Det er julaften, og jeg dekker på bordet for to, selv om jeg vet at jeg kommer til å sitte alene. Jeg tar frem de to krystallglassene fra skapet. Setter dem varsomt på duken, trekker et steg tilbake.
To sett bestikk.
To tallerkener.
To servietter, strøket så de knitrer mellom fingrene.
Som om han når som helst skulle komme inn og si at nå er det på tide å sette seg. At det er kaldt ute. At jula ikke venter.
Men han kommer ikke.
Han har vært borte i et år nå.
Telefonen er stille.
Datteren min kommer ikke. Barnebarna ringer ikke.
Jeg stryker hånden over den hvite duken med broderte blomster. Jeg sydde den selv, da jeg var ung. Han likte den alltid så godt. Han pleide å si at den fikk ham til å tenke på øynene mine, slik de var før i tiden.
Jeg smiler for meg selv, et øyeblikk for første gang i dag.
Jeg har laget maten han likte best. Ikke fordi noen skal komme, men fordi jeg alltid har gjort det sånn. Fordi hjertet mitt ennå ikke kan forstå at plassen foran meg skal stå tom.
Jeg setter meg og ser på bordet. Det er vakkert. Akkurat som det alltid har vært til jul.
Jeg tenker tilbake på vår siste jul sammen. Han var svak, men satte seg allikevel mot meg, smilte og ba meg love å ikke lukke meg inne når han ikke var her lenger. Å fortsette å leve. Ikke gi opp.
Det lovet jeg ham da.
Klokka tikker. Ute skinner julelysene, folk ler, barn raser av gårde i snøen. Et sted feires det. Bare ikke i dette stille rommet.
Sent på kvelden ringer endelig telefonen. En kort samtale. En julehilsen, kjapt og uten spørsmål. Ingen tid. Så er det stille igjen.
Jeg løfter glasset fra plassen hans, holder det forsiktig opp og hvisker en takk for årene vi fikk, for kjærligheten, for at jeg fikk være noens.
Så begynner jeg å rydde bort bordet. Sakte. Forsiktig. Slik man rydder bort noe man vet aldri kommer tilbake.
Jeg setter meg i mørket ved vinduet. Utenfor fortsetter julen. Inne er det bare minner igjen.
Bordet for to var dekket.
Men den ene stolen står tom.
Har du noen gang gjort i stand til noen som ikke lenger er der ikke fordi du tror de kommer, men fordi hjertet ditt ikke er klart for å gi slipp?
