«Overraskelsen» fra eksen
Sondre! Vent! ropte Ingrid ut av vinduet som var på gløtt.
Men gutten hørte henne ikke.
Han hadde allerede satt seg i bilen og startet motoren. Ingrid grep mobilen og løp ut døra.
Mens hun sprang ned trappene fra fjerde etasje, rakk hun å ringe nummeret hans flere ganger. Men Sondre tok ikke telefonen.
Hun tenkte bare på én ting: «Bare jeg rekker det!»
Det virket som om noen hørte bønnen hennes. For da Ingrid, som en virvelvind, fløy ut på gårdsplassen, sto Sondre fortsatt og varmet opp bilen.
Da han så henne komme løpende uten ytterjakke, heiste han øyenbrynene og sveivet ned vinduet.
Hva er det som skjer? Du ser jo helt skremt ut!
Du har Under bilen din
Ingrid var så andpusten at hun nesten ikke klarte å snakke. Hun falt på knærne og krøp inn under bilen hans.
Det spilte ingen rolle at snøen var gjørmete og kalde flekker bredte seg på buksene.
Da hun reiste seg igjen med en mager, skabbete katt i armene, sto Sondre forfjamset foran henne.
Ingrid, hva driver du med? Du lager jo et helt nummer her! Jeg holder faktisk på å komme for sent til jobb.
Det satt en katt under bilen din. Jeg så den fra vinduet. Jeg var redd du skulle kjøre på den
Hvem satt under bilen? En katt?! flirte Sondre. Er det derfor du løp sånn? Altså
Synes du ikke katter vil leve, kanskje? Ingrid stirret forbauset på ham.
Altså Hvis den katten hadde villet leve, så hadde den ikke gjemt seg under bilen. Og selv om den hadde det, ville den stukket av da jeg startet motoren. Dette var virkelig unødvendig, Ingrid
Nei, Sondre Bare se på ham, han har nesten ikke krefter til å mjau en gang. Du sier han ville stukket av?
Ja, ja. Gratulerer med å ha reddet katten, da. Gå inn og ta en sjokolade fra skåla, og legg gjerne ut et innlegg på sosiale medier. Men jeg må virkelig kjøre. Vi sees i kveld.
Ingrid ble stående ute med katten i armene og så bilen forsvinne. Hun forsto ikke hvor denne kulden i Sondre egentlig kom fra. Det hadde hun ikke sett før.
Hun så ned på katten igjen.
Den så virkelig tynn og svak ut. Selv blikket var matt. Men i blikket lyste det noe Var det takknemlighet? Ja, det var det virkelig.
Sammen med katten gikk hun inn igjen, tok på seg yttertøyet, hentet noen penger og bestilte drosje.
Hvor går turen? spurte sjåføren blidt da hun satte seg bak.
Til veterinærklinikken, som jeg sa i telefonen. Gjerne så fort som mulig.
Til klinikken, ja. Riktig. Er det noe galt med katten? han så på henne i speilet.
Ja. Den trenger hjelp.
Skjønner. Jeg kjenner til en veldig bra klinikk, om det ikke er så viktig hvor det er?
Jeg vil til den beste, helst.
Da kjører vi dit. Legene der er knallgode, de klarer nesten å hente dyr tilbake fra døden.
Femten minutter senere satt Ingrid på venterommet blant mange andre med dyr og ventet på å få komme inn.
Hva har skjedd med katten din? spurte en eldre dame med en liten hund i fanget.
Vet ikke ennå, svarte Ingrid Jeg fant ham under en bil. Kanskje har han sittet der hele natta. I kulda
Gjennom kulda?! utbrøt damen. Du, vi kan slippe deg foran oss. Tobben her er bare på rutinekontroll. Men dere trenger jo hjelp straks.
Er det sant? Ville du det?
Selvfølgelig. Vi hjelper hverandre.
Ingrid kom omsider inn til veterinæren, og satt urolig mens han undersøkte katten.
Etter den første sjekken måtte hun vente på prøveresultater, og tiden sneglet seg avgårde.
Sondre ringte flere ganger, men hun avviste samtalene. Hun ville ikke forstyrres nå.
Du fant denne katten ute? spurte veterinæren omsider.
Ja, under en bil. Han kan ha sittet der hele natta, jeg vet ikke.
Ja, han har tegn på forfrysning. Men det verste er ikke det han har mange helseplager og vil trenge lang behandling. Dette vil bli både tidkrevende og kostbart. Så jeg må spørre tar du på deg det ansvaret, eller skal vi finne noen andre som kan ta vare på ham?
Ingrid visste at behandlingen kunne bli krevende, men ikke at det skulle ta så lang tid og koste så mye. Hun så i kattens øyne.
Han ba heller ikke om noe. Han bare så på henne, med et uttrykk som sa: «Hvis du gir opp, så forstår jeg det.»
