Det var som om jeg hadde hender til alt, men så kom den siste børen fra søsteren min.
Å, Ingrid, du må hjelpe meg en gang til, ikke sant? Vi er jo familie! klaget Sigrid i telefonen, stemmen hennes full av den samme pleiende tonevinkelen hun alltid tok i når hun trengte penger.
Sigrid, jeg har allerede hjulpet deg to ganger denne måneden svarte Kari, tungt. Og du har fortsatt ikke betalt tilbake de ti tusen kronene du lånte forrige gang.
Men jeg hjelper deg med lille Eira! protesterte Sigrid umiddelbart. Jeg passer på henne av og til, henter henne fra barnehagen. Betyr ikke det noe?
Kari gikk bort til vinduet, der en lett regn dryppet mot ruten og gjorde asfalten til et grått speil.
På de siste to månedene har du satt deg ned med datteren din to ganger bemerket hun rolig. Og ellers har jeg brukt så mye penger på deg at det ville vært enklere å ansette en barnepike.
Ingrid, vær ikke så gjerrig! stemningen i Sigrids stemme ble enda mer klagende. Hjelp meg, er du? Jeg lover å betale tilbake neste uke. Jeg har havnet i en vanskelig situasjon…
Kari lukket øynene. Det samme mønsteret som for en måned siden, for to måneder siden. Sigrid visste alltid hvordan hun skulle trykke på de riktige nervene.
Vær så snill, hjelp meg fortsatte hun. Vær menneske, vi er jo familie!
Kari åpnet bankappen på telefonen og overførte de etterspurte ti tusen kronene. Pengene forsvant fra kontoen hennes, akkurat som så mange ganger før.
Pengen er overført svarte hun kort. Men dette er virkelig siste gang, Sigrid. Det er på tide at du står på egne ben og begynner å leve selvstendig.
Tusen takk, kjære! Jeg er så glad i deg! utbrøt søsteren, før hun umiddelbart la på.
Kari la fra seg telefonen, helte seg en kopp nybrygget te. Dampa steg fra koppen og sløret kantene på kjøkkenet. Hun sank ned i stolen og holdt den varme keramikken i begge hender.
Etter at de to søstrene, Sigrid og Kari, hadde flyttet fra hjemlandet Trondheim til Oslo for å studere og senere arbeide, forandret forholdet deres seg merkbart. Sigrid levde for seg selv flyktig, uberegnelig, byttet jobb hver sjette måned. Kari drømte om et stabilt familieliv.
Kari hadde hatt et kort ekteskap. Da den lille datteren hennes, Eira, var tre år gammel, forlot mannen henne for en ung kollega og etterlot Kari med ett barn i armene og et boliglån på tjue år. Nå var Eira fem, hun gikk i barnehage, og Kari fikk en liten barnebidrag mens hun jobbet i et reklamebyrå.
Av og til måtte hun be Sigrid om å sitte med barnet, men i de siste månedene hadde søsteren mest bare dratt penger. Hver samtale endte med en ny bønn om hjelp, nye tårevåte historier om hvor vanskelig livet var.
To uker gikk. Sigrid hadde forsvunnet fra telefonen ingen samtaler, ingen meldinger, som om hun hadde kastet seg inn i Oslos pulserende natteliv. Pengene ble selvfølgelig ikke tilbakebetalt.
Kari var ikke den som ringte først. En nagende smerte lå under ribbeina, en dum vondt som kom hver gang hun tenkte på søsteren. Men på onsdag ble hun holdt fast på kontoret en presentasjon trakk ut, en kunde kritiserte alle detaljer.
Hun hastet rundt på kontoret, kastet blikket på klokken. Eira måtte snart hentes fra barnehagen. Men hun klarte ikke å slippe unna.
Hallo, Sigrid? pustet Kari inn i røret. Kan du hente Eira fra barnehagen? Jeg sitter fast på jobb.
Bakgrunnsmusikken dundret, latter og stemmer kunne høres. Sigrid var tydeligvis i en klubb eller bar.
Jeg kan ikke, avbrøt hun. Jeg har mine egne gjøremål.
Sigrid, du lovet å hjelpe med Eira! hevet Kari stemmen. Jeg har gitt deg så mye penger! Så kan du ikke hjelpe?
Jeg er opptatt, hvorfor maser du! ble stemmen skarp. Jeg har egne planer for kvelden!
Linjen gikk. Sigrid kastet på røret.
Kari stod alene i det tomme kontoret, uten mulighet til å be om fri. Hun hadde nylig tatt sykemelding da Eira ble syk. Å skuffe sjefen kunne hun ikke lenger tåle.
Hun bladde febrilsk gjennom kontaktlisten. Moren var langt borte i Trondheim. Venner var enten på jobb eller med egne barn. Et navn fanget blikket Kristine, eks-svigerinne, søsters eksmanns søster.
