Jeg hadde aldri trodd at jeg en dag kom til å sitte med foreldrene mine og lillebroren min for å dele eiendeler, nesten som en høylytt krangel hvor alle skulle hevde sitt. Jeg regner meg selv som en voksen mann jeg er jo tross alt tjue år og ønsker å stå på egne ben. Men lillebroren min, Sindre, er fortsatt bare fjorten. Hva skal han med en leilighet? Han har jo ikke engang fullført ungdomsskolen han er fortsatt grønn bak ørene.
Foreldrene mine mener at Sindre fortsatt er et barn, men for dem er jeg tydeligvis også det. Grunnen er vel at jeg både studerer på universitetet og har deltidsjobb, mens jeg bor i den gamle leiligheten til pappa, som han arvet av besteforeldrene mine. Da jeg fortalte pappa at jeg gjerne ville flytte for meg selv og var klar for å leie et sted, foreslo han faktisk at jeg kunne overta denne.
Det var en fantastisk gave fra foreldrene mine, og jeg begynte med små oppussingsprosjekter i håp om at denne en dag kunne bli min. Alt forandret seg etter en krangel jeg hadde med pappa. Jeg husker ikke hva det handlet om, men jeg vet det såret ham da jeg sa at jeg kunne klare meg selv.
Senere kalte de inn til familiesamling og gjorde det klart at hvis jeg var så selvstendig, måtte jeg flytte ut. De skulle leie ut leiligheten, og forresten, det var ikke “min” leilighet det var like mye Sindres, for han skulle ha noe å støtte seg på i fremtiden.
Det føltes meningsløst å diskutere hvorfor jeg ikke bare kunne arve denne, mens Sindre kunne få den der foreldrene våre bor. De foreslo til slutt at vi kunne selge begge leilighetene, dele pengene og kjøpe oss noe eget.
Jeg er helt imot den tanken. Hvorfor gjøre ting vanskelig for oss? Hvorfor betale meglerhonorar, avgifter og flytte, når vi allerede har to gode leiligheter som fungerer utmerket?
Det som sårer meg mest, er at foreldrene mine faktisk vurderer å kaste meg ut bare fordi jeg er blitt for selvstendig.
Kanskje de endrer mening når gemyttene roer seg, og vi kan bli venner igjen, men jeg orker ikke ta det første steget akkurat nå. Jeg synes bare det hele er dumt, og Sindre støtter dem fordi han ikke skjønner så mye, han er jo bare så ung. De setter oss opp mot hverandre, så vi en gang i fremtiden kanskje krangler om alt sammen og vender ryggen til foreldrene våre.
Det jeg sitter igjen med etter dette, er at familie er viktigere enn penger og eiendom, og jeg må lære meg å snakke åpent ikke bare med dem, men også stå for det jeg selv mener uten sinne.
