Han strakte ut hånden, ville klare det truende dyret, men katten rykket til siden og krøp på en underlig måte bort fra mannen, bort fra den fremstrakte hånden…
— Se på ham! – ropte rektor nesten. – Foreldrene er innkalt, og han skammer seg ikke engang!
Mikkel så rett inn i øynene på den rasende rektoren. I ansiktet på den ti år gamle gutten var det ikke et snev av anger over den ugjerningen han hadde begått. Med en likegyldig mine hørte han i stillhet på spørsmålene fra Ingrid Edvardsen.
— Brenne klasseloggen! – rektorens stemme gikk over i et hvin.
— Vent utenfor! – befalte faren med streng stemme.
Gutten gikk ut av rektors kontor og smalt igjen døren. Han brydde seg ikke om han ble straffet igjen. Han kunne ikke gjort noe annet, han hadde gitt et ord…
Og når det gjaldt foreldrene, ville de snart glemme ham igjen, når de dro på enda en ekspedisjon.
Samme kveld ble det på familierådet bestemt å sende Mikkel til bestefaren på landet hele sommeren. Kanskje han kunne finne en måte å temme den unge opprøreren på…
*****
— Dette er dagsplanen din, – Egil Saverud, tidligere militær, pekte på et ark dekket med jevn skrift. – På bygda er det ikke tid til tull, alle vil ha mat og drikke.
— Er jeg slave? – slapp det ut av Mikkel da han leste den lange listen over plikter.
Egil Saverud smilte, og satte pris på det krigerske blikket barnebarnet sendte ham. I går hadde sønnen brakt Mikkel, og ikke sluttet å klage til faren over hvor vanskelig han var blitt. Stadige slagsmål på skolen, misnøye fra lærere og rektor – alt dette tok tid fra forskningen. Foreldrene til Mikkel dro på ekspedisjon, og lettet lot de opprører-sønnen bli hos bestefaren.
Sakte rant dagene, fylt med uvante gjøremål…
Mikkel sto opp med hanene, hjalp bestefaren med å mate den flekkete kua Bruna, de fire grisungene og den brune hesten Arne. Bære vann, stable ved, luke i bedene…
Arbeidet tok aldri slutt, men Mikkel hadde gitt sitt ord på at han ikke skulle klage.
— Passer han på meg? – spurte Mikkel en gang, og så mistenksomt på bestefarens kjæledyr, den store hunden Bjørn, som fulgte ham som en skygge når han forlot tunet.
— Han kjenner at du ikke er herfra, er redd for at du skal gå deg vill, – svarte bestefaren med lett ironi.
Mikkel likte svært godt å gå på fiske. Gutten lærte raskt å håndtere stanga, og etter et par uker lot Egil Saverud ham dra alene til elva.
Det beste fisket var tidlig om morgenen, da det ennå var kjølig. Mikkel likte å sitte med stanga ved bredden og se på soloppgangen, som lyste opp alt rundt. Slikt så man ikke i byen!
En tidlig morgen, da han satt med stanga ved den naturskjønne elva, la Mikkel merke til en bevegelse i det høye gresset.
Like ved kvakket en frosk høyt, og en hund bjeffet. Vanlige lyder, men…
Gresset beveget seg igjen, og gutten bestemte seg for å undersøke…
Forsiktig tråkket han gjennom det høye gresset i morgendemringen, men så ingenting. Han tenkte at det bare var innbilning, og ville gå tilbake til stanga, men da hørte han en svak, klagende lyd.
Han bøyde seg ned, skjøv gresset til side med hendene, og en katt hveste truende mot ham, med ørene flatt lagt bakover. Dyrets øyne advarte om å holde avstand, og freset var en klar trussel.
— Åh… – slapp det ut av Mikkel i overraskelse. – Hva freser du for?
Han strakte ut hånden for å klappe det truende dyret, men katten rykket til side og krøp på en merkelig måte bort fra mannen, bort fra hånden.
I det samme ble det lysere, og Mikkel så blodflekker på dyrets lyse pels. Foran øynene hans dukket et bilde fra nylig fortid – fire tenåringer plaget en stripete katt med et frossent høyre øre…
Mikkel ristet på seg for å jage bort det vonde minnet. Katten var skadet, den trengte hjelp!
Han kunne ikke ta den med bare hender, den var sint og hadde tydelig vondt. Han så seg rundt, men fant ikke noe egnet. Han hadde på seg en lett vindjakke som vernet mot morgenkulden.
Han tok av seg jakken, nærmet seg den fresende katten:
— Katt, katt, katt! Jeg vil bare hjelpe deg… katt, katt!
Av all sin kraft kastet katten seg til side, men Mikkel var raskere. Han dekket katten med jakken, svøpte den forsiktig inn og trykket den mot brystet. Så løp han alt han kunne hjem, og glemte fiskestengene…
— Bestefar, går det bra med katten? – spurte barnebarnet for hundrede gang, og så bekymret på døren til sommerkjøkkenet.
— Ikke vær redd, Hilde er veterinær og kan noe om sår, – Egil Saverud strøk barnebarnet over hodet. – Gå og hent stengene, når du kommer tilbake, får du nyheter…
Mikkel nikket og løp raskt til elva for å hente stengene. Han hadde så travelt at han nesten ikke fikk pusten da han kom tilbake.
I det samme kom den skrøpelige skikkelsen til Hilde Michaelsen ut på sommerkjøkkenets dør. Den eldre kvinnen sa noe til Egil Saverud, som fikk ham til å smile gledelig.
