I bussen oppsto det plutselig en opphetet situasjon da en kvinne med to små barn krevde at en ung mann skulle reise seg for henne. Men det som skjedde videre, gjorde at alle passasjerene ble sittende målløse.
Bussen var stappfull. Om bord satt for det meste eldre mennesker, noen holdt i handleposer fra Kiwi, andre diskuterte matpriser og været i Oslo. På et sete ved midtgangen satt en ung mann, kanskje atten år gammel. Han hadde tatoveringer på underarmen og på halsen, litt skjeggstubb i ansiktet. Han hadde på seg en mørk T-skjorte og så ut til å være veldig sliten. Han satt stille, så rett frem og samtalte ikke med noen.
På neste holdeplass gikk det på en mor med to små barn. Den ene gutten klamret seg til hånden hennes, mens den andre sto tett ved siden av henne. Det fantes ingen ledige seter. Kvinnen kikket raskt rundt og festet blikket sitt på den unge mannen. Hun gikk bort til ham og sa høyt, tydelig irritert:
Unnskyld, kan du reise deg? Jeg har to små barn her.
Det ble merkbart roligere i bussen. Flere snudde seg mot dem. Gutten løftet blikket og så rolig på henne, men ble sittende.
Hun hevet stemmen:
Skjønner du ikke? Jeg har to små barn. Bryr du deg ikke?
Folk begynte å hviske og titte nysgjerrig.
Ungdommen nå til dags er virkelig respektløse, sa hun ut i kupeen. Sitter bare der, slengt ut, mens en mor med barn må stå.
Den unge svarte rolig:
Jeg har ikke vært uhøflig mot noen.
Da kan du reise deg, avbrøt hun. Det handler om vanlig folkeskikk. En ekte mann blir ikke sittende når en mor med barn står ved siden av.
Noen eldre nikket samtykkende. Hun fortsatte:
Er det så tungt for deg å reise deg? Du er ung og frisk. Eller er det tatoveringene som tynger?
Er du sikker på at du trenger det setet mer enn andre, bare fordi du har barn? spurte han.
Selvsagt, svarte hun bryskt. Jeg er mor. Har du kanskje mer rett til å sitte?
Stemningen ble trykket. Gutten reiste seg sakte, tok tak i en stang for å holde balansen.
Se der, du kunne jo bare gjort det med en gang, sa kvinnen i triumferende tone. Det hadde vært mye enklere.
Men akkurat da gjorde gutten noe ingen forventet. Han trakk opp buksebenet sitt, og lot metallet i protesen skinne i lampelyset. Flere i bussen gispet lavt. En mann så skamfullt ned, en eldre dame la hånden for munnen.
Morens ansikt bleknet. Selvsikkerheten forsvant på et øyeblikk. Hun forsøkte å si noe, men fikk ikke frem et ord. Barna hennes holdt enda hardere rundt henne.
Gutten trakk ordløst ned buksebenet og satte seg forsiktig ned igjen. Han sa ingenting mer, så ikke på noen, prøvde ikke å skamme noen ut. Bare et slitent uttrykk hvilte i ansiktet hans.
En trykket taushet bredte seg i bussen. En passasjer sa lavt at man aldri bør dømme noen etter utseende eller alder. Noen nikket samtykkende.
Moren lot være å kreve plass. Hun sto stille og stille, mens hun så ut av vinduet mot Grunerløkka.
Mange lot nok denne hendelsen bli en påminnelse om at man aldri bør dømme andre ut fra førsteinntrykk. Det er mye vi ikke ser hos folk og alle kan vi trenge litt mer forståelse og omtanke i hverdagen.