Jeg gjør det! Jeg tar ansvaret, så lenge det trengs hele livet om det må være.
Fint, smilte veterinæren. Da må katten bli her på klinikken i to ukers tid, så skal jeg lære deg alt du trenger videre.
Takk, sa Ingrid med tårer i øynene.
Nei, takk skal du ha, svarte veterinæren alvorlig. Folk som deg vokser ikke på trær lenger.
Ingrid lovet katten som hun nå kalte Max at hun skulle komme tilbake om to uker, og da hun gikk, klarte han til og med å mjau et svakt farvel.
Hun kom hjem utmattet sent på dagen. Alt hun ønsket var å sove, men i stedet ventet Sondre hjemme og han var åpenbart sint.
Ingrid! Hvor har du vært? Jeg har ringt deg mange ganger! Hva skjer?
Unnskyld, jeg har hatt en veldig lang dag, svarte hun og hang fra seg klær og ryddet skoene hans fra døra.
Jaha Men du hadde jo fri i dag. Hva har du egentlig gjort som er så slitsomt?
Jeg har vært hos veterinæren med katten han jeg fant under bilen din.
Hvilken katt? Forstår ingenting.
Den jeg reddet i morges. Kan vi ta praten i morgen? Jeg er virkelig sliten.
Neinei! Du brukte altså hele dagen på en gatekatt? Har jeg fått med meg rett?
Hva spiller det for rolle om den er hjemløs eller ikke, svarte Ingrid stadig mer irritert. Han trengte hjelp.
Men jeg holder da på å sulte i hjel her hjemme! Du var borte, ingen middag.
Sondre, du er da ikke et barn, sa Ingrid tungt. Det ligger frosne fiskekaker i fryseren du kunne laget middag selv. Jeg vet du foretrekker annet mat, men om du virkelig lider, så
Fiskekaker? Tror du jeg fant meg selv i søpla? Jeg har vært på jobb og slitt hele dagen, skal jeg da lage mat også?
Selv om hun var utslitt, gikk Ingrid på kjøkkenet og lagde favorittmiddagen til Sondre. Han takket ikke engang.
To uker senere hentet hun Max hjem.
Hun hadde kjøpt inn alt hun trengte, men valgte å ikke si noe til Sondre før han sto der.
Ingrid visste ikke helt hvordan hun skulle ta opp at katten skulle bo der, men hun følte seg trygg tross alt var det hennes leilighet, og Sondre var hverken ektemann eller hadde noen store planer med dem to.
Han taklet det dårlig. Da han så katten, ble det et virkelig opptrinn.
Har du tatt den katten hit?! Ingrid, er du blitt gal?
Sondre, ro deg. Jeg har tatt ansvar for denne katten.
Og hvor mye penger har du brukt på dette? Og hvor mye mer skal du bruke?!
Det er mine penger. Du gjør jo aldri rede for deg knapt nok når det gjelder mat, og du elsker å spise godt.
Jeg har jo bil! Trenger penger til det. Og jobbproblemene mine kjenner du til, så ikke snu dette. Det handler om den katten
Han heter Max.
Har du til og med gitt ham navn? Du er sprø.
Det ble såpass at Ingrid sov på det andre rommet den natta. Hun lå lenge våken.
og tenkte på forholdet deres.
De hadde bodd sammen i under et år, men det siste hadde vært vanskelig. Sondre var blitt mer krevende, kritisk og oppfarende. Dette var de første virkelig alvorlige faretegnene. Likevel ville hun gi ham én sjanse til.
Alle fortjener en sjanse og hva han gjorde med den, var opp til ham.
Dessverre brukte han den ikke. Han fortsatte å krangle om Max og ville hive katten ut. Ingrid lyttet og tok sine slutninger. En kveld sa hun:
Sondre, jeg elsker deg ikke lenger. Og du elsker ikke meg. La oss slutte å pine hverandre.
Hva mener du med det?
I morgen pakker du sakene dine og flytter ut. Jeg er lei av bråket. Jeg trenger ro.
Så du kunne ta hjem en katt uten å spørre meg, men jeg får ikke protestere?
Om du ikke kan akseptere katten, bør vi ikke bo sammen. Finn deg ei uten katt. Eller kjøp deg egen leilighet og bestem selv.
Hun hadde fri neste dag og kunne avslutte alt.
Sondre prøvde å overtale henne, men orket ikke lenge.
Hver gang han hørte ett ord om katten, ble han sint. Ingrid visste at hun hadde tatt det rette valget. Hun kunne ikke bli lykkelig med en sånn mann.
Han begynte å pakke utpå dagen. Ingrid maste smått, men han drøyde, sikkert i håp om tja?
Hun satt med tekoppen da sjefen ringte og ba henne komme på jobb:
Ingrid, jeg vet du har fri, men vi klarer oss ikke uten deg i dag.
Åse, det passer egentlig dårlig. Hun så bort på Sondre, som kastet ting i bagen sin.
