Synnøve ser gaven som Espen har kjøpt til en kollega, og hun avlyser familiemiddagen
Synnøve, er du gal? Hvorfor så mye kjøtt? Vi skal jo ikke forsyne en hel regiment med soldater, vi skal bare sitte rolig sammen som en familie sier Espen irritert mens han legger en pakke svinehaler på kassalinjen. Du kunne ha tatt kylling. Den er både sunnere og halv så dyr.
Synnøve, som står bak ham, sukkes tungt og justerer skulderremmen på vesken. Denne diskusjonen har blitt en fast del av hver høytidsforberedelse. Espen, som på jobb liker å skryte av sine suksesser, blir hjemme en sparsom pengeknuser. Hver krone teller, og en ekstra yoghurt føles som et angrep på husholdningsbudsjettet.
Espen, du har jubileum. Femti år, sier hun lavt så kassedamen ikke hører det. Kommer foreldrene dine, søsteren med ektemann, kollegaene fra fabrikken. Jeg kan ikke bare sette opp kylling og poteter i skinnet på bordet. Folk vil ikke forstå.
De forstår, men det viktigste er samvær, ikke magen som fylles, mumler Espen, men han lar kjøttet ligge på kassen etter å ha merket den kritiske blikket fra kvinnen i køen. Greit, ta det. Men spar på salaten. Ingen reker eller avokado. Klassikere som potetsalat og majonesbasert rørsalat er nok for alle.
De forlater supermarkedet med poser i armene. Synnøve bærer to tunge, Espen en med flaskeøl som klirrer. Han later som han har vondt i ryggen på grunn av en gammel skade fra militærtjenesten, selv om han har slitt tunge sementposer på morens hytte.
Hjemme begynner den vanlige førjulskaoset. To dager gjenstår til jubileet. Synnøve lager en detaljert plan: kaldt kjøtt skal settes i kveld, kakebunnene skal bakes i morgen, og kjøtt og tilbehør skal stå til selve feiringen. Hun elsker å lage mat, men de siste årene har gleden minka. Espen kritiserer alt: for fett, for lite salt, for at hun «gikk over budsjettet».
Når kjøttet bobler i gryten og lukten av hvitløk og laurbær fyller leiligheten, drar Espé til soverommet for å se nyhetene. Synnøve blir igjen på kjøkkenet, vasker opp og tenker på at hun snart blir 45, bruker gamle vinterstøvler som hun har lappet to ganger. Når hun ber ham om nye, svarer han: «Sesongen er slutt, så får du vente til høsten og se om det er kampanjer.»
Neste morgen drar Espé på jobb som avdelingsleder for logistikk i et stort handelsfirma. Lønnen er god, men Synnøve ser knapt pengene. De har et «separat budsjett» som favoriserer ham: han betaler strøm og bil, mens hun som sykepleier dekker mat, husholdningsmidler, klær og gaver til familien. Resten av hans lønn går inn i en spareboks en safe skjult i skapet, med kun han som kjenner koden. «Til pensjon», sier han, eller «til drømmen». Hvilken drøm er det? sier han ikke.
Synnøve tørker støv i gangen, et sted ingen pleier å gå. På den øverste hyllen ligger gamle jakker, skjerf og sesongslåtte sko. Hun står på en krakk, strekker seg mot den siste karmen og får tak i noe hardt som har gjemt seg bak en bunke genser.
Det er en glinsende, blank pose fra en eksklusiv smykkebutikk.
Hjertet hopper. Har Espé virkelig kjøpt en overraskelse? Det er jo snart hennes egen bursdag, en måned etter hans jubileum. Eller har han bare villet gjøre seg selv til en god mann i anledning sin feiring?
Med skjelvende hender tar hun posen opp. Inni ligger en fløyelsboks i dyp blått. Hun åpner den og gisper. På en hvit pute glitrer et gullarmbånd, delikat vevd med topaslignende steiner. Det er dyrt minst femti tusen kroner, om lag.
Synnøve holder boksen mot brystet. Tårene triller. Hun skammer seg for å ha tenkt at Espé var gjerrig. Han sparer, ja, men for å kjøpe dette til henne! Hennes irritasjon over kjøttet virker nå som dumt.
På bunnen av posen oppdager hun en liten kvittering på syv tusen åtte hundre kroner og et kort. Nysgjerrigheten vinner. Hun åpner kortet, skrevet med en elegant håndskrift:
«Til min vakre Synnøve. Må øynene dine skinne klarere enn disse steinene. Gratulerer med dagen, logistikkens dronning! Din Esp.»
