Eirik giftet seg med Ingebjørg for å hevne seg på sin gamle kjærlighet. Han ville vise henne at han ikke led etter at hun forlot ham. Eirik og Mari hadde vært sammen i nesten to år. Han elsket henne så høyt at han kunne gjort hva som helst for henne bære henne på gullstol og snu verden på hodet. Eirik var sikker på at de gikk mot bryllup. Men han likte ikke alltid hvordan Mari trakk seg unna:
Hvorfor skal vi gifte oss nå? Jeg er jo ikke ferdig på universitetet, og firmaet ditt går jo så som så. Ingen fin bil, ingen egen leilighet. Oda, søsteren min, er herlig, men jeg vil ikke treffe henne hver morgen på kjøkkenet. Hadde du ikke solgt huset, kunne vi bodd der.
Det stakk litt i Eirik, men Mari hadde jo et poeng: Han og søsteren bodde i foreldrenes gamle leilighet, og han hadde bare så vidt begynt å skjønne seg på familiebedriften. Ingen kunne vite at han måtte ta roret før han hadde fått diplomet. Han løp beina av seg for å holde firmaet i live og bli ferdig med studiene samtidig.
Huset solgte de sammen, han og Oda. Syntes det var viktigere å redde butikken. Gjennom et halvt år uten arv hadde de samlet opp gjeld, begge fortsatt studenter han på siste året, Oda hadde akkurat begynt på sitt tredje. Salget betalte ned alt, ga dem startkapital og et lite sikkerhetsnett.
Mari, hun mente at man måtte leve her og nå, ikke vente på et eventyrlig «i morgen». Det var lett å tenke slik fra foreldrenes lune rede. Men når du plutselig blir familiens overhode og lillesøsterens eneste støtte, lærer du å tenke på en annen måte. Når alt ble stabilt, skulle de få både bil, hus og hage.
Det var ingen forvarsler. Eirik ventet på Mari utenfor en kino de hadde avtalt å gå sammen på en ny film. Hun ba ham om å ikke hente henne hjemme, noe som overrasket ham Mari likte ikke kollektivtransport. Han lette etter henne blant folk som kom av bussen, men da rullet hun opp i en flott bil.
Beklager, vi kan ikke være sammen lenger. Jeg skal gifte meg, sa hun og ga Eirik ei bok før hun snudde og satt seg i bilen.
Eirik ble stående, overveldet. Hva kunne ha skjedd på de tre dagene han var ute av byen?
Oda så med en gang på ansiktet hans at noe var galt.
Har du fått vite det allerede?
Han nikket stumt.
Hun fant seg en rik kar. Vielsen er den 25. Hun spurte om jeg ville være forlover, men jeg nektet. Hun har vært så falsk! Gikk bak ryggen din. Oda begynte å gråte av sinne og skuffelse for brorens skyld.
Slapp av, sa Eirik og strøk Oda over hodet, akkurat som da hun var liten. Får håpe hun får det hun ønsker. Vi skal få det enda bedre.
Neste døgn stengte han seg inne. Oda satt og klynket utenfor døra.
Kan du ikke komme og spise litt? Jeg har stekt lapper.
På kvelden kom han ut med et nytt glimt i øynene:
Gjør deg klar, sa han til søsteren.
Hva har du funnet på nå?
Jeg gifter meg med første jente jeg møter, hvis hun sier ja.
Sånn kan du jo ikke holde på. Du roter ikke bare med ditt eget liv, ropte Oda.
Men Eirik brydde seg ikke.
Bli med, ellers går jeg alene.
Parken var full av folk. Den første jenta bare lo og trodde han var gal. Den andre rygget unna. Men den tredje så ham i øynene og sa ja.
Hva heter du, skjønne?
Ingebjørg, svarte hun.
Vi må feire forlovelsen, sa Eirik og dro både Ingebjørg og Oda med seg på kafé.
Ved bordet ble det kleint og stille. Oda visste ikke hva hun skulle si. Eirik var bare opptatt av hevntanker. Han hadde allerede bestemt at bryllupet deres også skulle være den 25.
Det er kanskje en god grunn til at du fridde til en fremmed jente, brøt Ingebjørg stillheten. Hvis det var et impulsivt valg, blir jeg ikke såret om du ombestemmer deg.
Nei. Du har gitt et løfte. I morgen leverer vi søknad om vielse og besøker foreldrene dine.
Eirik blunket.
Vi kan vel si du til hverandre.
De møttes hver dag frem til bryllupet, snakket sammen og ble kjent.
Skal du fortelle meg hvorfor? spurte Ingebjørg en dag.
Alle har sitt å skjule, svarte Eirik.
Det viktigste er at det ikke ødelegger livet.
Hvorfor sa du ja, da?
Jeg tenkte på eventyrene hvor prinsessen skal gifte seg med første og beste. De ender alltid: «De levde lykkelig alle sine dager.» Jeg ville finne ut om det stemmer.
Men sannheten var mer komplisert. En stor kjærlighet endte med knust hjerte og tap av litt sparepenger. Men nå kjente hun folk bedre. Beilere hadde hun lett for å skremme bort.
Hun lette ikke aktivt etter sin store kjærlighet, men visste hun trengte en selvstendig, handlekraftig mann. I Eirik så hun ro og besluttsomhet. Hadde han vært med venner og ikke med søsteren, ville hun gått rett forbi.
Og hvilken eventyrprinsesse er du? spurte Eirik tankefullt Sølvskoen, Snehvit eller prinsessen på erten?
Kyss meg, så får du se, svarte hun ertende.
Men det ble hverken kyss eller noe mer.
Eirik ordnet alt til bryllupet selv. Ingebjørg fikk bare velge mellom det han la frem. Selv brudekjole og slør fant han. Ingen skulle gjøre kona vakrere enn han selv.