Og han måtte ha med PC og verktøy fra boden.
Dette varer ikke lenge! Vær så snill, Ingrid.
Hun drakk teen opp, kledde seg, og sa at han skulle legge nøklene i postkassa. Sondre nikket med et iskaldt blikk.
Jobben tok ikke lenge. Etter førti minutter bestilte hun drosje hjem.
Hei, hvordan går det med katten? spurte sjåføren.
Hun kjente ham igjen det var samme mannen som kjørte henne til veterinæren.
Takk, det går bra. Kan du kjøre meg hjem, så fort som mulig?
Han smilte. Selvfølgelig.
Ingrid sjekket postkassa først. Ingen nøkler, og ingen tegn til Sondres bil heller.
«Da har han ikke dratt ennå,» tenkte hun.
Men da hun kom opp til døra, var den låst. Hun låste seg inn. Ingen bag, PC eller verktøy å se.
«Han har tatt alt, men ikke lagt fra seg nøkkelen,» tenkte hun, «får bytte lås.»
Hun gikk inn på soverommet og stivnet.
Max var borte. Transportburet også.
Hun ropte, søkte over hele leiligheten. Forsto snart at Sondre hadde tatt ham. Men hvorfor?
Sondre! Har du mista vettet? Hvorfor tok du Max? ropte hun da hun nådde ham på mobilen.
Hehe, overraskelse! Kom krypende til meg, så kan vi se om du får ham tilbake!
Du vet han trenger medisinsk fôr og stelle!
Hun var desperat, men Sondre la bare på.
Hvor skulle hun finne katten nå? Hun gråt, satt sammenkrøket.
Før de møttes, hadde Sondre leid en leilighet, men når de ble sammen flyttet han inn hos henne. Han var fra et sted hun aldri ble kjent med. Han hadde lovet å ta henne med dit, men det ble aldri noe av.
Neste morgen dro hun til jobben hans men han var borte.
Han har fri noen dager, sa sjefen. Hva skjer?
Hun forklarte i korte trekk, og sjefen lovte å snakke med Sondre. Men hun fikk ikke tak i ham på mobil.
Skal jeg kjøre deg? spurte taxisjåføren da hun kom ut.
Hun nikket, lettet over å se samme hyggelige sjåfør.
Ta meg hjem, vær så snill.
På veien ringte mobilen ukjent nummer.
Ja, det er Ingrid.
Du er Ingrid? spurte en dame.
Ja, det er meg. Hvem er du?
Sondre, kjæresten din, bor hos oss noen dager. Han er venn av min mann. Han kom i går, og spurte om å bo her litt.
Og katten? Har han med katten?
Ja. Jeg ringer fordi jeg synes det er synd på den. Sondre snakket om å bruke katten for å få deg tilbake, men katten ser virkelig ulykkelig ut. Den sitter bare i buret og mjauer.
Ikke gi den noe mat, vær så snill. Han har spesiell diett!
Jeg prøvde, men han ville ikke spise. Kan du ikke bare komme og hente ham? Sondre dro ut, antakelig på byen. Jeg liker ikke sånne folk, og katten har ikke gjort noe galt.
Jeg kommer så fort jeg kan! Si adressen!
Så forklarte hun drosjesjåføren alt. Han lyttet, nikket og satte kursen han kjørte som en villmann, men effektivt.
Vel framme forsvant Ingrid opp trappa, banket på døra, fikk overlevert buret av kvinnen og takket henne inderlig, før hun stormet ut til drosjen igjen.
Da blokka der Sondre holdt Max «fanget» forsvant bak henne, sank skuldrene. Ingrid gråt av takknemlighet over alle de gode menneskene damen på klinikken, sjåføren, kvinnen som hjalp nå. Det finnes håp, så lenge slike finnes.
Vil du jeg blir igjen litt, i tilfelle exen din skulle komme? spurte sjåføren.
Ja, veldig gjerne.
Hun fikk låsbytteordning samme dag. Sjåføren som het Bjørn satte seg med Max, som malte på fanget hans. Ingrid var dypt takknemlig. Så sluttet denne historien.
Venner ble de, Ingrid og Bjørn, og etter hvert vokste den vennskapet til kjærlighet.
Om Sondre, kan jeg si noen velvalgte ord.
Han ble kastet ut av vennens leilighet samme dag, fordi han hadde ropt på kvinnen. Vennen ga ham til og med et blått øye.
Da han kom til jobben, ba sjefen ham si opp.
Hvorfor? spurte Sondre.
Bare gjør det, svarte sjefen.
Sondre måtte reise hjem til det ukjente stedet sitt. Ja, han fikk som fortjent.
For man kan ikke oppføre seg slik. Man burde ha varme, også for dyr. Hvis man ikke klarer å elske dem, bør man i det minste vise respekt.
Og min lærdom? At man skal lytte til hjertet sitt og holde fast på det gode for det varer lengst.