Hun leser setningen flere ganger. Bokstavene blir til svarte flekker. «Logistikkens dronning» det er Johanne, den nye assisterende lederen som begynte for et halvt år siden. Johanne er ung, ambisiøs, rundt tretti, blond med skarp blikk. Espé har ofte nevnt henne på middagsbordet, men alltid i en forretningsmessig tone: «Johanne foreslo en ny rute», «Johanne er en dyktig dame». Hun har dukket opp på noen firmabilder Espé har vist.
Kvitteringen på syv tusen åtte hundre kroner får Synnøve til å sette seg på en krakk. Det er prisen på hennes nye vinterstøvler multiplisert med ti, reparasjon av badet hun har bedt om i tre år, og den bortfallende ferien til Syden.
Hun legger armbåndet tilbake i boksen, boksen i posen, posen bak genserne. Hun reiser seg fra krakken, og en ringende lyd i hodet forteller henne at det ikke er penger til kyllingen, ikke penger til nye støvler, men nok til en gave til «logistikkens dronning».
Hun går inn på kjøkkenet. På bordet ligger en bolle med kakerøre, på komfyren kjøles en kjøttkraft, og i kjøleskapet venter svinehalene på sin tur.
Synnøve sitter og stirrer på veggen. En indre spenning knekker; som om en streng som har holdt alt sammen i årevis plutselig ryker. Hun husker hvordan hun stappet hans sokker fordi «nye var for dyre», hvordan hun malte håret hjemme med billig farge, hvordan hun nektet seg en ekstra sjokolade alt for familien, for felles fremtid.
Han har stjålet fra familien for å gi gull til en annen kvinne.
«Din Esp.» ikke «kollega Esp», men «din Esp».
Synnøve reiser seg, tar den tunge gryten med kjøttkraft og tømmer den i toalettet. Kjøttbiten hun har brukt i to timer, kastes i søpla. Røren følger etter. Hun tar svinehalene fra kjøleskapet og slenger dem i fryseren kanskje hun selv vil ha dem senere.
Hun plukker opp telefonen.
Hallo, fru Olsen? sier Synnøve rolig. Dette er Synnøve. Angående i morgen jubileum. Vi må dessverre avlyse. Espé er syk, har fått mistanke om infeksjon, legen sier streng karantene. Så ingen kommer. Takk. Vær så snill å informere Zofia og resten. Takk.
Hun ringer alle svigermoren, søsteren, kollegaene. Hun gir samme kortfattede beskjed: «Espé er syk, alt avlyses». Svigermoren klager, tilbyr hjemmemedisiner, men Synnøve holder fast på at ingen skal komme.
Etter samtalene går hun til soverommet, tar den gamle, slitte kofferten de brukte på feriet til Spania for ti år siden, og begynner å pakke Espés klær skjorter, bukser, sokker, den lommelagte undertøyet i en rotete haug. Når kofferten er full, plasserer hun den i gangen med noen store søppelposer som inneholder hans vinterjakke og støvler.
Hun tar på seg de gamle støvlene, frakken, pakker sin egen veske og setter seg i en stol i gangen og venter.
Espé kommer klokken syv, i godt humør, nynner for seg selv, ser frem til morgendagens feiring for «Johanne» og sitt eget jubileum.
Åh, Synnøve, jeg er hjemme! roper han fra dørkarmen. Hva lukter så godt? Å, det er vel kjøttkraften
Han stanser opp da han ser barrieren av koffert og poser. Synnøve sitter i stolen, har fortsatt på frakken, og stirrer ham med et uforanderlig blikk.
Hvor skal du? spør Espé, mens han trekker av seg hatten. Hva er dette for noe? Skal vi kaste noe bort?
Vi kaster deg, Espé, sier Synnøve rolig.
Espé fryser til, glidelåsen på jakken halfåpen. På ansiktet hans vises en forvirret forvirring.
Hva mener du? Spøker du? Jeg har bursdag i morgen, gjestene kommer
Gjestene kommer ikke, avbryter hun. Jeg har ringt alle og avlyst. Jeg har sagt at du er smittsom.
Er du gal? hever Espé stemmen, rødmer. Hva skjer? Foreldrene kommer fra distriktene! Folk har planlagt alt! Du du har gått varm på komfyren?
Jeg har ikke gått varm. Jeg har bare funnet en gave.
Espé blir blek. Øynene hans vandrer mot skapet, så tilbake til Synnøve.
Hvilken gave? Du rotet i mine eiendeler?
Jeg tørket støv. Og fant et armbånd. Til «din logistikkdronning». Til syv tusen åtte hundre kroner.
Stillheten henger tung i gangen. Bare kjøleskapets summende lyd kan høres. Espé prøver å samle tankene, leter etter en forklaring.
