«Overraskelse!» ropte slekta da de dukket opp på min runddag uten invitasjon. «Overraskelsen er gjensidig,» svarte jeg. «Det er den som ordner overraskelser, som betaler for dem.»
Anne tok et siste blikk i speilet og rettet på skulderstroppen på den smaragdgrønne kjolen. Kritisk vurderte hun sitt eget speilbilde og nikket fornøyd. Førti år. For noen er det et grusomt tall, men for Anne betød det frihet, økonomisk uavhengighet og endelig evnen til å si «nei» uten å unnskylde seg.
Anne, drosja står og venter, ropte Espen fra gangen, mens han så beundrende på kona si. Du ser fantastisk ut i kveld. Er du helt sikker på at vi ikke skal invitere noen?
Espen, vi har snakket om dette, svarte Anne og plukket opp clutchvesken. Ingen gjester, ingen steking og koking, ingen «kan du ikke bare kutte opp litt salat», ingen «hvor har du lagt tøflene mine». Bare du og jeg, en skikkelig restaurant og total ro. Jeg vil spise biff uten å høre din mor forklare hvordan man tygger maten riktig.
Espen lo. Han visste så altfor godt at Annes forhold til sin svigermor, Astrid, best kunne beskrives som en kald krig: lange stunder med taus isfront, avbrutt av artillerisalver med ubedte råd.
Greit. Dagen er din reglene er dine, svarte han smilende.
De hadde valgt «Den Gyldne Trane» med omhu et staselig sted med stukkarbeid, tunge fløyelsgardiner og en prisliste som ga de fleste svettetokter. Akkurat det rette stedet for å føle seg som kveldens dronning.
De kom inn og forventet seg et lite, hyggelig bord ved vinduet. Men den brede smilende hovmesteren ledet dem lenge innover i lokalet, og ikke mot vinduet.
Bordet deres er klart, sang han ut, og pekte midt i lokalet.
Anne ble stående målløs. Midt i salen sto et langbord dekket til tolv. Og bordet var allerede fullt.
For enden satt Astrid, svigermor, i paljetter og styrte forsamlingen som en avdanket dronning. Ved hennes side puttet onkel Per inn silderogn direkte fra fatet, mens kusinen Liv tørket sitt yngste barn rundt munnen, og storebroren på sju satt og pirket i trekkene på en antikk stol med gaffelen sin.
Overraskelse! proklamerte Astrid med en stemme som hørtes ut som den kom rett fra skranken på et gammelt folkeregister.
Hele restauranten vendte blikket mot oss. Espen bleknet og kikket på meg. Anne sa ingenting, men jeg så at det glitret kaldt i øynene hennes et blikk jeg visste varslet moralsk opprydding.
Mamma? mumlet Espen. Hva gjør dere her?
Hva vi gjør? Astrid slo ut med armene, så vinglasset nesten veltet. Anne har runddag! Skulle vi latt stakkars jenta være helt alene? Vi er da en familie! Kom og sett dere! Vi har allerede begynt mens vi ventet på dere.
Anne nærmet seg sakte bordet. Bordet bugnet av gravlaks, spekemat, brennevin og østers, som onkel Per betraktet mistenksomt men håndterte som en gravemaskin.
Astrid, vi hadde bestilt et bord for to, sa Anne rolig.
Å, ikke vær nå så snurt! fnyste Liv, mens hun skjenket seg mer rødvin. Mamma ringte restauranten og sa vi ble flere. Litt bråk ble det, men vi fikk plass. Anne, hvorfor skal kjolen vise ryggen? Når man har fylt førti bør man ta hensyn huden er ikke fersken lenger.
Liv, du har majones på haka svarte Anne gjennom et glis av is. Og sønnen din holder på å helle saus over et teppe fra attenhundretallet.
Lyden av knust porselen bekreftet Annes forutsigelse. Sjuåringen til Liv hadde veltet en blomsterkrukke rett i gulvet.
Ikke så farlig, ropte Astrid høylytt. Serviceglasset knuses for lykken! Kelner mer krabbesalat, takk, og vi vil ha hovedretten nå!
Anne satte seg. Espen dalte ned ved siden av, tydeligvis i ferd med å forvandle seg til et støvkorn. Han visste hvordan jeg så ut når jeg telte til ti inni meg.
Så dere ville overraske meg altså, sa Anne rolig mens hun brettet ut servietten.
Selvsagt! sa Astrid, og snek til seg sitt tredje stykke røkt laks. Vi vet jo hvor tilbakeholden du er. Nå skal du få feire! Hele slekta samlet! Onkel Per tok bussen fra Skien og slapp å jobbe i dag.
Jeg jobber på lager, har vondt i ryggen, trenger hvile, mumlet Per. Men akevitten her var god, Anne. Ikke som den blandevannet du serverte på nyttårsaften.
Frekkheten vokste. Liv kommenterte høylytt at det var på tide for Anne å få barn «klokka tikker ikke lenger, den galer», og at karriere og jobb var menn sin sak, mens kvinner burde koke suppelapskaus. Astrid nikket og bestilte de dyreste rettene.
Jeg vil prøve hummer! erklærte Astrid. Har aldri smakt. Og til Liv også. Barna skal ha dessert ta det største dere har!
Mamma, det der er dyrt, sa Espen lavt.
Kjeft, brøt Astrid inn. Kone med runddag, da må du punge ut!