— Hvordan går det med henne? – slapp det ut av Mikkel.
— Det går bra, – svarte Hilde Michaelsen. – Det ser ut som hun er blitt bitt av en hund… Jeg har behandlet sårene, nå må du pleie henne.
— Jeg skal gjøre alt! – utbrøt Mikkel, og tårer av glede og lettelse kom i øynene hans…
Den kvelden forlot gutten ikke den sovende katten. Han laget en provisorisk seng av en eske og et gammelt pledd. Han satte skåler med mat og vann ved siden av, og bare satt og så på at katten sov.
— Skal du sove her? – spurte Egil Saverud.
— Kan jeg? – spurte Mikkel håpefullt.
— Vi tar heller henne inn i stua, – foreslo bestefaren.
Katten ble flyttet til rommet der Mikkel sov, og esken ble satt ved siden av sengen hans.
Ved nærmere ettersyn hadde katten en lys beige farge med så vidt synlige striper.
Mikkel satte seg på sengekanten og fortsatte å se på at den sovende pasienten.
— Når jeg ser på deg, barnebarn, blir jeg forundret, – sa Egil Saverud ettertenksomt, og satte seg på en stol i hjørnet. – Du er verken lat eller dum, du er ansvarsfull, og du har godhet i deg. Så hvorfor lager du mytteri?
Mikkel så på bestefaren og trakk på skuldrene i stedet for å svare.
— Din siste bragd med klasseloggen… – spurte bestefaren. – Du brente den vel ikke uten grunn?
— Jeg ga et ord, og når du gir et ord, må du holde det, – mumlet Mikkel.
Han strakte ut hånden og klappet forsiktig den sovende katten på hodet.
— Hvem ga du ordet til? – mistankene til Egil Saverud ble bekreftet, for han trodde ikke på barnebarnets skyld.
— I kjelleren på huset ved siden av skolen bor en hjemløs katt som jeg matet, og pratet med, akkurat som du gjør med Bjørn, – fortalte Mikkel og snøt seg. – Jeg drømte om å ta ham med hjem, men foreldrene ville ikke engang høre på det… Jeg ga ordet til Mats om at jeg alltid skulle forsvare ham.
— Og hva skjedde med den katten? – spurte bestefaren med lav stemme, og holdt pusten.
— Eldre gutter plaget ham, – Mikkels stemme skalv. – Jeg ba dem slutte, de gikk med på det, på betingelse av at jeg måtte brenne klasseloggen…
— Slyngler! – slapp det ut av den eldre mannen. – Hvor er den katten nå?
— En kvinne tok ham, sa vaktmesteren til meg, – Mikkel klappet katten igjen. – Jeg skulle så gjerne vite hvordan det går med Mats…
— Du er flink! – bestefaren strøk barnebarnet over hodet. – Du holdt ordet ditt, det er riktig, men hvorfor fortalte du ikke foreldrene noe?
— De spurte ikke, – svarte Mikkel enkelt.
Dagene gikk… Sårene på kroppen til Sofie, som Mikkel kalte katten, grodde. Katten sluttet å frese og se mistenksomt på folk.
Sofie tok imot omsorgen fra mennesket som hadde reddet livet hennes. Snart ble katten penere og la på seg, og flyttet inn i sengen til Mikkel.
Guttens drøm gikk i oppfyllelse, men ofte så han i drømme den stripete Mats med det frosne øret. Katten gnidd seg kjærlig mot beina hans og malte høyt når Mikkel tok ham på fanget.
— Hvor er du? – spurte Mikkel i søvne den stripete katten, men fikk ikke svar.
Juli gikk, og så august…
Mikkel ventet på at foreldrene skulle komme og hente ham, men i stedet kunngjorde bestefaren at han måtte til byen i et ærend. Etter å ha gjort unna morgenarbeidet, overlot Egil Saverud gården til barnebarnet og dro til toget.
Han kom tilbake om kvelden, trøtt, men fornøyd. Han roste barnebarnet for ordenen, og smilte hemmelighetsfullt mens han kalte ham inn i stua, dit han tidligere hadde båret en stor eske.
— Kom hit, barnebarn, – Egil Saverud pekte på sofaen. – Se hvem som kom med meg fra byen.
Mikkel gikk inn i rommet og så på sofaen. Gutten blinket flere ganger, redd for at det var innbilning.
— Mats! – utbrøt gutten, og tok forsiktig den stripete katten med det frosne øret på fanget. – Bestefar, du er best!
Katten så frisk og godt holdt ut. Senere fortalte Egil Saverud barnebarnet at han var blitt så imponert over Mikkels handling at han bestemte seg for å oppspore den stripete katten, og ba om hjelp fra Mikkels skole.
Det viste seg at vaktmesteren hadde kontaktet et dyrehjem og bedt dem hente den hjemløse katten, fordi han fryktet for livet hans.
I begynnelsen av september kom Mikkels foreldre med nyheten om at de måtte dra på en lang ekspedisjon, og at gutten måtte bo en stund hos bestefaren.
Foreldrene kjente nesten ikke igjen den blide og livsglade ungen som den tidligere opprøreren.
— Far, du har gjort et mirakel! – utbrøt Mikkels far.
— Lær å høre på barnet ditt, – sa Egil Savered formanende.
Når det gjaldt Mikkel, ble han glad for å bli boende hos bestefaren og slippe å skilles fra Mats og Sofie.
Opprøreren ble den mest omsorgsfulle og ansvarlige eieren for kjæledyrene sine.
Forfatter: Ilona Schwander
Kilde.
