På jubileumsdagen krevde svigermoren plutselig at jeg skulle gi henne tilbake de gullørene hun hadde gitt meg i bryllupet.
Ørene! avbrøt Liv Bjørnstad. De jeg ga deg i bryllupet. Ta dem av deg med én gang.
Liv, jeg jeg forstår ikke, begynte Åse. Hvorfor
Bare ta dem av, avbrøt hun. Det er mine øreringer. Jeg har ombestemt meg, og vil ha dem tilbake.
Åse stod midt i klesbutikken med to kjoler i hendene den ene en nøktern kremfarget, den andre en smaragdgrønn med åpen skulder og en tynn belte. Speilene på hver side reflekterte hennes forvirrede ansikt, trøtte blikk og en liten sky av irritasjon som gjemte seg i munnvikene.
Snart skulle svigermoren feire sitt femtiårs jubileum akkurat femti år. Liv planla å gjøre det med stil: en restaurant i Oslo sentrum, levende musikk, fotograf, en konferansier alt en innflytelsesrik kvinne fortjente.
Hun var rektorassistent, gift med en respektert mann, mor til en gutt med store fremtidsplaner. Og selvfølgelig svigermoren, som kunne få selv et høflig «Hvordan går det, Åse?» til å høres ut som en dom.
Åse hadde lenge lært seg å tyde Livs tonefall, blikk, vurdering spesielt vurdering. Utseende, manerer, frisyre, selv valg av rett på festbordet alt var under Livs våkne oppsyn.
Selv om Ståle aldri direkte sa: «Du må se perfekt ut», snakket hans stillhet i Livs nærvær høyere enn noen ord.
Trenger du hjelp til å velge? avbrøt en butikkmedarbeider Åses tenkeblomster.
Nei takk, jeg ser bare litt, svarte hun og vendte blikket tilbake til kjolene.
Den smaragdgrønne så fantastisk ut. I den kunne hun ha følt seg som en dronning men prisen var nesten halve månedslønnen hennes. Den kremfargede var mer beskjedent, men også langt billigere. Velge den, så ville Liv si at svigerdatteren skamlte familien; velge den andre, så ville Liv mene Åse ville stjele rampelyset.
Hun husket forrige familiesammenkomst nyttårsaften. Da hadde hun turdet gå inn i svigerfamiliens stue i en rød kjole som fremhevet figurene. Ikke provoserende, men iøynefallende. Liv så på henne og bemerket spøkefullt:
Åse, du vet at rød ikke passer alle. Dessuten må du ha en perfekt figur for å kunne bruke den fargen.
Den kvelden følte Åse seg som om hun stod under en scenelys, der hvert eneste trekk ble vurdert på en tipoengsskala. Hun ble nesten til å unngå å spise.
Et dypt åndedrag, og hun så seg igjen i speilet. Hun ville bare en gang slippe å tilpasse seg, å ikke tenke på hva svigermoren ville si, å ikke frykte andres mening. Bare velge det hun likte.
Jeg tar den, sa hun overraskende til butikkmedarbeideren, og rakte frem den smaragdgrønne kjolen.
Dagen for feiringen var full av liv. Restauranten glødet av lys, servitører suste med brett, gjestene lo og gratulerte jubilanten. Liv, i en glitrende gullpudset dress, tok imot gaver og komplimenter som en skuespiller på scenen.
Da Åse gikk inn, stilnet samtalene ved nabobordet et øyeblikk. Hun hadde på seg den kjolen hun hadde valgt enkel i snittet, men elegant, som fremhevet øynene og den lette sommerbrune huden. Hun smilte, selv om en knute av uro strammet rundt brystet.
Åse, kjære! vendte Liv seg om, og så henne fra topp til tå. Så du er kledd opp! Skulle du prøve å overskygge meg? sa hun med en lett ertende tone som gjester tolket som en spøk.
Åse smilte:
Åh, Liv, jeg ville bare glede deg. Det er jo en spesiell dag.
Liv trakk på smilebåndet, overrasket over Åses selvsikkerhet. Ståle, som stod ved siden av sin mor, nikket:
Den sitter deg fint. Veldig pent.
Det lille «veldig pent» var for Åse som en liten seier. Hele kvelden holdt hun hodet høyt, danset, lo, snakket med gjestene og kjempet mot tanken om at hun måtte bli likt av alle, også av svigermoren. Hun bare var seg selv.