Synnøve, du har misforstått! begynner han i sin vanlige ledende tone, den han bruker på underordnede. Dette er en felles gave! Vi i avdelingen har samlet penger! Jeg fikk kortet med rabattkort, og de ba meg oppbevare det slik at Johanne ikke ser det før tid. Og kortet det er bare en spøk fra kollegaene.
En felles gave? svarer Synnøve med et trist smil. Espé, ikke kalle meg dum. Ti personer i avdelingen, hver må ha bidratt med åtte tusen for et slikt armbånd. Jeg har sett kvitteringen, kontantbetaling.
Så hva? eskalerer Espé, innser at løgnen ikke holder. Jeg har lagt til! Jeg er sjef, jeg må belønne verdifulle ansatte! Johanne bringer inn millioner til firmaet! Det er en investering i gode relasjoner!
Investering? Synnøve reiser seg. Din kone går i revne støvler. Vi spiser på tilbud. Du sparer på kjøtt til ditt eget jubileum, men investerer nesten hundre tusen i en fremmed kvinne. Dette er våre felles penger, Espé. Familiebudsjettet.
Det er mine penger! roper han. Jeg tjener dem! Du bruker dine småpenger på strømper og leppestift! Jeg jobber som en plog! Jeg har rett til å bruke pengene som jeg vil!
Flott, nikker Synnøve. Så lenge det er dine penger, kan du leve med din dronning eller med moren din. Jeg bryr meg ikke. Husleien, forresten, kom fra bestemor. Du er bare registrert som beboer, men eier du ikke leiligheten.
Espé blir målløs. Han har glemt at leiligheten formelt sett tilhører Synnøve. I tjue år har den blitt sett på som et felles hjem.
Kaster du meg ut? På gaten? Om vinteren? På grunn av et armbånd?
Ikke på grunn av armbåndet, men på grunn av løgnet. På grunn av at du ser meg som en enkel ressurs du kan spare på. Ta med deg dine eiendeler. Og ikke glem gaven. Johanne venter.
Espé står med knyttede never. Han vet at han har gått for langt, men stoltheten hindrer ham i å be om tilgivelse. Han tror fortsatt Synnøve bare vil slå seg sammen og gå sin vei. Hvor skal hun, i femtifem år, ende?
Greit, spytter han. Jeg drar. Men du vil angre. Du vil komme til meg når kranen lekker eller pengene er tomme. Så ser du om du vil komme tilbake eller ikke.
Han plukker opp kofferten, posene, stikker fingeren i skapet, tar den samme pakken med armbåndet og gjemmer den i innerlommen.
Nøkler på kommoden, sier Synnøve.
Han kaster nøkkelknippet på gulvet.
Stopp, psykopat. Du ødela jubileet mitt.
Døren smeller bak ham. Synnøve låser den med lås, deretter med hengelås, og lener seg mot den kalde metallen før hun faller til gulvet.
Hun gråter ikke. Det er en merkelig lettelse, som om hun har tatt av seg en stram, tornete genser hun har båret i mange år, og plutselig føler sommeren utenfor.
Hun går til kjøkkenet, åpner fryseren, tar ut en bit av svinehalene. Den skal tine til morgenen, og da skal hun steke den med honning og sennep for seg selv. Hun kjøper en god flaske vin og feirer sin egen frihet dagen da hun blir kvitt grådighet og svik.
Neste dag ringer telefonen nonstop. Svigermoren skriker at Synnøve har «ødelagt livet til sønnen sin», at «Espé sover på et hotell, den stakkars». Synnøve legger nummeret i blokken. Søsteren ringer for å overtale, men også hun blir svart.
Kvelden får en melding fra Espé. Johanne har tatt imot gaven, men han får ikke komme hjem med kofferten sin.
«Synnøve, la oss snakke. Jeg mistet besinnelsen. Jeg vil returnere armbåndet, gi deg pengene. Ikke slå fra deg», står det.
Synnøve ler og sletter meldingen. Armbåndet kan ikke returneres, tillit kan ikke kjøpes med en kvittering.
En uke senere får Synnøve lønnslønn. Hun drar til kjøpesenteret og kjøper seg nye støvler i ekte skinn, med god passform italienske, de hun har drømt om hele vinteren.
Når hun går ut av butikken, ser hun seg selv i speilet. Den slitne kvinnen med trette øyne er borte. Der står en selvsikker, fri skjønnhet som vet sin egen verdi.
Espé, som venner senere forteller, har flyttet inn i en liten leilighet påSynnøve gikk ut i den kalde høstluften, klar for et nytt liv.
