– Kvinnen, ta med deg håndkleet ditt fra solsengen om du skal gå, her er det ikke lov å reservere plasser fra morgenen av, – sa en fyldig dame i blomstret pareo og sperret veien for Ragnhild mot utgangen fra stranden.
– Folk kommer og finner ingen steder å legge seg, mens dere har hatt tøfler liggende i tre timer.
Ragnhild dro taus frem det falmede stoffet under madrassen og rullet det sammen til en stram rull. Gjennom fingrene rant fin sand, og etterlot grå støvete striper på huden. Promenaden i den lille feriebyen, klemt mellom klipper og vann, kokte av formiddagsmas.
Høyttaleren på redningstårnet ga gjørmete beskjed om en kveldstur på sjøen, og ved drikkefontenen sto en lang kø av skrikende unger og slitne mødre.
Ragnhild gikk mot gjestehuset langs en smal asfaltert sti, forbi et hav av boder med oppblåsbare ringer og skjell. I shorts-lommen ringte mobilen – det var utleieren, Inger Johansen, som minnet henne om å hente rent sengetøy fra vaskeriet.
Denne ferien, kjøpt for oppsparte penger i halvannet år, skulle bli en stille tid, men så langt hadde den bare brakt mas og tretthet av fremmede mennesker.
Hun kjøpte en tur til sjøen, men møtte den gamle skammen.
Ved porten til pensjonatet, under en gammel spredt lind, sto en mann i lyse linbukser og løs skjorte. Han røykte, børstet aske i en busk med hortensia, og så på forbipasserende. Håret ved tinningene var grått, pannen hadde dype furer, men de regelmessige trekkene, måten han holdt haken på, og vanen med å tvirre på en sølvring – Ragnhild kjente ham igjen med én gang.
For atten år siden hadde denne mannen lagt igjen en lapp på kjøkkenbenken på baksiden av en strømregning og forsvunnet fra byen to dager før bryllupet deres.
I det lille rommet i andre etasje, som Ragnhild leide for to uker, luktet det tørre urter og billig plastmøbler. En gammel vifte surret på et lavt bord og blåste varm luft rundt i rommet. Klærne lå på plass: en foldet sommerkjole på stolryggen, kremflasker på speilet, en åpen kriminalroman på sengen. Denne forutsigbarheten i hverdagen ga henne alltid en følelse av kontroll over livet, som hun en gang måtte bygge opp igjen, som om det var en knust suppeskål.
Om kvelden, da varmen hadde gitt plass for en kjølig sjøbris, banket det forsiktig på den felles verandadøren av tre. Ragnhild, som helte vann i et glass, stivnet. Hun satte hånden på bordet.
– Ragnhild, det er meg, åpne, – lød en kjent baryton fra utsiden, litt hesere og dypere. – Jeg fikk vite av utleieren hvilket rom du bor i. Ga henne en liten gave, og hun fortalte.
Hun gikk bort, skjøv den spinkle slåen til side. Bjørn sto på dørterskelen med en flettet kurv full av modne jordbær og en flaske vin. Naboen i sideværelset, en ung farget blondine, kom ut for å røyke på den felles terrassen og saktnet farten for å se på gjesten.
– Nå, hei, – sa Bjørn og trådte over terskelen, satte kurven på bordkanten og satte seg på en plaststol. – Så mange år. Du er nesten uforandret, bare blikket ditt er strengt, du er ikke lett å komme innpå.
– Hvorfor er du kommet? – Hun trakk seg mot vinduet, presset ryggen mot vinduskarmen. Blikket gled over ansiktet hans og noterte seg små tegn på alder: litt fyldigere skuldre, en måne i issen, poser under øynene.
– Vi må snakke, Ragnhild. Så mye tid er gått, vi var dumme og stolte, – han lente seg frem, la hendene på knærne. – Jeg har husket deg alle disse årene. Jeg lette etter deg, ærlig talt. Men felles bekjente sa du hadde flyttet til Nord-Norge, og her er du på Sørlandet. Jeg bor på sanatoriet tre hus unna, så deg tilfeldigvis på stranden i mengden.
