Det var en gang, for ikke så lenge siden, da jeg som gammel enke fra Trondheim fikk et brev fra min sønn Einar. Jeg tenkte straks at han ikke trengte å komme på besøk nå; reisen var lang, en togtur gjennom natten, og jeg er ikke lenger så ung. Hvorfor skulle du ta så mye trøbbel? sa han. Det er vel vår på gården din, og du har nok nok å gjøre med grønnsakene dine allerede.
Jeg svarte ham at jeg savnet ham, at vi ikke hadde sett hverandre på mange år, og at jeg gjerne ville få møte hans kone, så jeg kunne bli bedre kjent med svigerdatteren min. Einar foreslo at jeg skulle vente til slutten av måneden, når påsken ga mange fridager, så kunne han og hans familie komme. Jeg hadde allerede bestemt meg for å ta toget, men jeg lot ham bestemme, og satte meg inn i den lange ventetiden hjemme.
Ingen kom. Jeg ringte Einar flere ganger, men han lot samtalene gå på lydløs. Til slutt ringte han meg tilbake, undskyldte for at han var så opptatt, og sa at jeg ikke trengte å vente på ham. Jeg ble tungt såret. Jeg hadde forberedt meg på å møte hans nygift, men han hadde giftet seg for bare et halvt år siden, og jeg hadde aldri sett svigerdatteren hans.
Jeg hadde fått min sønn, som de sier, for meg selv. Jeg var tretti år gammel og hadde aldri giftet meg, så jeg bestemte meg for å få et barn på egen hånd. Det var kanskje en synd i andres øyne, men jeg har aldri angret på valget, selv om livet ofte var hardt. Jeg hadde ingen penger, men jeg jobbet på flere småjobber for å sikre at barnet mitt hadde alt han trengte.
Einar vokste opp og fikk plass på universitetet i Oslo. For å støtte ham i de første månedene, begynte jeg å ta jobber i Sverige og sende ham penger til studie- og levekostnader. Mitt morsmelk av kjærlighet gledet meg over at jeg kunne hjelpe ham. På tredje året begynte Einar å jobbe ved siden av studiene, og da han tok en fast jobb etter endt utdanning, forsørget han seg selv.
Han kom hjem sjelden, kanskje en gang i året. Jeg hadde aldri vært i Oslo, og det var en skam å innrømme. Da jeg hørte at han skulle gifte seg, begynte jeg å spare 60000 kroner til bryllupet.
Halvannet år senere ringte Einar og sa: Mamma, du må ikke komme nå. Vi skal først bli forlovet, og selve bryllupet kommer senere. Jeg ble såret, men jeg fant meg selv i en videosamtale med hans kone, Solveig. Hun var vakker og tydelig rik; farens familie var velstående. Jeg hadde kun én ting å gjøre: glede meg over at alt gikk så bra for ham.
Tiden gikk, og Einar kom fortsatt ikke. Jeg fikk nok av å vente og bestemte meg for å ta toget til Oslo selv. Jeg pakket med meg hjemmelaget brød, poteter, rødbeter, egg, tørkede epler, sylte sopp, sylteagurk, tomater og noen glass med syltetøy. Jeg ringte Einar rett før jeg steg på toget.
Du gir meg bare bryne, mamma! Jeg er på jobb og har ikke tid til å møte deg. Her er adressen, ta en taxi selv, svarte han.
Jeg ankom Oslo tidlig om morgenen, ropte etter en drosje og ble overrasket over prisen. Men den friske, klare morgendisen over byen gjorde meg rolig, og jeg kunne nyte utsikten fra bilens vindu.
Da jeg kom til leiligheten, åpnet Solveig døren uten et smil eller en klem. Hun viste meg bare inn på kjøkkenet. Einar var ikke hjemme; han hadde dratt tidlig på jobb.
Jeg begynte å sette fra meg pakkene: poteter, rødbeter, egg, tørkede epler, sopp, agurker, tomater og flere syltetøyglass. Solveig så på alt i stillhet og sa at hun ikke trengte noen av dette, for de spiste ikke sånt, og hjemme lagde de aldri mat.
