Kjære dagbok,
Jeg har alltid følt meg som en fremmed i mitt eget hjem. Mor foretrakk alltid de eldre søstrene mine Solveig og Kari og skjøt dem ekstra varme inn i øynene. Den urettferdigheten knuste meg dypt, men jeg gjemte bitterheten inni meg og prøvde hele tiden å gjøre mor glad i håp om at hun en dag skulle se meg med mer kjærlighet.
«Du skal aldri bo hos meg! Leiligheten går til søstrene dine. Du har sett på meg som en ulveunge siden du var liten, så gå hvor du vil!» med de ordene kastet mor meg ut av huset da jeg fylte atten år.
Jeg prøvde å protestere, å forklare at det var urettferdig. Solveig var bare tre år eldre, og Kari fem. Begge hadde fullført universitetet med mor som betalte studiene; ingen hadde hastet dem inn i arbeidslivet. Jeg var alltid den merkelige lille jenta. Uansett hvor hardt jeg prøvde å være «god», ble jeg kun elsket overfladisk om det i det hele tatt kan kalles kjærlighet. Kun bestefar var snill mot meg. Han hadde tatt inn min gravide mor etter at faren hennes hadde forlatt dem uten spor.
«Kanskje mor er redd for søsteren min? De sier jeg ligner på henne,» tenkte jeg og lette etter en forklaring på morens kulde. Jeg hadde flere ganger forsøkt en ærlig samtale med henne, men hver gang endte det i krangel eller raseri.
Bestefar var min eneste støtte. Mine beste barndomsminner hører til den lille bygda i Ådal, hvor vi tilbrakte somrene. Jeg elsket å arbeide i hagen, melke kyr, bake kaker alt for å unngå å måtte dra tilbake til et hjem fylt av forakt og stadig kritikk.
«Bestefar, hvorfor er ingen glade i meg? Hva er galt med meg?» spurte jeg ofte, mens tårene truet i øynene.
«Jeg elsker deg så høyt», svarte han mykt, uten å nevne mor eller søstrene.
Den lille jenta i meg ville tro på ham, at jeg var elsket på en spesiell måte Men da jeg var ti år, døde bestefar, og siden den dagen ble behandlingen fra familien enda verre. Søstrene hånet meg, og mor stod alltid på deres side.
Etter den dagen fikk jeg aldri noe nytt kun nedarvede klær fra Solveig og Kari. De lo:
«Å, så fin genser! Tørk gulvet eller gjør hva enn du må, Inga!»
Når mor kjøpte søtsaker, spiste søstrene alt og ga meg bare papiret:
«Her, samle inn pakkene!»
Mor hørte alt, men anklaget dem aldri. Slik vokste jeg opp som en slags ulveunge unødvendig, stadig på jakt etter kjærlighet fra folk som så meg som verdiløs og verdt å le av. Jo bedre jeg prøvde, jo mer hatet jeg.
Da mor kastet meg ut på min 18-årsdag, fant jeg arbeid som sykehusassistent. Tålmodighet og slit ble min daglige vane, og nå tjente jeg faktisk om enn lite. Men her var ingen som hatet meg. Å bli møtt med vennlighet når du er snill, er jo allerede et skritt fremover.
Arbeidsgiveren ga meg til og med muligheten til et stipend og en opplæring til kirurg. I den lille bygda vår trengtes spesialister så sårt, og jeg hadde allerede vist talent som sykepleier.
Livene ble harde. Ved 27 år hadde jeg ingen nære slektninger igjen. Arbeidet ble hele livet mitt bokstavelig talt. Jeg levde for pasientene jeg reddet. Ensomheten forlot meg aldri: jeg bodde i et rom på sykehuset, akkurat som før.
Besøk hos mor og søstrene var en skuffelse. Jeg prøvde å gå så sjelden som mulig. Mens de gikk ut for å røyke og sladre, stod jeg på verandaen og gråt.
En dag, i et slikt øyeblikk, kom kollegaen min pleier Einar bort til meg:
«Hvorfor gråter du, vakre?»
«Hva er du, vakker Ikke hån meg», svarte jeg stille.
Jeg hadde alltid sett meg selv som en grå mus, men nesten tretti år gammel hadde jeg blitt en slank, blond kvinne med store blå øyne og en pen nese. Ungdommens klossethet hadde gitt rom for rette skuldre, og håret, bundet i en streng knute, ville så gjerne slippe fri.
«Du er faktisk veldig vakker! Verdsett deg selv, og ikke senk hodet. Du er en lovende kirurg, og livet ditt holder på å forme seg», oppmuntret han.
Einar hadde jobbet med meg i nesten to år, og noen ganger gitt meg sjokolade, men dette var vår første ekte samtale. Jeg brast i tårene og fortalte alt.
«Kanskje du skal ringe Morten Henriksen? Den du nylig reddet. Han behandler deg bra og har mange forbindelser», foreslo han.