Alt gikk overraskende rolig. Åse begynte å tro at kvelden ville gå uten de kjente svigermoroverraskelsene. Liv mottok gratulasjoner, lo, slapp sine vanlige, spydige kommentarer, men mer som små ertinger enn ekte kritikk. Gjestene spiste og danset, og servitørene ruslet fra bord til bord.
Åse satt ved Ståles side, pratet stille med hans kusine Anja, da Liv kom bort til henne. På Livs ansikt var det en stram smil, men i øynene glitret noe truende.
Åse, sa hun lavt, men så tydelig at folk rundt snudde seg. Ta av deg ørene.
Åse blinket, trodde hun hadde hørt feil.
Unnskyld?
Ørene, gjentok Liv litt høyere. De jeg ga deg i bryllupet. Ta dem av deg nå.
Flere ved bordet stivnet. En del fniste, som om de trodde det var en spøk. Men Liv var ikke i spøkens humør. Munnen hennes var presset sammen, og haken dirret av spenning.
Liv, jeg jeg forstår ikke, begynte Åse, mens en kald bølge av nervøsitet steg opp i brystet. Hvorfor
Bare ta dem av, avbrøt hun. De er mine. Jeg vil ha dem tilbake.
Ståle, som hadde drukket vin i stillhet, satte glasset ned med et smell.
Mamma, hva er dette for? sa han irritert. Dette er for mye.
For mye er når svigerdatteren kommer på jubileet i en dyr kjole med blottede skuldre og trekker all oppmerksomheten bort fra meg! eksploderte Liv. Jeg ser på deg, og jeg føler at du med vilje prøver å overskygge meg. Sånn tull!
Stillheten senket seg. Musikken i bakgrunnen fortsatte, men luften ved deres bord ble tykk og klissete. Åse ble blek. Ordene satt fast i halsen.
Mamma, stopp, sa Ståle, reiste seg, bøyde seg mot Åse og hvisket: La meg gjøre det.
Han tok de gylne ørene fra Åses ører og la dem i Livs hånd.
Er du fornøyd nå? spurte han.
Liv, som tilsynelatende ikke merket de overrasket blikkene rundt seg, rettet ryggen og smilte bredt.
Fornøyd, svarte hun kaldt. Sånn skal du være, Åse. La gledens glød i øynene dine blekne.
Åse følte seg tom innvendig. Hun ville bare forsvinne fra restauranten, fra familien, fra dette latterlige skuespillet.
Ståle stod igjen og så på moren med et blikk fullt av forvirring.
Vi går, mumlet han.
Da de var på vei mot døren, ropte konferansieren i mikrofonen:
Nå kommer kveldens mest rørende øyeblikk! Dansen mellom mor og sønn!
Gjestene brøt ut i applaus. Liv, som om hun hadde glemt brølet som nettopp hadde skjedd, rev seg opp, grep Ståles hånd:
Kom, Ståle, ikke skjem meg foran folk.
Han ville svare, men hennes grep var som jern. Liv trakk ham inn i sentrum av salen, mens musikken spilte. Åse ble stående ved utgangen, følte hundre øyne på seg. Hun snudde seg rolig og gikk mot døra.
Den friske luften utenfor var klar og oppkvikkende. Selv en varm frakk klarte ikke å varme henne. Hun ropte straks etter en taxi og satte seg i den for å komme hjem.
Taxien gled gjennom den vinterlige byen. Utenfor fløt butikkvinduene i glitrende lys, få fotgjengere hastet forbi, trafikksignaler blinket alt ble til ett langt, lyst strøk. Åse så gjennom vinduet uten å blunke. Det føltes som om hun ikke engang pustet.
Hun kunne ikke tro at en voksen, respektabel mann kunne oppføre seg så. Å ta av hennes øreringer midt på sin egen jubileumsfeiring. Telefonen i vesken vibrerte. Det var Ståle.
Åse så på telefonen, men trykket ikke på svar. Telefonen ringte igjen, og igjen. Hun trykket på avvis, trakk vesken nærmere seg og hvisket lavt:
La meg få puste litt
Ståle stod ved restauranten og så på de flyktende lysene, sint på seg selv. Han innså at han hadde mistet øyeblikket. Han skulle ha gått med Åse, men hadde ikke klart å bryte morens grep.
Dumskalle, mumlet han for seg selv og åpnet taxiappen.
Mens bilen kjørte, ringte han Åse flere ganger.
Åse, svar, vær så snill
Da hun endelig svarte, var stemmen rolig og jevn:
Jeg er hjemme. Ikke bekymre deg, alt er i orden. Jeg vil bare ha litt tid for meg selv.
