikkert autisme, her trengs spesialhjelp.
Har det alltid vært sånn? spør hun for sikkerhets skyld.
Mannen nøler.
Nei, tidligere gjorde hun alt sammen med Olaug.
Og Olaug er …?
Han rynker panna, som om han også har fått snø i støvlene.
Mora hennes.
Da forstår Ingrid at hun må spørre videre.
Og hvor er hun nå?
På kirkegården.

Der var svaret. Akkurat som pappa sier: det lar seg lett åpne, det mysteriet.
Å stå med armene fulle av ved er både tungt og klønete, men hun føler det er pinlig å si ifra. Når den øverste veden sklir av og lander rett på foten, stønner Ingrid, slipper alt og prøver å skjule tårene. De kommer både av smerte og flauhet, for at hun dummet seg ut og foran en voksen! Men hun er jo voksen selv? Føler seg likevel ikke sånn.
La meg hjelpe, sier han.
Nei, det går fint, jeg klarer meg.
Joda, det ser jeg.
Han bærer inn veden, loser den fast så døra ikke lenger setter seg fast.

Si bare fra hvis du trenger noe, sier han og forsvinner.
Hvorfor kom han? Tror han at hun gir Tora bedre karakterer for noen favner ved? Neppe.
Tanken på Tora slipper ikke taket. Flere dager prøver hun ulike innganger, føler seg mislykket som lærer, kjenner medlidenhet for barnet. Hun kontakter til og med inspektøren.
Åh, det der er håpløst. Sett dårlige karakterer, så blir hun flyttet til spesialskole til sommeren.
Hvordan da?
Sendes til kommisjon, de får avgjøre. Hva kan man gjøre, sånn er barnet.
Men faren mener hun var annerledes før …
Ja, før ja! Mora gjorde alt med henne. Han klarer ikke slikt. Ikke hør på han, han kan fortelle hva som helst.
Du liker ham ikke?
Inspektøren snevrer munnen sammen.
Han er ikke akkurat noen bolle på bordet du skal like eller ikke. Barnet må få riktige forhold.
Det er ikke nok for Ingrid. Hun kan ikke si at Tora hører hjemme i spesialskole. Derfor ringer hun til favorittmetodisten sin, Lydia Nilsen, og ber om råd. Så drar hun hjem til jenta. Hun er nervøs, drikker kamillete hun egentlig ikke liker mamma drakk det alltid, sa det roet henne. Ingrid mistet også sin mamma, og identifiserer seg med historien.
Faren tar henne ikke varmt imot, som hun håpet.
Vi tar egentlig ikke imot gjester, sier han.
Ingrid strammer leppene, som inspektøren, og sier at kontaktlærer må sjekke oppvekstmiljøet.
Toras rom er nydelig. Rosa tapet, kosedyr og mange barnebøker. Ingrid kjenner grøss av misunnelse: faren er minimalist, hater pynt og farger. Hjemme hos Ingrid var alt beige.
Første gang gikk ikke så bra. Ingrid spør om favorittbøker og fargeblyanter, Tora finner blyantene uten et ord, sier ingenting om bøkene. Før helt til slutt, da Ingrid spør hva rosa haren heter.
Pjusken.
Neste gang har Ingrid strikket en genser til Pjusken. Mamma lærte henne å strikke, og Ingrid har gjort det for å minnes henne, selv om hun ikke er så flink. Men Tora blir glad, prøver genseren og sier:
Fin.

Ingrid foreslår at de tegner Pjusken med genseren. Tora gjør det. Ingrid skriver navnet under, men med vilje feil. Tora retter.

Jenta er ikke det spor tilbakestående.
Jeg kommer til Tora tre ganger i uka, melder Ingrid til faren.
Jeg har ikke ekstra penger, sier han surt.
Jeg vil ikke ha betalt, svarer Ingrid fornærmet.
Sånn blir de enige.

Inspektøren liker heller ikke disse besøkene.
Du kan ikke favorisere ett barn, det er uprofesjonelt! Dessuten hjelper det ikke, jeg har sett sånne unger.
Og jeg har sett dem, bryter Ingrid av. Og vet det ikke er over.

Jenta er spesiell: hun snakker sjelden, ser ikke folk i øynene, foretrekker å tegne framfor å skrive. Men regner godt, tar grammatikk fort. Til halvårsvurderingen er karakterene ekte, og Ingrid slipper å jukse.
Skal du reise bort til nyttår? spør faren, ser henne ikke i øynene akkurat som Tora.
Nei, blir Ingrid rød.
Tora vil invitere deg.
Merkelig. Tora har ikke sagt noe, men hun sier jo lite. Ingrid vil ikke såre henne, selv om hun helst vil slippe å feire nyttår med fremmede.

Takk, jeg skal tenke på det, sier hun.
Ingrid får ikke sove den natta, klarer ikke å forstå hvorfor hun er så urolig. Hun har jobbet med jenta én måned, og nå har barnet begynt å åpne seg. Er ikke det ønsket hennes? Hvorfor spiller det en rolle hva faren synes
Slik sovner Ingrid.

