Dagbok, 12. mai
Jeg og Eirik har bodd sammen i 12 år. På den tiden fikk vi aldri felles boliglån, men vi hadde hver vår faste jobb, en solid bruktbil og en sønn som nettopp er begynt i femte klasse. Vi så ut som et typisk norsk par fra utsiden, kanskje litt A4, uten store drama eller krangler. Jeg har virkelig trodd at lykken i et ekteskap handler om de enkle tingene en varm middag etter jobb, nystrøkne skjorter, orden i klesskapet og selvsagte helgebesøk til svigerforeldre i Ski. Jeg var overbevist om at min viktigste rolle som kone var å være en trygg havn, en som holdt styr på alt det hverdagslige. Men Eirik hadde søkt etter noe annet, det var tydelig.
Den kvelden han kom hjem, var det som om noe hadde sloknet i ham. Han ville ikke spise, gikk hvileløst rundt og flyttet på ting, som om han ikke fant seg til rette noe sted. Så satte han seg rett overfor meg ved kjøkkenbordet, så ned i bordplaten og sa:
Ingrid, jeg orker ikke mer. Hjemmet, jobben, sønns lekselesing, dine serie-kvelder… alt er så forutsigbart. Jeg er 39, men føler meg som en gammel mann.
Jeg stoppet opp, fremdeles med kjøkkenhåndkleet i hendene.
Hva mener du, Eirik? Mener du at du ikke trives med noe?
Jeg takler ikke denne rutinen, svarte han. Jeg trenger spenning, ro, å finne ut hvem jeg er utenfor dette systemet. Jeg vil bo alene en stund.
Vil du skilles? spurte jeg lavt.
Nei, ikke skilsmisse. Bare en pause. Jeg flytter inn hos Jon i Oslo en måned eller så, mens han er bortreist. Skal leve for meg selv, stå opp når jeg vil, spise Toro-suppe til kveldsmat, spille PlayStation hele natten. Ikke mas på meg, vær så snill. Hvis du begynner å mase, stikker jeg for godt.
Dagen etter pakket han en treningsbag med det mest nødvendige og dro avgårde. Han ga meg et halvhjertet kyss på kinnet og lovte å besøke sønnen i helgene. Den første uka kjente jeg bare uro. Jeg gråt om nettene, gjennomgikk samtalen i hodet, lette etter feil i meg selv. Tenkte at jeg var blitt kjedelig og slapp, at jeg ikke engasjerte ham lenger. Jeg ventet desperat på telefonene hans. Han ringte av og til da hørtes han overraskende opplagt ut. Han fortalte om hyggelige kvelder ute på pub, og at han hadde sovet til langt over lunsj på lørdagen.
Jaja, du får ta vare på deg selv der hjemme, var alt han sa. Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake ennå. Trenger mer tid.
Men så, i løpet av andre uka, la jeg merke til små endringer. Skittentøyskurven ble ikke lenger overfylt så fort. Før måtte jeg vaske nesten daglig Eirik kunne lett bytte antrekk flere ganger om dagen. Nå sto vaskemaskinen nesten ubrukt. Maten i kjøleskapet varte mye lenger. Om jeg kokte en stor gryte grønnsakssuppe, så hadde jeg og sønnen min mat for tre dager. Jeg slapp å stå på kjøkkenet hver eneste kveld og finne på noe nytt. Leiligheten holdt seg mye ryddigere. Ingen rotet med sokker under bordet, smulet på sofaen eller skrudde opp lyden på TV-en akkurat når jeg hadde behov for ro. Etter at sønnen min hadde lagt seg om kveldene, kunne jeg endelig helle meg en kopp te, slå på en god norsk film og bare nyte stillheten. Ingen som knurret om oppmerksomhet, ingen kommentarer om håret mitt.
Mot slutten av tredje uka gikk det plutselig opp for meg: jeg savnet ham faktisk ikke. Ikke i det hele tatt. Tanken på at han skulle komme tilbake, fikk meg til å kjenne uro og motvilje. Jeg så for meg hvordan «pausen» hans ville ende, at han ville ta all plass med krav, kommentarer og sine konstante historier om den kjedelige hverdagen han selv hadde skapt. Plutselig forsto jeg hvor mye denne trettheten stammet fra hans eget indre tomrom, noe jeg forgjeves hadde prøvd å fylle år etter år med trygghet og stabilitet. Da jeg sluttet å forsøke, kunne jeg puste lettere.
Fredag kveld ringte telefonen.
Hei Marit! kvitret han i røret, nærmest lystig. Du, jeg bare lurte… Skal jeg komme innom i helgen? Ble litt fysen på fårikålen din. Resten av uka drar jeg tilbake til Jon, altså, jeg er enda ikke ferdig med min prosess.
Jeg forsto da at han forsøkte å gjøre meg til en slags komfortløsning. Når han trengte hjemmelaget mat og litt omsorg, skulle jeg være der. Når han heller ville være «fri», kunne han bare stikke igjen.
Nei, Eirik, svarte jeg rolig. Ikke kom.
Hva mener du?
Akkurat det jeg sier. Jeg har bestemt meg.
Lørdag morgen sto jeg opp tidlig, hentet store IKEAbager og begynte å pakke tingene hans. Vinterjakker, sko, verktøy, fiskestang, til og med favorittkoppen hans alt la jeg forsiktig ned. Jeg gjorde det samlet og uten drama, helt rolig. Ingen tårer eller sinne, bare en følelse av avklaring. Jeg bestilte ei budbil og sendte alt til adressen hans i Oslo. Da sjåføren ringte og sa han hadde satt bagene foran døra hans (Eirik var ikke hjemme), tok jeg opp mobilen og skrev en kort melding:
«Eirik, du trengte frihet og ville bo alene. Jeg respekterer det. Dine ting står utenfor din nye leilighet. Du trenger ikke komme tilbake verken denne helgen, eller senere. Jeg har oppdaget at jeg trives veldig godt alene. Farvel.»
Den påfølgende uken bombarderte han meg med meldinger og telefoner. Han ventet utenfor blokka, ba om å få snakke, påsto det hele var en misforståelse, en spøk, bare et innfall. Men jeg lukket aldri opp. Nå hadde jeg sett hvordan livet faktisk kunne være uten følelsen av å måtte tåle voksen-manipulasjon stille, balansert og uten krav om å danse etter noens innfall. Tilbake til rollen som «praktisk kone» nektet jeg å gå.
Hele denne «pausen» hans handlet ikke om å finne seg selv, men var et forsøk på å skape usikkerhet og beholde makten. Det er en klassisk taktikk: Å trekke seg unna for å bli mer attraktiv, få partneren til å tvile, frykte ensomheten og gå med på alt så komme og gå som det passer en selv. Det han ikke innså, var at det hverdagslivet han mente kvalte ham, var noe jeg holdt oppe hver eneste dag, og at fraværet hans faktisk gjorde livet mitt lettere.
Jeg skulle ikke stå på pause for noen. Ved å pakke tingene hans bestemte jeg at denne pausen ble permanent. Ekteskapet vårt var ikke et hotell han kunne sjekke ut og inn av etter humør. Jeg tok ansvaret for mitt eget liv, uten skrik eller drama, men med all verdighet i behold.
Hva ville du gjort om din partner foreslo en pause for å «teste» følelsene? Hadde du blitt ventende, eller satt ned foten med én gang?