«Takk, Einar. Jeg skal prøve», svarte jeg.
«Og om det ikke virker, kan vi gifte oss. Jeg har en leilighet, og jeg vil ikke behandle deg dårlig», sa han spøkende.
Rødmende oppdaget jeg at han mente alvor. Han så ikke en sørgelig foreldreløs, men en kvinne som fortjente kjærlighet.
«Greit, jeg vurderer det», smilte jeg, og for første gang på lenge følte jeg meg ikke som en arbeidshest eller unødvendig, men som en vakker ung kvinne med alt foran seg.
Den kvelden ringte jeg Morten:
«Dette er Ingrid, kirurgen. Du ga meg nummeret ditt og sa jeg kunne kontakte deg ved problemer», begynte jeg, nølende.
«Ingrid! Så hyggelig at du ringte! Hvordan går det? La oss heller møtes. Kom til meg, så tar vi en kopp te og prater. Vi eldre liker å slå av en prat», svarte han varmt.
Neste dag var min fridag, så jeg dro til ham med en gang. Jeg fortalte ærlig om situasjonen min og spurte om han kjente noen som trengte en hjemmehjelp.
«Forstår du, Morten, jeg er vant til hardt arbeid, men nå klarer jeg ikke mer»
«Ikke bekymre deg, lille Ingrid! Jeg kan skaffe deg en stilling som kirurg på en privat klinikk, og du kan bo hos meg. Uten deg hadde jeg ikke vært her nå», sa han.
«Selvfølgelig, Morten! Men vil ikke dine slektninger ha det?»
«Mine slektninger kommer bare når jeg er borte. De bryr seg bare om leiligheten», svarte han trist.
Så begynte vi å bo sammen. To år gikk, og et bånd vokste mellom meg og Einar ofte over tekopper. Men Morten likte ikke Einar og brukte enhver anledning til å advare meg:
«Beklager, kjære, men Einar er en god fyr, bare for svak og for inntrykkelig. Du kan ikke stole på ham. Ikke bli for knyttet til ham.»
«Å, Morten Det er for sent. Vi har allerede bestemt oss for å gifte oss. Forresten, han spøkte med å fri for to år siden. Og nå er jeg gravid», erklærte jeg lykkelig, nesten strålende. Jeg hadde nettopp fått nyheten, men la til: «Men du er fortsatt viktig for meg! Jeg kommer på besøk hver dag. Du er som familie for meg.»
«Vel, Ingrid Jeg føler meg ikke bra. Vi går i morgen til notaren, og jeg registrerer en hytte i bygda i ditt navn. Du har alltid elsket livet på landet. Kanskje den blir din hytte eller du kan selge den om du vil.»
Han nølte, så ikke tenkte han videre, og så bekymret ut.
Jeg prøvde å protestere: Det var for mye, han skulle leve lenge, bedre å la huset gå til barna hans. Men Morten insisterte.
Jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at hytta lå i akkurat den bygda bestefar hadde bodd! Huset hans var revet, tomten solgt, og fremmede bodde der nå. Men at jeg nå hadde mitt eget lille hjørne der, vekket varme minner.
«Jeg fortjener ikke dette, men tusen takk, Morten!» takket jeg oppriktig.
«Bare en ting: Ikke fortell Einar at hytta står i ditt navn. Ikke spør hvorfor. Kan jeg be deg om det?»
Han så alvorlig på meg, og jeg nikket. Hvordan skulle jeg forklare opprinnelsen til hytta for Einar? Kanskje jeg kunne si at jeg hadde gjort opp med moren.
Senere fikk jeg vite at Morten, i tillegg til å ha hatt slag, også hadde kreft. Han avslo operasjon. Til slutt organiserte jeg begravelsen hans og flyttet inn med min fremtidige ektemann.
Problemer begynte rundt syvende måned i svangerskapet vi hadde bodd sammen i seks måneder.
«Kanskje du burde jobbe litt? Før barnet blir født», foreslo Einar.
Da hadde jeg midlertidig sluttet i klinikken Morten hadde skaffet meg. Jeg tenkte å leve av sparepengene, regnet med Einars støtte. Men hans ord overrasket og såret meg.
«Vel kanskje», svarte jeg usikkert. Jeg hadde handlet inn dagligvarene, men Einar viste seg gjerrig. Babyen vokste i magen, og jeg ville ikke gi opp bryllupet.
En uke før bryllupet, mens Einar var bortreist, kom en ukjent kvinne inn i leiligheten med sin egen nøkkel.
«Hei, jeg heter Lena. Einar og jeg elsker hverandre, men han er redd for å fortelle deg det. Så jeg sier det rett ut: Du er ikke lenger ønsket», sa den høye, tynne blondinen selvsikkert.
«Hva?! Bryllupet er om noen dager! Vi har betalt for alt!» stammede jeg forvirret. Jeg hadde betalt mesteparten av utgiftene for en beskjedent feiring på en kafé.