Neste dag ringer Oskar.
Når kommer du?
Hva mener du?
Til nyttår, da. Skal du feire på bygda?
Ja, faktisk!
Ingrid … Kan du ikke komme hjem? Pappa har høyt blodtrykk og går fra sans og samling.
Faren har aldri ringt henne.
Han får gå til lege, svarer Ingrid.
Så du kommer virkelig ikke?
Nei.
Jøss. Hva gjør jeg da?
Gjør som du vil!
Ingrid tror ikke Oskar tar henne alvorlig, men han dukker opp med champagne, salater og gaver.
Hvis fjellet ikke vil til Muhammed …
Ingrid er overrasket. Ikke helt negativt: hun hadde aldri trodd Oskar var sånn. Han elsker nyttår på fine restauranter med underholdning og levende musikk. Her finnes ikke engang TV.
Jaja. Du er her det er det viktigste.

Ingrid forsøker å finne en baktanke. Hun finner ingen. «Kanskje jeg har tatt feil om ham?» tenker hun.
Hun blir enda mer overrasket av favorittmat i boksene, gaver som pedagogikkbøker, projektor og lærerens kalender.
Tusen takk, sier hun rørt. Jeg trodde du kom til å gi smykker eller gadgets som vanlig.
Oskar smiler.
Ingrid, jeg skjønte at du er det viktigste jeg har. Vil du bo på bygda så gjør vi det. Jeg har med smykker også.

Han henter fram en rød fløyelseske. Da vet hun hva som er inni.
Kan jeg vente med å svare? spør Ingrid.
Oskar blir ikke sur.
Jeg var redd du sa nei med en gang. Jeg venter så lenge du vil.

Ingrid vet ikke hva hun skal si, putter esken i lomma.
Vladimir har mobilnummeret hennes. Men nå ringer han på hustelefonen.
Har du bestemt deg? spør han.
Unnskyld. Jeg har besøk.
Skjønner.
Han legger på.

Ingrid føler seg dårlig. Hva mente han med det? Skjønner …? Hva skjønner han? Ingrid har ikke lovet noen noe, så hvorfor være såret? Men han er såret? Kanskje. På grunn av Tora. Jenta venter på henne, og en far vil ikke skuffe barnet sitt.
Tankene svirrer. Oskar prøver stadig å få internett, for å sette på nyttårsfilmer.

Ingrid hører noen plystre. Det er sånn han kaller på hunden. Hun husker hvordan Vladimir plystrer akkurat sånn. Ser ut av vinduet. Vladimir og Tora står ved porten.
Hjertet slår hardt i brystet.

Hvem er det? slenger Oskar ut.
Elev, piper Tora. Jeg kommer.
Hun har gjort klar gave til Tora: en venn til Pjusken, en rosa harejente. Faren ville nok sagt det var smakløst.
Ingrid har også strikka votter til Vladimir. Hun er ikke sikker på at hun burde gitt ham noe, men hun har nå gjort det.

Hun relver gavene og løper ut, uten lue, med nakne ben snøen renner inn i støvlene, men hun bryr seg ikke.
Hei Tora! sier hun ivrig. Godt nytt år! Se hva jeg har kjøpt til deg!
Hun gir Tora posen. Tora tar ut haren og trykker den mot brystet, ser opp på faren. Vladimir tar frem to pakker, en stor og en liten. Tora åpner den store først. Det er en skrivebok med tegneserie, hun kjenner igjen sin egen tegning.
Takk, den er veldig fin!

I den lille pakken ligger en brosje som en fugl. En liten gullkolibri. Ingrid klarer å møte blikket til Vladimir. Han ser ikke på henne. Men Tora sier:
Den er mammas.

Ingen ord kommer ut.
Vi går vel, da, mumler Vladimir.
Ja, god nytt år!
Godt nytt år til dere også …
Ingrid vil klemme Tora, men tør ikke: jenta står bare med haren og holder hardt.

Ingrid snur seg mot porten. Brustet blir tungt av å se de to skikkelsene, og hun går inn, blunker og snufser.
Hva var det der, da? sier Oskar irritert.
Ingrid ser på skriveboka og den lille brosjen i hånda, husker vottene hun glemte å gi bort. Tenker på det Tora sa: mammas … Og hvordan Vladimir har den smittsomme smilet men bare når han ser på datteren. Det vokser noe i brystet. Hun har vondt av Oskar, men hun kan ikke lyve for ham eller seg selv.

Ingrid tar den fløyelsrøde esken og strekker den mot ham.
Du må reise hjem. Unnskyld, jeg kan ikke gifte meg med deg. Unnskyld, sier hun igjen.
Oskar ser ut som han har fått et slag. Han er ikke vant til å få nei.
En stund tenker Ingrid at han kommer til å slå henne. Men Oskar legger boksen i lomma, tar bilnøklene og går ut uten et ord.
Ingrid putter raskt maten i bokser, tar med vottene og løper ut i snøen for å finne de fremmede de hun trenger aller mest akkurat nå.