Fingeren hvilte over kontakten. De hadde ikke snakket på over et år, siden skilsmissen. Men ingen annen vei var igjen.
Hei, Kristine sa Kari da telefonen ble tatt. Beklager at jeg forstyrrer. Jeg har havnet i en vanskelig situasjon…
Hun forklarte kort problemet, klar for avslag.
Selvfølgelig, jeg henter! svarte Kristine uten nøling. Barnehagen den samme som før?
Ja, pustet Kari lettet ut. Tusen takk.
Ingen problem. Eira er min niese, uansett hva.
Om førti minutter fikk Kari et bilde: Eira smilte i bilen ved siden av Kristine, med tommelen pekende opp.
«Kommer hjem til meg. Alt er bra», skrev Kristine.
Kari avsluttet presentasjonen på rekordtid og sprang bort til eks-svigerinnen. Kristine bodde i en koselig to-roms leilighet, innredet i skandinavisk stil lyst tre, hvite vegger, levende planter på vinduskarmen.
Mamma! ropte Eira og kastet seg i entréen, omfavnet Kari i beina. Tante Kristine hjalp meg med håndverket til barnehagen! Vi lagde en pinnsvin av kongler!
Kom inn, vi skal ha te smilte Kristine mens hun ryddet plastelina og fargerikt papir fra bordet.
Mens Eira lekte med klosser, satt de to kvinnene ved kjøkkenbordet med te.
Hvordan endte det med at ingen kunne hente jenta? spurte Kristine forsiktig.
Kari fortalte om situasjonen med Sigrid, uten å skjule bitterheten.
Vet du hva, tenkte Kristine høyt. Jeg jobber hjemmefra, har fleksibel timeplan. Hvis noe lignende skjer igjen, ring meg uten å nøle. Eira er min niese, og jeg er glad i henne.
Kari så på Kristine og kunne knapt tro det hun hørte. Etter skilsmissen hadde hun forventet at slektninger fra eksmannens side skulle vende ryggen. I stedet fikk hun støtte fra en uventet kilde.
Tusen takk, takket hun oppriktig. Jeg setter virkelig pris på dette.
De gikk hjem da gatene allerede var opplyst av gatelys. Eira fortalte hele veien om håndverket og om hvordan tante Kristine viste henne triks med mynter.
Siden den dagen utviklet det seg et uventet, varmt vennskap mellom Kari og Kristine. Kristine ringte selv, tilbød seg å hente jenta i helgene.
La meg ta Eira på lørdag, foreslo hun. Vi kan gå på dukketeater, så spiser vi is. Du er sliten etter en uke, ta deg en pause.
Et par uker senere ringte telefonen. På skjermen stod navnet Sigrid.
Ingrid, hør her begynte søsteren uten foranstilt. Gi meg penger, jeg trenger dem umiddelbart. Jeg er i en vanskelig situasjon…
Kari satt i sofaen, ved siden av at Eira tegnet prinsesser med fargeblyanter.
Beklager, men det er over, svarte hun rolig. Min gode gjerning er ferdig. Jeg kan ikke gi deg mer. Du får beholde gjelden, men ingen nye penger skal komme.
Hva?! skrek Sigrid. Jeg hjelper deg med jenta! Hvis du ikke gir meg penger, vil jeg slutte å passe på henne!
Du sviktet meg sist jeg virkelig trengte deg, fortsatte Kari upåvirket. Vet du hva? Jeg har ikke bedt deg om å passe på Eira på over en måned, og jeg har klart meg fint. Så din hjelp er ikke lenger nødvendig, og jeg vil ikke betale for den.
Ingrid, du har gått helt bananas! ropte Sigrid.
Ha det, la Kari på og blokkerte nummeret.
Eira så opp fra tegningen.
Mamma, hvorfor ropte tante Sigrid?
Noen ganger krangler voksne, kjære, forklarte Kari mildt. Men det er ikke farlig.
Telefonen pipet en melding fra Kristine.
«Skal vi møtes i det nye barnekafeet i helgen? En bekjent anbefalte det. Mens Eira leker, kan vi snakke om bursdagen hennes. Hun er min eneste niese, jeg vil gi henne en fin gave.»
Kari smilte og tastet raskt svar:
«God idé! Når skal vi møtes?»
Hun så på datteren, som ivrig fargela en ny prinsesse, og tenkte på hvor merkelig livet kan bli. De nærmeste båndene dannes ofte med dem man minst forventer. De man stoler mest på, svikter når man trenger dem mest. Men viktigst av alt: hun ville ikke lenger tolerere å bli utnyttet. Hun hadde en datter, en jobb, og nå ekte støtte fra en som ikke krevde noe i bytte. Det var alt som trengtes for lykke.
