På ferie på hytta tok vi med oss katten vår fra Oslo, Sigurd. Ute på landet bor Sigurds bror, Sverre, som har sine karakteristiske utstående øyne derav kallenavnet. Her på bygda er det ikke mye rom for fine følelser.
I begynnelsen hadde Sigurd det ikke enkelt. Til tross for at han er av det beskjedne slaget, sørget Sverre for å sette ham skikkelig på plass. Han jaget ham bort fra matskåla og freste som en deltaker på “Nytt på Nytt” som har fått sisteplassen.
På et tidspunkt begikk Sverre den klassiske bygdetabber og ble litt for kjepphøy han trodde han var usårbar og gikk til frontalangrep på Sigurd. Sigurd himlet litt overbærende med labben, nikket nærmest å, vær så snill, grev Grevling, men uforvarende traff han med en perfekt høyrekrok. Resultatet? Sverre måtte fiskes opp av søppelbøtta etterpå.
Så, akkurat så tilfeldig og keitete som det meste i livet hans, ble Sigurd lederen i dyrenes rangstige.
Her på bygda er katter først og fremst til nytte; var det ikke for at det var vinter og lite mus å ta, hadde Sigurd fort endt som arbeidskatt på låven.
Måltidene er kreative og kommer når det måtte passe. Sigurd, vant med å bli servert på sølvfat til faste tider i byen, slet lenge med å omstille seg. Kameraten hans eller butleren, som vi kalte ham hjemme finnes jo ikke her.
Stresset fikk frem de gamle instinktene hos Sigurd. Mang en natt fant jeg ham kavende over komfyren, halveis nedi gryta på jakt etter noe spiselig. Sverre sto på vakt ved krakken, freste advarsler da jeg nærmet meg. Sigurd kikket så vidt mot meg, mjauet beroligende: Ingen fare, han her er på laget vårt. Du skulle sett ham rotere rundt i mørket etter lefsa i kjøleskapet.
En dag mente vi at Sigurd var moden, så vi bar ham ut og satte ham ned i snøen på tunet. Da han snudde seg mot oss var hele ansiktet hans som en snøball, og øynene bar et vemod som hos Al Pacino i Scarface. Vi tok ham raskt inn igjen det var nok utendørs for denne bygutten.
En kveld kom Marius, sønnen min, hjem med noen av kameratene fra nabogården. Vi satte oss sammen i stua, og jeg leste høyt fra Asbjørnsen og Moe. Akkurat da jeg kom til avsnittet om stemoren som forvandlet seg til en sort katt og kloret over gulvet, knirket døra til stua opp, og inn kom Sverre, struttende som en konge.
Mot vår ulykke hadde Sigurd lært Sverre sin spesialitet å åpne dører med poten, uansett vanskelighetsgrad.
Stua er liten, men vi klarte likevel å spre oss rundt. En gutt klatret til og med ut gjennom vinduet, og hadde det ikke vært for at bestemoren hans holdt ham fast, hadde han havnet ut i snøen. Takk og lov for en god oppvekst og enda bedre mat hos bestemor!
Jeg innser nå at jeg egentlig burde nevne at Sverre er bunnløst, intenst sort det handler jo om stemninger her ute. Og man må vel si, det hører til sjeldenheten at norske eventyr setter så dype spor hos ungene på landet i våre dager.
