På fabrikken likte folk å tulle med etternavnet til Sivert. Det gjaldt både menn og kvinner, særlig dem som hørte det første gang. Nettopp denne morgenen dukket en ny sikkerhetsvakt opp ved porten, en dame på rundt førti. Da hun så navnet på adgangskortet til Sivert og leste høyt: Bergsmår, begynte hun å trekke på smilebåndet.
Oi! Bergsmår! Finnes det virkelig slike etternavn?
Tydeligvis, svarte Sivert og gikk straks over på du, for hun så jo faktisk litt yngre ut enn ham. Det finnes nok av slike.
Men hvor kommer et sånt navn fra i slekta? Altså, Bergsmår? spurte hun nysgjerrig videre.
Sivert hadde for lengst funnet en morsom forklaring å dra opp i slike situasjoner.
Det går rykter om at tippoldemoren min en gang rotet seg borti en fjøsnisse for mange, mange år siden. Og så, vel, fikk hun et barn med ham. Sånn fikk vi Bergsmår navnet inn i familien.
Kvinnen lo ikke, men fikk et så forbløffet ansiktsuttrykk at Sivert selv brøt ut i latter.
Mener du det? hvisket hun skremt.
Jada, jeg mener alvor, tøyset han videre. Etter henne har alle i Bergsmår-slekta fått overnaturlige evner. Så du burde ikke krangle med meg, skjønne deg. Hvis du gjør meg sint, kan jeg plutselig stå i hjørnet ditt i natt, i fjøsnisseform, og spolere nattesøvnen din.
Vakten sendte ham et skeptisk blikk og sa strengt:
Ikke prøv å skremme meg! Jeg skal nok finne råd om fjøsnisser. Gå nå! Ikke forsink folk.
Om kvelden, da Sivert gikk hjem fra jobben, var denne vakten fortsatt på plass. Hun så straks misfornøyd ut da hun fikk øye på ham.
Hva er galt, skjønne deg? spurte Sivert med et vennlig smil.
Ikke kall meg skjønne deg jeg heter Ragnhild Sølversen! glefset hun. Ikke glan sånn. Fortsett videre!
«Jaja, der fikk jeg meg visst en fiende,» tenkte Sivert da han gikk ut av porten. «Hun tar tydeligvis ikke spøker, dama »
Neste morgen var ikke Ragnhild Sølversen ved porten. Men i kantina i lunsjpausen dukket hun opp foran Sivert, der han satt og gomlet potetmos med karbonade. Hun satte seg resolutt ved bordet hans og hvisket, så de andre ikke hørte:
Så, innrøm det, Bergsmår! Var det du som stod for det som skjedde i natt?
Sivert holdt på å sette potetmosen i halsen.
Hva mener du nå, Ragnhild Sølversen? hostet han og gikk høytidelig over til De. Hvilken opplevelse sikter du til?
Ikke lat som ingenting, Bergsmår! Hun stirret ham i senk. Du advarte meg selv!
Om hva da?
At man ikke skal krangle med deg.
Ja, og så?
Du truet med å komme til meg i fjøsnisseform om natten! Ikke sant du gjorde?
Mener du virkelig ? utbrøt Sivert med bønnfallende stemme. Det var jo bare spøk!
Spøk, pytt! skar hun gjennom. Men hvem var det som nappet meg i leggen i natt?
Nappet hvem hvor da?
Herregud! Jeg sovnet ved midnatt, og plutselig kjente jeg at dyna begynte å sige av meg. Noen knep meg forsiktig i leggen! Jeg holdt på å dø av skrekk!
Sivert sperret øynene opp mot henne.
Tror du virkelig jeg tok meg inn vinduet ditt om natten for å nappe deg i beina?
Om det var vinduet eller noe annet, jeg kjente tydelig hånden din!
Hånden min? stotret Sivert fortumlet. Kanskje det egentlig var eksmannen din?
Eksmann? Har vært skilt i fem år! Det var du, det finnes ingen andre!
Men hvorfor tenker du det var meg?
Du er jo Bergsmår! Tippoldemor di rotet det til med fjøsnissen. Du sa det selv!
Jeg sier det til alle det er en løgn. En spøk. Alle ler av det, unntatt ja, unntatt du
Nå har du tulla deg inn i trøbbel, øynene hennes kunne drept. På grunn av deg fikk jeg ikke sove et blund i natt. Bare jeg lukket øynene, begynte det å rasle i krokene.
Det var bare innbilning, prøvde Sivert å roe henne. Jeg lover, det var ikke meg.
Men Ragnhild ristet på hodet.
Nei, Bergsmår Du kommer ikke unna så lett. Du har rota det til da må du rydde opp!
Rote til hvordan rydde opp?
Jo, jeg har hørt fra de andre at du er ugift.
Ja vel?
Du må være hos meg i natt. Ingen som kommer til å kjefte på deg for det, sant?
Hva mener du være? Hva insinuerer du?
Du skal holde vakt! Jage bort alle smånissene fra slekta di, så jeg får sove! Jeg tør ikke sove i mørket lenger, og får ikke til å sove med lyset på. Skjønner du?
Skjønner svarte Sivert lydig, skjønte at å diskutere var nytteløst. Når skal jeg komme? Når passer det?
Rett etter jobb. Vi går sammen hjem, så ikke du klarer å snike deg unna. Jeg gir deg mat, du får sove på sofaen. Klokka ni vekker jeg deg, og så holder du vakt hele natta.
Etter denne natta flyttet Sivert aldri mer langt unna Ragnhild Sølversen. Hvem ville ha trodd at hun nervøs og litt dramatisk faktisk viste seg å være omsorgsfull og overraskende kjærlig? Og egentlig hva mer kan en mann ønske seg? Litt nærhet og forståelse. Ikke noe mer.
