Tidlig om morgenen merker Eivind Sverresen at formen hans blir verre. Han får vanskeligheter med å puste.
Sindre, jeg trenger ingenting. Ingen av medisinene deres, ingenting sånt. Jeg ber deg bare, la meg si farvel til Kompis. Vær så snill. Koblet meg av alt sammen
Eivind nikker mot intravenøsen.
Jeg klarer ikke dra uten. Forstår du, jeg bare klarer det ikke
En tåre renner langs kinnet hans. Sindre forstår at hvis han kobler av alt, så rekker han kanskje ikke å få Eivind ut av rommet i tide.
De andre mennene på rommet har også samlet seg rundt.
Sindre, finnes det virkelig ikke noe vi kan gjøre? Ingen bør gå slik
Jeg forstår Men dette er jo sykehuset, med rene forhold.
Hvem bryr seg Se på ham, han får ikke gå i fred.
Sindre vet det. Men hva kan han gjøre? Han reiser seg opp. Han kan gjøre alt. Til helvete med denne diskusjonen, til helvete med farens firma. La dem bare sparke ham. Brått snur han seg og møter blikket til Ingrid. Hun ser på ham med stolthet i blikket.
Sindre løper ut i sykehusgangen.
Kompis, vær rolig nå. Ingen må legge merke til oss. Kom, vi skal til eieren din.
Han har akkurat åpnet døren, men får ikke komme forbi. Rett foran står Ragnhild Edvardsdatter.
Hva er dette for noe?
Ragnhild Edvardsdatter Jeg ber, vær så snill. Gi dem fem minutter. La dem ta farvel. Jeg forstår, du kan sparke meg etterpå.
Hun er stille et langt øyeblikk. Hvem vet hva som foregår i hodet hennes, men tilslutt tar hun et skritt til siden.
Greit. La dem sparke meg også da.
Kompis, kom igjen!
Sindre spurter nedover sykehuskorridoren, Kompis ved siden av seg. Foran holder Ingrid døren åpen. Hunden, som om den forstår noe, tar to hopp og er foran døren til rommet enda et hopp, og Kompis står på bakbeina, de store potene på kanten av senga til Eivind Sverresen. Rommet er helt stille. Mannen åpner øynene. Han prøver å løfte hånden, får det ikke til med det samme slanger i veien. Han napper dem ut med den andre hånden.
Kompis! Du kom
Hunden legger hodet på brystet til Eivind Sverresen. Han stryker over pelsen til Kompis. En gang, to ganger. Smiler Smilet blir liggende igjen på leppene hans. Hånden glir ned. Noen sier:
Hunden gråter
Sindre går bort til senga. Kompis gråter virkelig.
Nå går vi Vi går nå.
***
Sindre setter seg på gjerdet, mens Kompis legger seg til i buskene bortenfor. En av mennene fra rommet, han som første gang ga bort sine kjøttkaker, kommer mot ham. Mannen rekker ham en pakke sigaretter. Sindre ser på ham, vil til å si at han ikke røyker, men vifter så det av og tenner en sigarett.
Ingrid setter seg ved siden av. Øynene er røde, nesa er hoven.
Ingrid Dette er min siste dag.
Hvorfor det?
Forstår du, i starten var jeg her som straff, så ville jeg vise far at jeg kunne klare det Han skulle gi meg firmaet. Men det er ikke det som teller. Jeg kan ikke mer. Jeg drar hjem. Sier rett ut til ham at sønnen hans er en evneveik fyr. Unnskyld, Ingrid
Sindre drar. Han leverer oppsigelsen og pakker sammen sakene sine. Ingrid ser fra vinduet hvordan han parkerer sin «Mercedes» foran inngangen. Han går ut, åpner passasjerdøren, og forsvinner mot buskene. Han sier noe til Kompis før han går tilbake til bilen og lener seg mot den. Hunden kommer etter fem minutter. Stirrer lenge mot Sindre før han endelig hopper inn i bilen.
Ingrid gråter igjen.
Du er ikke udugelig! Du er den beste!
***
Noen dager senere ser Ingrid en mann komme gående med overlegen, som ligner Sindre veldig.
Hun suser ned trappa og ut døra.
Er du faren til Sindre?
Overlegen ser forbauset på henne.
Ingrid, hva er det som skjer?
Vent, Kari Nikolaisdatter, du kan sparke meg etterpå! Er det deg?
Vidar Olevsen ser like overrasket ut på den lille fregnete jenta.
Ja.
Du har ikke rett! Hører du! Du har ikke rett til å tenke at Sindre ikke duger til noe! Han er den beste! Han var den eneste som våget og lot et menneske ta farvel med sin venn før døden! Sindre har hjerte og sjel!
Ingrid snur seg på hælen og forsvinner inn. Vidar Olevsen smiler.
Så du henne?
Kari Nikolaisdatter svarer:
Hva skal man gjøre med henne? Hun er flink, men vil alltid ha sannheten!
Er det så ille?
Ikke alltid så bra
***
Tre år har gått.
Ut av porten på et vakkert hvitt hus kommer en liten familie. Sindre triller barnevogn, mens Ingrid holder ei stor, flott hund i bånd. De går ned til elvebredden, og Ingrid slipper løs hunden.
Kompis, ikke for langt unna!
Hunden tar kjempesprang mot elva. Etter et par minutter peiper barnet i vogna, og Kompis setter av gårde tilbake til vogna med samme fart.
Ingrid ler.
Sindre, det blir visst ikke behov for barnevakt. Hvorfor haster du sånn, Kompis? Sonja mistet bare sutten.
Barnet sovner igjen, og Kompis snuser ned i vogna for å sjekke at alt er bra før han bykser etter en sommerfuglSindre setter seg ned i gresset, trekker pusten dypt inn. Ingrid slår seg ned ved siden av ham, smilende. Små fingre griper etter hans hånd, og han pakker dem trygt inn i sin. Freden på elvebredden omfavner dem alt de har kjempet for, tapt og funnet, blåser sakte ut i mild vind.
Kompis står som en konge mellom dem, logrende og med tungen hengende ut, tett ved vogna, på vakt, som alltid. Han slipper ut et fornøyd sukk, legger seg i gresset, og støtter hodet på Ingrids ben.
Solen kaster gylne striper over vannflaten, det glitrer mot leende øyne. For et øyeblikk fyller roen alt de er, alt de har blitt. For her, midt i dette enkle, er de hele: den udugelige som våget mest, kvinnen som krevde sannhet, barnet som en dag skal forstå hvor mye kjærlighet kan forandre, og hunden som aldri sluttet å vente på hånden som stryker kjærlig over pelsen.
Sindre ser på Ingrid, og hun møter blikket hans med alt hun ikke trenger å si. Sammen, uten mer bevis enn et smil og tryggheten ved vannet, vet de: Ingen avskjed hadde vært vakrere, ingen begynnelse mer fortjent.
Og mens Kompis ruller seg i gresset og ler, for første gang på lenge, kjenner Sindre at denne morgenen er en gave han skal bære resten av sitt liv.