Så, en time senere, toppet Astrid det hele. Lett på en snurr reiste hun seg, klinket i glasset og talte:
Anne, begynte hun spist, du er førti. Kvinneår varer ikke evig. Jeg håper du kan slutte å tenke bare på deg selv. Se på Liv tre barn, mann med hjemmebrygg, men likevel hus og hjem. Men du? Kontor, yoga. Du er egoist, Anne. Men vi er storsinnede vi liker deg likevel. For familien!
For familien! brøllet Per.
Liv fniste. Espen knyttet hendene, klar til å si imot, men Anne la rolig hånden på hans. Hun reiste seg opp, roen senket seg. Smilet hennes fikk kelneren til å ta et skritt tilbake.
Takk, Astrid, sa Anne høyt og tydelig. Du har åpnet øynene mine i dag. Jeg skjønner at jeg har vært egoistisk. Jeg trodde denne dagen handlet om meg men nå ser jeg at det sentrale er slekta.
Svigermor nikket fornøyd.
Og, siden vi snakker om gavmildhet og overraskelser Anne laget en liten pause. Kelner!
Han var der umiddelbart.
Vil du gjøre opp for oss?
Allerede? undret Liv, halvveis inne i hummeren sin. Barna har ikke spist dessert engang!
Bare spis, svarte Anne mykt.
Regningen var på størrelse med et bruktbilbudsjett for småbarnsfamilier. På to timer hadde slekta spist og drukket for en årslønn.
Hoi! utbrøt Astrid. Espen, finn frem kortet!
Anne lukket mappen og gav den til kelneren igjen.
Vi har delt økonomi, sa hun høyt. Sett to Caesar-salater, to entrecôte og mineralvann på vårt bord. Det var vår bestilling.
Stillheten la seg i restauranten. En flue svirret over aspikfatet.
Hva mener du? rødmet Astrid. Anne, dette er spøk?
Ingen spøk, svarte Anne og betalte for sin mat med et lite pip fra kortterminalen.
Du kan ikke være seriøs! hylte Liv. Det er jo din bursdag! Du inviterte oss!
Jeg? Anne hevet øyenbrynene. Dere kom selv og ropte «overraskelse!»
Hun reiste seg, rettet på kjolen og så myndig ned på svigermoren.
Dere overfalt min feiring uten invitasjon, valgte mat jeg ikke vil ha, og var frekke og nedlatende på min store dag. Så, mine kjære: Overraskelser er fint. Men husk: Den som lager overraskelsen, betaler også.
Espen! jamret Astrid og grep seg til hjertet. Dama di har mista vettet! Gjør noe! Jeg får høy puls!
Espen reiste seg rolig og så ut over forsamlingen. Blikket tok inn Astrid, så onkel Per som prøvde å gjemme en halvtom akevittflaske under bordet og til slutt Liv med barna som var sølt til med saus og rømme.
Mamma, sa han stille. Anne har rett. Ville dere arrangere selskap, så fikk dere selskap. Grip øyeblikket. Vi har andre planer.
Han tok Anne under armen, og de gikk mot utgangen.
Er dere utakknemlige unger! ropte Astrid, plutselig frisk igjen. Jeg skal forbanne dere! Måtte dere aldri få penger! Liv, ring politiet!
Ingen grunn til å ringe politiet, sa hovmesteren, en kraftig mann med øreplugg, sammen med to ruvende vektere. Men betale må dere. Hele regningen. Med en gang.
Vi kom oss ut til den kalde kveldsluften, med et brus av sinne og høyrøstet klaging bak oss.
Jeg har ikke så mye penger! skrek Liv og veivet med armene. Per må betale, han spiste mest!
Jeg? utbrøt Per, rød i ansiktet. Jeg smakte bare litt salat! Dette var Astrids påfunn!
Kaller du meg for gamle kjerringa di?! hveste Astrid, helt tom for argumenter.
Ute ved taxien trakk Anne pusten dypt og så avslappet ut.
Går det bra? spurte Espen, la armen om skuldrene hennes.
Vet du, sa hun med et ekte og lett smil. Dette var den beste bursdagsgaven noensinne. Som å slippe en ryggsekk full av stein man har slepet på i ti år.
De kommer ikke til å tilgi oss dette, lo Espen.
Jeg satser på det, svarte Anne. Nå vet de at overraskelser kan slå tilbake.
Epilog (en uke senere)
Astrids nummer var for lengst sendt i svartelista, men ryktet om oppgjøret spredte seg via felles bekjente. Kraftig og straks. Ingen av dem hadde kontanter, så spetakkelet varte i over to timer.
Hovmesteren var konsekvent. Per måtte legge igjen gifteringen i pant arvestykket han alltid lot skinne og skrive en IOU-lapp. Liv ringte sin mann, som kom stormende inn på parkeringen, rasende fordi han måtte betale med sparepengene som skulle gå til nye vinterdekk og girkasse. Det ble startskuddet for en lang periode med knuslete økonomi for Liv.
Astrid? Hun prøvde å late som om hun hadde fått brokk eller hjerteinfarkt, men legene i ambulansen fant bare for mye snaps og mat. Hun måtte grave frem sparepengene hun lenge hadde samlet til en ny kåpe.
Det søteste med alt var at slekta begynte å bite hverandre. Liv skyldte på Astrid, Astrid skyldte på Per for å ha drukket som en svamp, Per ville ha ringen tilbake. Alliansen «mot Anne» raste sammen under egen vekt.
Anne satt på kjøkkenet, drakk kaffe og leste en bok. Huset var stille. Telefonen tier. Ingen maser om penger, ingen belærer henne.
Rettferdighet serveres kald og aller best med separat regning.