– Lette? – Hun smilte tørt, ansiktet var rolig. – I atten år, Bjørn? I nabofylket? Eller tre timer med buss?
– Det var problemer den gangen, skjønner du? – Han sukket og bredte ut armene. – Forretningene var helt i starten, gjeld, saker med alvorlige folk. De presset meg hardt, Ragnhild. De ville ta firmaet, truet meg. Hvordan kunne jeg dra deg med i det? Jeg dro for din skyld, for å ikke utsette deg for fare. Jeg var ung, dum, trodde det var best slik. Ville redde deg fra det marerittet.
Fra det åpne vinduet kom høylytt barnegråt – noen hadde falt fra en sparkesykkel på lekeplassen. Fra kjøkkenet i første etasje hørtes det gryteklang og dunk av kniv mot skjærefjøl – utleieren lagde middag. Den vanlige, travle hverdagen på feriestedet gikk sin gang og gjorde mannens ord til tom støy.
Morgensolen sivet gjennom de tynne gardinene og tegnet lange gule striper på linoleumsgulvet. Ragnhild satt på felleskjøkkenet og ventet på at den emaljerte kjelen skulle koke. To eldre damer i etasjen, fra Bergen, hvisket ved vasken mens de vasket en plastboks.
– Hør, Ragnhild, beileren din spurte Inger om du var her lenge, og om du var alene, – den yngre, med fargerik pedikyr, snudde seg mot henne. – En seriøs mann, det synes med én gang. Bilen står ved porten – dyr, svart. Høflig og grei, ga Inger en eske konfekt. Pass på, ikke slipp lykken fra deg, i vår alder finner man ikke slike menn på gaten.
– Ikke på gaten, – gjentok Ragnhild stille og så på den kokende vannet.
Bjørn traff henne nær moloen ved middagstider, da det kom et lett regn som øyeblikkelig drev folk inn under tak og på kafeer. Han dukket opp ved siden av henne, holdt en stor svart paraply over hodet hennes og tok henne i armen. Han luktet tobakk og eau de cologne.
– Skal vi spise middag på et ordentlig sted i kveld, Ragnhild? Det er en fin restaurant fem kilometer herfra, rett på en klippe. Vi kan sitte og mimre om ungdommen. Jeg er fri nå, har vært skilt i tre år, har ingen barn. Alt er på plass: firma i Oslo, hus på landet, stor leilighet. Men sjelen min mangler det. Det er deg jeg savner, den gamle ektheten vår.
Ragnhild stoppet og løsnet armen. Hun snudde seg mot ham. Hun så ham inn i øynene, prøvde å finne skyggen av den nittenåringen hun en gang hadde elsket, som hun var villig til å droppe studiene for og flytte bort for. Men foran henne sto en fremmed, altfor selvsikker førtiåring som prøvde å kjøpe hennes gunst med en restaurantmiddag.
– Jeg har andre planer i kveld, Bjørn.
– Å, kom igjen, hvilke planer kan du ha i denne utkanten? – Han rynket på nesen og viftet med hånden mot de grå blokkene i bygda. – Hvor mye betalte du for denne turen? Småpenger. Jeg kan gi deg mer på én dag, bare flytt over til sanatoriet mitt – der er det en ledig suite. Dette er ikke ditt nivå, å stå i privat overnatting og dure med gryter på felleskjøkkenet. Du skal bo som en dronning hos meg. Hva er det? Er det ingenting igjen av den gamle deg?
En lokal fiskerhandlerske gikk forbi med en tung kjølebag og kastet et raskt blikk på Ragnhild – et blikk fullt av vanlig nysgjerrighet: der går hun, som snur nesa opp for en slik mann.
Fra veien kom en skarp bremselyd – en bussjåfør hadde så vidt unngått en hund. Et øyeblikk ble det stille, bare brutt av regndråper som trommet mot paraplyduken.
