I dag tenker jeg tilbake på skoletiden, spesielt på en jente vi alle kjente en foreldreløs. Hun het Ingrid; Ingrid Helgesen. Ingrid bodde sammen med bestemoren sin, en dame som var både veldig gammel og svært religiøs. Hver søndag så jeg dem gå til kirken forbi huset vårt, begge var tynne og skjøre, nesten identiske i hvite skaut og gammeldagse kåper. Det gikk rykter om at bestemoren nektet henne å se på TV, spise godteri eller le høyt hun var redd for å tiltrekke seg djevelen, og hver morgen måtte Ingrid vaske ansiktet sitt i iskaldt vann.
Jeg husker hvordan vi ertet henne. Ingrid så alltid på oss med alvorlige, voksne, grå øyne og sa: Gud, tilgi dem. De vet ikke hva de gjør. Ingen hadde egentlig lyst til å bli venn med henne, vi trodde hun var litt rar. Hun het Ingrid, men noen ganger kalte man henne Helga, etter bestemoren.
På den tiden var maten i skolekantinen aldri noe å skryte av, men hver fredag fikk vi skoleboller med te eller pølse i brød med kakao, pluss en liten sjokoladebit. En dag, da vi som vanlig ertet Ingrid, dyttet noen henne så hun falt rett mot meg. Jeg slo hodet mot bordet og hele brettet med kakao og sjokolade veltet ut over to eldre elever.
Jaha, sa de store guttene.
Fort av gårde, sa jeg og grep Ingrids hånd. Vi løp mot klasserommet vårt. Jeg følte at vi ble jaktet på av et helt vikingskip fullt av bråkete ungdommer. De to siste timene var matte. Bak den glassdøren kunne vi se de to store guttene stå og vente. Av og til åpnet de døren litt og kikket inn, hvisket sammen. Jeg visste at det snart kom til å bli et oppgjør.
Det viktigste er at vi sniker oss ut når timen er over, så vet jeg veien til loftet vi kan gjemme oss der til det blir mørkt og så løpe hjem, foreslo jeg.
Nei, svarte Ingrid. Vi går sånn som jenter går. I dagslys, stille og rolig.
Men, Ingrid, de står der… De kommer til å …
Hva? Kommer de til å helle surmelk på hodet vårt? Skrike? Banke to femteklassinger? Hva er det verste som kan skje?
Jeg vet ikke … mumlet jeg.
Om de slår oss, så slår de oss én gang. Men om vi ikke går, kommer vi til å være redde hver dag, svarte hun.
Så vi gikk ut sammen med de andre. Som vanlige jenter. Rolig. De to guttene sto lent til veggen.
Hei, småjenter. Hvem har mistet dette? Ene gutten holdt opp lommeboken min med Mikke Mus og en tjuekroning til å betale for svømming og formingskurs.
Her, sa han og ga meg lommeboken. Ikke stikk av neste gang.
På vei hjem svingte jeg med sekken og tenkte at det var godt å leve. Alt ordnet seg. Og jeg var glad jeg hadde en ny venn.
Jeg kan ringe mamma, hun kan ringe bestemoren din og spørre om du kan bli med hjem til meg og se tegnefilmer. Eller får du ikke lov?
Ingrid himlet med øynene.
Kom, vi henter vafler med sjokolade hos bestemor, hun lagde dem i dag.
Vi var venner mange år. Livet tok oss til forskjellige steder, men jeg husker alltid det ene øyeblikket.
Det er skummelt å hoppe fra stupetårnet i svømmehallen. Men du er bare redd én gang.
Det er alltid skummelt å gjøre noe nytt. Hva er det verste som kan skje? Folk sier at du er dum? De sier det én gang. Men hvis du aldri prøver, sier du det til deg selv hver dag.
Det er bedre å være redd én gang enn hver eneste dag.
Du kan overvinne frykten én gang. Eller la den styre livet ditt dag etter dag.
Vi har alle et valg.