Hva spiser dere da? spurte jeg forvirret.
Vi får levering hver dag. Jeg liker ikke å lage mat, for da blir det lukt i kjøkkenet som sitter i lang tid, svarte hun.
Før jeg rakk å prosessere hennes ord, kom en liten gutt på tre år inn på kjøkkenet.
Møt min sønn, Daniel, sa Solveig.
Daniel? spurte jeg.
Nei, Daniel. Jeg liker ikke at folk endrer navn, svarte hun.
Ok, sånn du vil, Ilona, prøvde jeg å si.
Jeg er ikke Ilona, jeg er Solveig. Her i byen roter man ikke om på navn, men du kan ikke vite det, sa hun skarpt.
Tårene presset på. Ikke fordi Einar hadde giftet seg og fått et barn, men fordi han ikke hadde fortalt meg om det.
På veggen hang et stort bryllupsportrett.
Å, bryllupet ble altså ikke avholdt, men dere har tatt fine bilder, forsøkte jeg å snu samtalen.
Hva mener du med at det ikke ble avholdt? Det var en bryllupsfest for 200 gjester. Du var bare ikke der, men Einar sa du var syk. Kanskje det er best så, svarte Solveig og målt meg fra topp til tå.
Jeg spurte om hun ville ha frokost.
Ja, svarte hun, og satte frem en kopp te og noen biter av dyrt ost hennes idé om frokost.
Jeg trengte en solid morgenmåltid etter en lang reise, så jeg ville steke egg og spise mitt hjemmebakte brød. Solveig forbød meg å steke egg, på grunn av lukt, og nektet også brødet, og sa at de spiste sunt med Einar. Jeg følte meg så ydmyket at jeg nesten ga opp å spise.
Jeg satte meg og drakk teen mens hun holdt stille. Plutselig kom gutten og krøp opp mot meg. Jeg ville klemme ham, men Solveig hevet armene og sa at det ikke var lov, for hun visste ikke hva jeg hadde tatt med meg. Jeg hadde ingen plass til ham, så jeg rakte ham et glass bringebærsyltetøy med ordene: Dette får du med til pannekaker.
Hun rev tak i glasset og ropte:
Hvor mange ganger skal jeg si det? Vi spiser sunn mat og sukker spiser vi ikke!
Jeg følte at tårene skulle renne. Jeg drakk ikke opp teen min, gikk ut i gangen, tok av meg skoene og gikk mot trappen. Ingen spurte hvor jeg var på vei. Jeg satte meg på en benk utenfor bygningen, og tårene strømmet. Det hadde aldri vært så trist i mitt liv.
Etter en stund så jeg Solveig gå ut med gutten og kaste all min mat i søpla. Jeg hadde ingen ord. Da hun var borte, pakket jeg sammen alt igjen i bagasjen, og skyndte meg mot togstasjonen. Heldigvis fikk jeg tak i en billett til kvelden.
Rundt stasjonen var det en liten spisested. Jeg kjøpte meg en bolle med raspeballer, noen skiver stekt kjøtt, poteter og en salat. Jeg betalte en høy sum, men jeg tenkte: Jeg har jo fortjent noe godt. Jeg la bagasjen i en oppbevaringsboks og fikk noen timer til å gå rundt i Oslo. Byen imponerte meg, og jeg glemte litt av sorgen.
På toget sov jeg ikke. Jeg gråt. Det var vondt at min eneste sønn ikke engang hadde ringt for å spørre hvor jeg var. Jeg hadde håpet på en sommer dag med snø, men fikk i stedet en kald vinter som møtte meg uten varme.
Nå tenker jeg på de 60000 kronene jeg sparte til bryllupet. Skal jeg gi dem til Einar, så han vet at mamma alltid har tatt vare på ham? Eller skal jeg beholde dem, for han har ikke vist seg verdig? Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre med de sparepengene.
