Omsorgsfull bestemor
Elisabet Mathisen, en livlig og bestemt dame litt over seksti, satte seg på kjøkkenet og stirret alvorlig på sitt barnebarn:
Ingrid! Jeg har ventet lenge nå, men min tålmodighet er brukt opp. Skal jeg aldri få dø i fred?!
Ingrid, en slank brunette og kunsthistoriker, ble nærmest sjokkert over det uventede spørsmålet.
Hvorfor i all verden skulle du dø, bestemor? Hva snakker du om?
Når skal du gifte deg, Ingrid? Jeg vil kunne hvile med ro i sjelen! Du er snart 27, fortsatte bestemor, Vet du hvorfor jeg har bodd hele sommeren hos den gamle skrulla, fru Viken, og i tre måneder har hørt hennes klager over hemoroider tjue ganger om dagen? For at du skulle få orden på livet ditt. Men du har ikke engang blitt kjent med noen!
Bestemor, når og hvor skal jeg treffe noen? Jeg har jobb, spansk, og doktorgrad. På museet er det bare en eneste mann som ikke er gift, Arne Paulsen, og du har sett ham.
Ja, Arne Paulsen han er ikke engang reke på tørke, men en halvdød blåskjell, mumlet bestemor mørkt.
Neste dag ringte Elisabet Mathisen til den gamle skrulla Viken og fant ut at Vikens barnebarn hadde møtt sin utkårede på et utested i Oslo.
Men Ingrid går ikke på utesteder, så bestemor måtte selv undersøke hvilke mulige kandidater som fantes der eller andre steder.
Elisabet Mathisen fant ut at det var gratis inngang for kvinner mellom 21 og 24 på et kjent utested i sentrum, og troppet opp neste kveld, etter å ha sagt til Ingrid at hun skulle på kveldstur for å få frisk luft.
Med fynd og klem overrumplet hun vakten som forsøkte å mumle noe om aldersgrensen, og fikk så vakthjelp til å sette seg på en høy krakk ved baren. Hun gransket lokalet som en rektor på foreldremøte, der ungdommer er tatt på fersken etter øldrikking i skolegården.
Hvordan trives du hos oss? Liker du det? spurte bartenderen forsiktig og skjøv mot henne et stort glass.
Alkoholfri drink. På husets regning.
Nei, dette er fullstendig håpløst, sa Elisabet Mathisen kontant. En ordentlig jente har ingenting å hente her. Forresten, hadde det ikke skadet å helle en skvett konjakk i drinken. Og han der, den rødhårede danser han sånn fordi hoftene hans er dårlige, eller er det «in» nå?
Frem til nyttår lot Elisabet Mathisen seg se på rockekonsert, flammeshow, visesangere som sniffet tristhet, ekstremsykling, bridgespillturnering, og av ren desperasjon, et seminar for unge poeter. Poetene tok knekken på henne. Å fiske etter en mann var helt meningsløst gud forby om det beit.
Ja, Ingrid, jeg forstår deg. På min tid fikk jeg velge mellom din bestefar og ti andre menn, minst like greie. Selv den gamle fru Viken hadde valget, selv om hun hele sitt liv drømte om din bestefar. Men ungdommen nå, Ingrid, har blitt sørgelig svak. Det er ingen å feste blikket på lenger.
I mars, etter et besøk hos fru Viken, bestemte Elisabet Mathisen seg for å ta turen til Ingrids arbeidsplass. På vei mot museet glapp hun på fortauet og gikk i bakken med et brak heldigvis ikke i trappa. En militæroffiser kom løpende og hjalp henne opp.
Elisabet Mathisen, støttet på den vennlige offiseren, inspiserte kroppen for brudd og forstuing, så nøye på mannen og sa:
Major, jeg ser du er kavalerist. Min avdøde mann var kommandør for et tankregiment. Si meg, herr major, har du en time til overs?
Majoren, som trodde han skulle måtte bære denne tidligere offisersfruen hjem og forbannet seg for sin snillhet, nikket oppgitt.
Utmerket. Har du vært på dette historiske museet før? Nei? Det burde du virkelig prøve. Gå rett inn! Og be om å få guiding av Ingrid Mathisen. Hun er en utrolig god omviser, det vil du ikke angre på.
Majoren skjønte ikke selv hvorfor han fulgte etter. Bestemor hadde ham hypnotisert
***
Nylig hvisket Elisabet Mathisen til sitt sovende oldebarn Mikkel:
Du, mitt hjerte, min favorittbjørn, snart skal du begynne på skolen, pappa skal endelig bli ferdig med Krigsskolen, og mamma skal skrive ferdig doktorgraden. Da kan jeg med rolig sinn gå videre til de evige jaktmarker. Men skal du vokse opp alene, min lille spurv? Nei, du trenger en søster! Når din søster kommer, og hun begynner på skolen, så ja, da får vi se videreMikkel åpnet et øye og gløttet opp på bestemorens rynkete ansikt. Han gjespet, strakte seg og krøp nærmere. På nattbordet lå et gammelt bilde av Ingrid som liten, den dagen hun hadde fått sin første skje med bringebærsyltetøy av bestemor. Nå brøt det fram et stille knis fra Mikkel.
Bestemor jeg kan ikke lage søster. Men jeg kan tegne én!
Elisabet blunket overrasket, smilte bredt og lo en latter som fylte rommet som duften av nybakt brød.
Det er akkurat det jeg trengte, Mikkel. Du er den smarteste bjørnen jeg vet om. Vi trenger kanskje ikke en søster, bare en ny drøm.
Senere den kvelden satt hele familien rundt kjøkkenbordet. Ingrid la en varm hånd på bestemorens, og Arne Paulsen, som fortsatt var litt blåskjell, men nå også pappa, rørte i suppen med Mikkel hjelpende ved sin side.
Jeg skal nok finne roen, bestemor, hvis bare du blir hos oss litt til, hvisket Ingrid, for det er ingen evige jaktmarker uten deg.
Bestemor Elisabet lo og presset hele flokken sammen til en klem. Mikkel rakte frem en papirdukke med rød kjole.
Her, bestemor, nå har jeg en søster. Hun heter Lykke.
Elisabet tørket en liten tåre og sa:
Da kan jeg hvile med fred, og hvem vet kanskje vi alle får litt mer Lykke.
Og alle nikket, for i kjøkkenet hos Mathisen var det alltid plass til både nye drømmer og gamle ønsker, samlet i et varmt, omsorgsfullt og livlig liv.