Du skal være den fineste bruden, sa han alltid.
På rådhuset, mens de ventet på den høytidelige seremonien, møtte de plutselig Mari med hennes forlovede. Eirik trakk på smilebåndet.
Gratulerer! Han kysset sin eks på kinnet Få det fint med pengebingen din!
Ikke lag et show, svarte Mari nervøst.
Hun kastet et blikk på Ingebjørg. Høy, vakker mere enn vakker en dame med kongelig holdning. Mari tapte på alle punkter. Sjalusien sprengte i brystet og gjorde det umulig å føle glede. Hun skjønte at hun hadde satset feil.
Eirik vendte seg mot Ingebjørg.
Alt går fint, sa han tilgjort.
Det er fremdeles tid å ombestemme seg, hvisket hun.
Nei. Vi kjører løpet ut.
Først i vielsessalen, mens han så inn i de triste øynene til sin kone, skjønte Eirik hva han hadde gjort.
Jeg skal gjøre deg glad, sa han. Og han mente det.
Det gikk over i hverdagen. Oda og Ingebjørg ble fort venner de passet så godt sammen. Heite Oda lærte å styre følelsene, mens Ingebjørg holdt orden på alt og ledet dem med rolig hånd.
Som en skikkelig økonom og ekspert på regnskap, fikk Ingebjørg snart kontroll over økonomien. Etter halvt år åpnet de andre butikk, og litt senere startet de egne håndverkerteam nå solgte de ikke bare byggevarer, men tok små oppussingsjobber. Fortjenesten vokste.
Ingebjørg var vis og lur, og la ting frem så Eirik trodde alle gode ideer kom fra ham. Alt lå til rette for et godt liv, men Eirik savnet den stormende store kjærligheten han hadde hatt med Mari. Alt var ordnet, forutsigbart og rolig. «Rutine,» tenkte han, «som trekker deg inn som et myr. Jeg elsker henne ikke sånn er det bare.»
Med Ingebjørgs hjelp tok firmaet enda et steg de begynte å bygge nøkkelferdige eneboliger, og den første bygget de til seg selv.
Jo bedre det gikk, desto oftere tenkte Eirik på Mari: «Hun kunne ikke vente litt. Skulle hun bare visst hvilken bil jeg kjører nå. Og huset et lite slott!» Han ble ofte grepet av tanken: «Hva om»
Ingebjørg merket at han slet. Hun ville være elsket, men hjertet lar seg ikke kommandere. «Ikke alle eventyr blir virkelighet,» tenkte hun, men hun gav ikke opp. Navnet forpliktet.
Oda så det samme i broren sin.
Du risikerer å miste mer enn du får, sa hun da hun så Eirik på Maris Facebook-profil.
La meg være i fred! fnyste Eirik.
Oda gløttet bistert:
Dust, Ingebjørg elsker deg virkelig, mens du bare leker!
«Her mangler det bare at ungen skal belære meg,» murret han. Men han ble mer og mer dratt mot Mari. Til slutt sendte han henne en melding.
Mari klaget over at livet var blitt vanskelig. Mannen hadde kastet henne ut, hun hadde drop-out fra universitetet. Ingen skikkelig jobb, ingen tilbake til foreldrene, bodde i leid hybel i Oslo.
Eirik grublet flere dager: «Dra, ikke dra?» Da anledningen bydde seg kona dro på landet til syk bestemor tok han sjansen.
Han bestemte seg, avtalte møte. Kjørte til Oslo med hjertet i halsen, uten å tenke på fartsgrenser. Han drømte om hva han skulle si, hvor de skulle gå.
Virkeligheten slo ham i bakken.
Så flott du har blitt, ropte Mari og slang seg om halsen hans.
En ubehagelig lukt traff ham. Eirik rygget:
Folk ser.
Det driter jeg i! lo hun høyt.
Kort skjørt, billig sminke og dårlig parfyme Denne vulgære kvinnen var ingenting mot hans Ingebjørg. «Hun var slik før også. Hvorfor så jeg det ikke den gang?» tenkte han da han så Mari skylde ned piller med øl.
Gi meg litt penger, så skal jeg takk deg ordentlig, sa Mari med en flørtende gest.
Han visste ikke hvordan han skulle slippe unna henne.
Unnskyld, jeg har et ærend, sa han og reiste seg.
Tror du vi sees senere?
Neppe, sa Eirik og vinket på servitøren Kan jeg betale?
Jeg blir litt til, klynket Mari.
Gi henne mat og drikke for disse pengene, sa Eirik og la igjen en god seddel.
Kelneren nikket diskret.
Han raste hjemover, med all verdens fart.
Forbanna idiot! kjeftet han på seg selv. Oda har helt rett! Hvorfor rota jeg det til slik? Eller kanskje gjorde jeg det helt riktig?
«Og jeg har aldri kalt min kone Ingebjørg for bare Inga. Jeg har jo ingen nærere enn henne,» skjønte han brått. Eirik ble stående lenge, og lot tankene spinne gjennom alle årene sammen.
Han så for seg ansiktet til kona, de klare, blå øynene, hvordan hun smilte når han kom hjem, hvordan hun dro hendene sine gjennom håret hans.
«Jeg lovte henne et lykkelig liv,» tenkte han, fant ut hvor han var, startet bilen og svingte inn på en smal vei etter et par mil langs E6.
Ei uke er altfor lenge. Jeg klarte knapt to dager uten deg, sa han lavt da Ingebjørg møtte ham løpende fra bestemors hus.
Du er helt gal, svarte hun med tårer og smil om hverandre.
Inga, min elskede, hvisket Eirik i øret hennes, og begge var svimle av lykke.
