Ingrid hadde så vidt fått skrudd på lokket til lecsogryten da døren inn til kjøkkenet gled opp eller var det bare veggen som ble porøs og lot Lysander flyte inn? Jeg er hjemme, ropte han inn mot ovnsvarmen før han ble stående fastklemt mellom to stoler.
Hva ER alt dette? utbrøt han og vinket med armen, men hånden bølget ut og tilbake som om alt han pekte på var laget av løsemiddel.
Lecso, sa hun rolig. Du sa jo selv du hadde lyst på det, smilte Ingrid, mens paprikaen knirket i hendene hennes. Bare at kjøkkenet ikke lenger hadde grenser, benkene snek seg bak skapene, og grytene svømte stille forbi.
Jeg mener alt dette?!, insisterte han lavmælt, blikket stanset midt i et pepperglass på benken eller kanskje var det bare et hull rett ned i Middelhavet?
Du må forklare deg, hva mener du egentlig? svarte Ingrid, men stemmen hennes kom ut av en tekanne.
Nå tuller du, du vet utmerket godt hva jeg prater om, sa Lysander, stemmen hans hang i pannen hennes som regn.
Ingrid så på ham og så at han ble splittet i to, inni oppvaskmaskinen og ute på kjøkkenbordet samtidig. Det hele var slitsomt og søvnig, men hun visste de var hjemme, for det luktet tomat og gamle drømmer.
Hun hadde nettopp kommet hjem (eller kanskje den gamle henne aldri hadde forlatt dette kjøkkenet?), men det var ikke noe som gledet henne denne gangen.
Jeg er ikke tilbake, jeg bare henter det som er mitt! Alt er slutt, sa Ingrid til Lysander som klamret seg til vinduskarmen som om han skulle forsvinne uten den.
Men Ingrid, jeg elsker deg! Jeg trenger deg! Uten deg er jeg bare tapet i gangen, et ekko!
For en uke siden hadde tiden blitt delt i to som et brent knekkebrød. De hadde kranglet, ikke om stort annet enn at alt hadde fremstått så kaotisk da han kom hjem. Hun satt i et hav av skåler, en galaksesuppe med paprikaøyne og garlicklukt som duppet i taket.
De hadde bodd sammen i fire måneder en reise på fire år mellom frokostbord og sofaer. Før det hadde Lysander vært alene lenge, med bare stemmen fra NRK Radio til selskap. Han gav etter, han ville prøve å finne hjem og varme igjen, bare at han glemte å ta med seg tålmodigheten.
Ingrid var over førti med en datter som arbeidet på Mester Grønn, og han hadde en sønn på ti som han kun traff på rare fridager. Han bodde et annet sted, kanskje ikke i denne virkeligheten, kanskje på Majorstua, kanskje i Drammen.
De første månedene suste hun mellom hyller, og hun danset gjennom rutiner, spiste ost, vasket kopper, laget søndagsmiddag og følte seg forelsket, men sprø som knekkebrød under stort press. Det måtte være kjærlighet. Eller kanskje bare april.
Men Lysander endret seg. Ble mørkere, tyngre, som om han tilhørte kjøkkenflisene. Han irriterte seg over alt: kopper som ikke ble vasket bort, gulvet som ikke var støvfritt. Sengesettet hennes duftet for sterkt, mente han selv om det bare luktet lavendel og savn.
Hva spilte det for rolle? Alt virket jo i orden: middagen var varm og kjærligheten var varm. Eller?
Hun tenkte: Om jeg ikke hører etter, går det vel over? Hun håpet. Kanskje det var været, kanskje høsten. Men det gikk ikke over. Hun laget fortsatt lecso, til og med før han kom hjem, men han kom hjem da han ikke skulle og kjøkkenet var i oppløsning. Kastruller trillet av komfyren og la seg til å sove under kjøleskapet.
Jeg skal rydde etterpå, lovet hun, men stemmen hennes ble snurret inn i oppvaskhansker.
Det RYDDER du neppe. Alt blir liggende, alltid! ropte han, og hun så at ordene hans falt som makaroniklumper på gulvet, der de trillet bak forhenget.
Hun kunne ikke forstå. Hvordan i all verden lager man lecso uten å fylle kjøkkenet med pepper og papirposer? Det går ikke an.
Jeg blir ferdig snart! sa hun.
Det er VARMT her, og det STINKER tomat!
Så gå inn i stua da, se på Dagsrevyen, svarte hun og åpnet vinduet, men der ute var bare fjorder gjort av ketchup.
Jeg er sulten. Hva finnes det til middag?
Du skal få mat, bare slapp av, sa hun, selv om hun selv drev bortover kjøkkenflisene på flytende bein.