Nei, jeg kommer, og ikke lukk døren, insisterte Ståle.
På vei hjem stoppet han ved en døgnåpen blomsterbutikk. Servitrisa, som så på hans krøllete hår, rakte ham en bukett med røde roser uten å spørre.
Det ser ut som noen har gjort en stor feil, smilte hun.
Ståle nikket.
Det gjør den.
Da han kom inn i leiligheten, var gangen stille. Fra stuen kom et mykt lys fra en gulvlampe. Åse satt i sofaen i en frokostkåpe, telefonen i hånden.
Hun så opp da Ståle kom inn, øynene hennes rolige, litt triste.
Jeg ville ikke overskygge noen, sa hun uten å vente på hans svar. Jeg ville bare se bra ut. Det er jo en fest, og jeg er bare 26 år. Er det egentlig så ille?
Ståle satte frem buketten og satte seg ved siden av henne.
Nei, det er ikke det. Liv hun har bare gått for langt. Jeg er også sjokkert over hva som skjedde. Vanligvis holder hun seg i skjul når folk er til stede, men i kveld
Han snakket rolig, prøvde å holde seg fra å bli revet i stykker.
Jeg er så lei meg for henne, Åse. Jeg forstår virkelig ikke hva som har rammet henne.
Åse nikket.
Jeg vet heller ikke, svarte hun lavt. Men kanskje nå forstår jeg hvorfor hun aldri har likt meg. Kanskje fordi jeg er ung og vakker.
Ståle sukket, tok forsiktig tak i hånden hennes.
Hør, jeg ordner dette. Jeg lover. Det skal ikke skje igjen.
Det hadde vært fint, sa Åse. For i dag følte jeg meg helt fremmed på min egen livsfeiring.
Han så ned, klarte ikke finne ord. Så oppdaget han at små gulløredobber med steiner glitret i hennes ører de samme som han hadde gitt henne på hennes fødselsdag.
Har du tatt dem på? spurte han overrasket, med et smil.
Åse rørte forsiktig ved øreflippen.
Ja. Jeg skulle nok ha beholdt de du ga, i stedet for Livs. Da hadde kanskje alt gått annerledes. Men jeg trodde at Liv ville like dem.
Ståle omfavnet henne og hvisket:
Du er min aller beste gave.
Etter jubileet klarte ikke Liv å finne ro. Hun tok av seg kveldens kjole, hengte den på knagger og, uten å kle av seg helt, gikk inn på soverommet. På kommoden lå de små, dyre gullørene med diamanter som nå irriterte henne mer enn noen gang.
Sånn er det, mumlet hun mens hun tok dem mellom to fingre, som om de var en plagsom ting. Jeg hadde dem på, de glitret som en skuespiller på min egen jubileumsfeiring. Jeg har blitt helt frekk!
Hun åpnet skapet, strekte seg etter den øverste hyllen og kastet ørene i en haug med gamle esker.
Der hører de hjemme.
Olav, hennes mann, kom ut fra badet i en morgenkåpe og briller, med et trøtt ansiktsuttrykk.
Liv, klarer du ikke å slappe av? Natten er over, festen er ferdig. Alle er fornøyde, bortsett fra deg.
Hun snudde seg brått.
Har du sett i hvilken kjole svigerdatteren kom? På som et bokomslag! Håret stylet, sminken perfekt! Sånn hun får alle mennene til å se på seg, også kollegaene mine! Og jeg står her som som en bakgrunn!
Olav sukket.
La dem være unge! Du er fortsatt den vakreste her. Men ærlig talt, Åse gjorde ingenting galt. Hun kom bare i en kjole, for det er jo en fest.
Bare kom? snudde Liv seg og lo. Hun har planlagt alt! Ørene, smilet, blikket hun visste at hun ville se bedre ut enn meg!
Liv! sa Olav strengt. Slutt å lete etter fiender der de ikke finnes. Hun er en god, snill jente. Hun elsker sønnen vår. Har du sett hvordan han ser på henne?
Elsker! parodierte hun. Vi får se hvordan hun elsker ham. Bare vent, så skal hun trekke alle pengene hans. Jeg er mor, og jeg vil bare at sønnen min ikke skal gå til en slik
Til en slik hva? spurte Olav med et blikk under brillene. En vakker og selvstendig kvinne? Kanskje du er bareTil slutt innså både Liv og Olav at ekte kjærlighet ikke kan måles i gulløredobber, men i øyeblikkene de delte som familie.