– Vet du hva, Bjørn, – sa Ragnhild og tok et skritt tilbake ut i regnet. – Moren min lå på sykehus i to måneder etter at du stakk. Med høyt blodtrykk. Og jeg hadde brudekjolen hengende i skapet i tre år – jeg kunne ikke engang kaste den, det var kvalmt bare å se på den. Jeg trodde du hadde kommet ut for en ulykke, lette etter deg via bekjente. Men du reddet meg. Fra gjeld. I stille Trondheim, hvor hver eneste hund kjente deg.
– Hvorfor rote i gamle sår? – Bjørn så bort og tvirret på ringen. – Hvem av oss gjorde ikke dumheter som nittenåring? Det var saker, jeg svinset rundt så godt jeg kunne, ville overleve. Men nå kan jeg ordne opp i alt sammen. Hvilket som helst ønske du har, skal jeg oppfylle, skjønner du? Vil du, kan vi dra til byen i morgen og innom gullsmeden?
Regnet tiltok utover kvelden og ble til et tordenbyge med styrtregn. Vannet pisket mot vinduene på gjestehuset, fylte den trange gårdsplassen og gjorde leirveiene til strømmer av gjørme. Feriegjestene satt på rommene sine, fra vinduene hørtes lyden av TV-apparater og dominobrikker.
Ragnhild satt på sengen med beina trukket opp. Inni henne var det ro, som om et gammelt sår endelig var grodd. Det var verken sinne, lyst til å si fra om uretten, eller gammel smerte som hadde stått i veien for nye forhold. Det eneste som var igjen, var en lett undring over hvor sent denne mannen var kommet med sine løfter om et flott liv.
Nærmere ti om kvelden ringte telefonen igjen. På skjermen sto et ukjent nummer, men Ragnhild visste hvem det var.
– Tenk deg godt om, Ragnhild, – sa Bjørn høyt, ropte over støyen fra regnet. – Jeg er her til slutten av uken. Rom 302, hovedbygget. Kom, så sitter vi uten all denne reiseskitten. Det er nok av å vise stolthet – vi er jo nære mennesker. Så mange år tapt på grunn av dumheter, hvorfor kaste bort tid på nag nå?
– God natt, Bjørn, – sa hun med rolig stemme og trykket på den røde avslutningsknappen.
Hun reiste seg, gikk til vinduet og trakk for gardinene, stengte rommet ute fra det rasende uværet utenfor. Livet hadde lenge gått i en annen retning, og i den nye retningen var det rett og slett ikke plass til Bjørn.
Fredag snudde været igjen. Himmelen ble klar og blå, solen stekte fra morgenen av, og asfalten dampet av tung lukt. Promenaden fyltes igjen med folk i lyse shorts og med oppblåsbare madrasser.
Bjørn dukket ikke opp mer ved porten til pensjonatet. Inger sa forbigående om morgenen at hun hadde sett den svarte bilen kjøre mot hovedveien – gjesten hadde visst sjekket ut før tiden.
– Så dro handelsmannen din, Ragnhild, – sa utleieren mens hun ristet en dørmatte fra gangen. – Og du var dum, jente, unnskyld en gammel kjerring. En slik fremstående mann, med penger. Du kunne bodd i Oslo nå, ikke på kontoret ditt for småpenger. Hva var det du manglet? Han stakk jo som ung, ble redd for ansvaret. Nå ville han jo gjøre opp for seg.
Ragnhild svarte ikke, smilte bare. Hun tok håndkleet, en bok i en pose og gikk mot sjøen, prøvde å holde seg i skyggen.
Om kvelden, da solen begynte å gå ned i horisonten og farget vannet rosa, satt hun på kanten av en fjellknaus, langt unna de støyende kafeene og lekeplassene. Det luktet saltvann, jod og tang som var skylt opp på stranden etter stormen. Ragnhild tok opp fiken hun hadde kjøpt på markedet, brøt frukten forsiktig i to.
Nede ved vannet sto en eldre mann i en falmet hatt og tålmodig trædde en mark på kroken, mens barnebarnet hans på cirka syv år fulgte med på duppen. Vanlig, enkelt liv som gikk sin gang.
Ragnhild tok en slurk av lunken mineralvann og så på den døende solnedgangen. Hun hadde fremdeles en hel uke igjen av ferien.