Skal jeg spise makaroni med karbonadekaker? Tredje dagen på rad?
Det er ikke så farlig… jeg rekker ikke alt samtidig. Lecsoen lager seg ikke selv. Du ba om det! Jeg har vært i butikken to ganger i dag. Det er varmt. Ja, jeg er sliten. Også klager du!
Ikke kjef på meg! svarte han.
Det er jo du som kjefter, jeg prøver bare roe deg ned! Nå holder det!
I det øyeblikket løsnet Oda fra paprikabøljen nei, Ingrid var det og nå var hun lei.
Hva er det egentlig du ikke tåler? At du får varm middag hver dag? At du sover i rent sengetøy? At jeg smiler hver gang du kommer hjem er det slitsomt? Eller er det meg du ikke takler? Si det da! ropte hun og pustet ut blomkarse.
Ja, det er DEG jeg er lei! Og middagene dine, og det evige lecsopjattet!
Du går bare rundt og er misfornøyd. Du klager på rot, men kaster ting overalt selv. Du vasker aldri koppen din, men kjefter hvis jeg ikke gjør det. Jeg ba deg kjøre meg til grønnsakshandleren, men du måtte hjelpe Leif i stedet! Du har gjort meg grundig lei, fnyser hun og kastet kjøkkenkluten ned i badekaret, der den begynte å spille trekkspill.
Lysander klarte ikke høre mer; kanskje han syntes kritikk smakte for bittert, kanskje ikke. Han slo hodet i dørkarmen og byen utenfor raste sammen i snø.
Da bestemte Ingrid seg. Hun ville ikke mer.
Det er slutt mellom oss, sa hun og gled ut av kjøkkenet. Gulvet bølget etter henne, og skoene måtte oppløses for å komme av.
Hun pakket det hun rakk i to IKEA-poser, dro på seg gamle jeans og forsvant ut i gangen. Lysander, tapet, vindu, ekko nei, han gjorde ingenting for å stanse henne.
Den natten overnattet hun hos Nora, og neste dag leide hun en fløyelsmyk leilighet på Torshov for 13 000 kroner måneden, takket ja til Finn-annonsen og kjøpte såpe og et nytt pledd.
Hun våget ikke en gang håpe at han skulle lete etter henne, og det gjorde han heller ikke.
Han sendte bare én melding den kvelden: Hva i alle dager gjør jeg med denne lecsogryten?
Du kan gjøre akkurat som du vil, svarte hun. Det angår ikke meg mer.
Og det stakk litt, for hun hadde brukt både penger og kraft. Lecsogryten ble aldri ferdig, alt gikk i stå.
Hun innrømmet aldri for seg selv, at hun ventet at Lysander skulle forstå, angre og banke på døren hennes. Men det gjorde han aldri.
En uke gikk, en hel uke med stillhet og den var nok for henne. Hun skjønte hvor ensomheten bodde. Hun bestemte seg for å hente resten av tingene og levere nøkkelen tilbake.
Hun kunne ha gjort det mens han var på jobb på Vinmonopolet, men hun sendte melding og kom mens han var hjemme. Han så ut som et barn som har mistet votten sin, men hun kjente ingenting.
Han mumlet, han elsket, han tryglet med tynn stemme, men Ingrid visste det er ikke nok.
Om han virkelig hadde elsket henne sånn han sa, kunne han gjort mer enn å tie en uke.
Lysander, du lurer deg selv! Hadde du brydd deg, ville du vist det.
Unnskyld, jeg vet ikke hva som gikk av meg. Jeg er lei for det.
Lev med det, svarte hun kort. Jeg er her for tingene mine.
Hun samlet sammen sjampoene, favoritt-teen, den rosa koppen fra datteren, det gule pleddet søsteren hadde gitt henne. Alt la hun i bæreposer, bar dem ut i gangen. Han fulgte etter, unødig, unnskyldende og fortapt.
En uke med taushet det holder for et helt liv. Hadde han elsket henne, hadde han snakket.
Nå var alt pakket og hun ringte taxi. Lysander sto foran døren et spørsmål i hånden, en bønn i blikket.
Ikke gå! Jeg klarer meg ikke uten deg!
Jo, men da går jeg til grunne, svarte Ingrid og dyttet ham varsomt til side for å få tak i håndtaket.
Hun gikk ut, han sto igjen kanskje fast i dørkarmen, kanskje forsvant han helt.
De så hverandre aldri igjen, enda de en gang hadde vært så varme. Ingrid satt i drosjen oppover Sannergata, så ut mot høstmørket, og plutselig mintes hun at hun elsket denne tiden av året: to uker til bursdag, alt kan bli nytt.
Alt blir bra, hvisket hun til seg selv og trakk pusten. Alt blir bra.