«Jeg vet. Ikke noe problem. Einar vil gifte seg med meg. Jeg har kontakter på folkeregisteret, så vi ordner alt raskt», erklærte Lena som om det allerede var bestemt.
Lena hadde ingen intensjon om å dra. Da Einar kom, mumlet han bare:
«Ingrid, beklager Ja, det er sant. Jeg hjelper med barnet, men kan ikke gifte meg med deg.»
«Vi tar en farskapstest», la Lena til, og la hånden på Einars skulder.
«Hva? En farskapstest?! Du er min eneste!» ropte jeg og stormet mot ham med knyttnever.
«Hun vil bare kvele deg, liten! Hun er nesten tretti, men oppfører seg som en liten jente!» lo Lena.
Einar stod stille, uten å forsvare meg, bare så ned. Alt avhang av Lena; han var bare en passiv betrakter.
Jeg begynte å pakke. Det var ingen vits i å kjempe for en mann som ga opp så lett. Lena påstod at hun og Einar hadde datet lenge hun var gift, men nå fri. Jeg var bare en midlertidig erstatning til drømmekvinnen hennes kom.
Jeg kunne ha krevd forklaringer, men hva var poenget når han lot Lena ta over?
«Så hytta kom faktisk til nytte», tenkte jeg.
Hytta var virkelig god, selv uten rennende vann. Ovnen var flott bestefar hadde lært meg alt om livet på landet. Den var beboelig. Hvordan skulle jeg føde alene? Det var fortsatt tid; jeg ville finne en løsning.
Ved peisen var veden staplet, skuret solid, og snøen lå foran døren, klar til å bli ryddet. Varehylle var full en ekte skatt i kulden!
Det var heldig at Morten hadde introdusert meg for naboene som den nye husbonden og konen til sønnen hans. Ingen unødvendige spørsmål.
Selvfølgelig ringte jeg mor og søstrene. De skuffet som vanlig de foreslo at jeg skulle gi barnet bort til et barnehjem og sa: «Neste gang, ikke bli involvert med noen før bryllupet». De sladderte også om at Einar ikke hadde betalt bryllupsgaver, halve beløpet som jeg hadde dekket.
Ingen visste om hytta. Nå kunne jeg gjemme meg, samle meg.
Det var bitende kaldt; jeg tok ikke av dunjakken. Da jeg begynte å rake i peisen, traff kjeppen noe hardt.
Jeg tok av hansken og dro frem en treskuff som hadde blokkert vedet. Den var pent lukket, med store bokstaver på lokket: «Ingrid, dette er til deg». Jeg kjente straks håndskriften Mortens.
Inni lå bilder, et brev og en liten kiste. Hendene skalv da jeg åpnet konvolutten:
«Kjære Ingrid! Jeg ønsker at du skal vite at jeg var bror til bestefaren din, og at han ba meg om å ta vare på deg.»
Brevet forklarte at for mange år siden hadde bestefar og Morten hatt et alvorlig brudd, men før han døde hadde den eldre broren funnet ham og bedt ham om å finne meg etter at jeg ble 18. Han hadde også lagt igjen en arv som hans datter aldri ville gi fra seg.
Morten hadde ikke kunnet finne meg med en gang mor og søstrene skjulte adressen min. Skjebnen førte dem sammen på sykehuset mens han fikk behandling, og jeg var legen hans. Han ville ha sagt alt tidligere, men hadde ikke tid. Så han bestemte seg for å gi meg hytta bestefaren hadde kjøpt av ham mens han levde, vel vitende om at datteren aldri ville gi noe til barnebarnet.
Et annet sjokk i brevet: Mor var ikke min biologiske mor. Jeg er datter av min avdøde søster, som jeg alltid har hatet og misunnet. På bildet ser man en ung mor og far, smilende, med en liten jente i armene. Jeg overlevde fordi jeg var med bestefaren på ulykkesdagen.
I kisten lå fem tusen kroner, etterlatt av bestefaren. Å holde dem i hånden varmet hjertet mitt. Tårene trillet. Nå var både jeg og barnet trygge!
Da jeg tente peisen, så det ut som om alle frykt, svik og harme forsvant i flammene. Jeg skal starte på nytt for barnet og for meg selv.
Selvfølgelig vil jeg en dag tilgi dem som har såret meg, men jeg er ferdig med dem. Denne hytta blir mitt fristed.
Morten pleide å si at et godt hus skal tilhøre den som verdsetter det. Han bygde den i ungdommen med egne hender, av de beste materialer.
«Ikke bare et hus, men et under! Det vil stå i to hundre år!» sa han ofte. Hytta ligger kun to bussstopp unna i Ådal.
Lønna er lav, og hjelpen med barnet er fortsatt usikker. Men hovedsaken er at jeg har tak over hodet, sparing, en yrkesstol, jeg er ung, vakker, og jeg skal få en sønn!
For første gang i mitt liv føler jeg meg virkelig lykkelig.
