5. november 2019
I dag, mens jeg sto ved vinduet og så på at det regnet i Oslo-gatene, gikk tankene mine tilbake til alt som har skjedd det siste året. Det føles som et helt annet liv men det er mitt.
Jeg giftet meg med Nadine av rent trass mot min gamle kjærlighet. Jeg ville vise henne, Maria, at livet mitt ikke stoppet fordi hun dro. Vi hadde vært sammen i nesten to år. Jeg elsket henne så høyt at det nesten gjorde vondt kunne gjort hva som helst for henne. Planla fremtiden, trodde hun var den jeg skulle gifte meg med. Men hun skjøv alltid bryllupspraten unna:
Hvorfor skulle vi gifte oss nå? Jeg er ikke ferdig med universitetet, du har vel neppe fått skikk på firmaet ennå? Ingen skikkelig bil, ingen egen leilighet. Og jeg orker ikke møte søsteren din på kjøkkenet hver morgen. Hadde du ikke solgt huset, så
Det stakk. Men jeg skjønte på et vis at hun hadde rett. Oda og jeg bodde sammen i leiligheten etter foreldrene, og jeg hadde nettopp tatt over familiebedriften uten engang å være ferdig med utdannelsen. Alt hadde skjedd så fort. Salget av huset var et nødvendig valg; heller det enn å miste alt. Oda og jeg var begge fattige studenter jeg sisteårsstudent, hun på tredje. Ved å selge huset dekket vi gjelden, satte inn litt som buffer, og hadde råd til å kjøpe inn varer.
Maria kunne leve i nuet med foreldrene som sikkerhetsnett. Men når du plutselig er den eldste i familien og ansvar for søsteren din, får du et annet perspektiv. Jeg drømte om hus, bil, hage, men det måtte komme senere.
Ingenting tydet på problemer før den kvelden jeg ventet på henne ved Nationalteatret vi skulle på kino. Hun ringte og sa jeg ikke trengte hente henne, noe som var uvanlig. Til vanlig hatet hun kollektivtransport. Jeg ventet, men hun dukket plutselig opp i en dyr BMW.
Unnskyld, men vi kan ikke sees mer. Jeg skal gifte meg, sa hun, og la en bok i hendene mine før hun snudde og forsvant.
Jeg sto igjen, lammet. Hva hadde skjedd på de tre dagene jeg var borte fra byen?
Oda skjønte det med én gang hun så meg:
Har du fått vite det? spurte hun stille.
Jeg nikket.
Hun har kapret seg en rik type. Bryllupet er den 25. Jeg nekta å være forlover. Hun er falsk hun drev dobbeltspill bak ryggen din!
Oda gråt av sinne på mine vegne. Jeg prøvde å trøste henne, klappet henne lett på hodet.
La henne få det som hun vil, Oda. Vi skal få det enda bedre.
Døgnvis grov jeg meg inn på rommet mitt. Oda banket forsiktig på:
Du må spise noe! Jeg har stekt pannekaker.
På kvelden kom jeg ut, med et intenst blikk:
Finn frem, Oda. Vi skal ut.
Hva er det du planlegger? spurte hun.
Jeg skal gifte meg med den første som sier ja, svarte jeg.
Du kan ikke leke med livet ditt eller andres! forsøkte Oda.
Men jeg var urokkelig.
Om du ikke vil være med, går jeg alene.
Folk promenerte i Slottsparken den kvelden. Den første jenta smålo, den andre gikk rett unna. Den tredje, etter å ha sett meg lenge inn i øynene, sa ja.
Hva heter du? spurte jeg.
Nadine, svarte hun.
Da skal vi feire forlovelsen, sa jeg, og tok med Nadine og Oda på kafé.
Stemningen var trykket. Jeg ønsket egentlig bare hevn. Jeg hadde allerede bestemt at vårt bryllup også skulle være den 25.
Nadine brøt stillheten:
Er det en grunn til dette spontane frieriet, eller har du ombestemt deg, kan jeg gå.
Nei, du har gitt ditt ord. I morgen leverer vi papirer og møter foreldrene dine.
Jeg blunket, foreslo vi kunne droppe høflighetsformen.
Hele måneden frem til bryllupet traff vi hverandre daglig snakket og ble kjent.
En kveld spurte Nadine:
Vil du forklare hvorfor du gjør dette?
Alle har sine hemmeligheter, svarte jeg unnvikende.
Så lenge de ikke hindrer oss i å leve.
Og hvorfor sa du ja?
Jeg tenkte på eventyrene, prinsessen som blir giftet bort til en fremmed og lever lykkelig likevel. Ville prøve selv.
Hun lette ikke egentlig etter «den rette», men visste hun ville ha en selvstendig, handlekraftig mann. Og det så hun tydelig hos meg. Hadde jeg vært med kompiser den kvelden, hadde hun bare gått forbi.
Hva slags prinsesse er du da? undret jeg. Askepott, Tiril, Huldra?
Kyss meg, så finner du ut av det, fniste hun.
Men mellom oss var det ingen intime berøringer.
Jeg tok meg av alt til bryllupet lå i detaljer. Nadine skulle bare velge mellom alternativer jeg foreslo. Selv kjolen valgte jeg ut.
Du skal være den vakreste, sa jeg igjen og igjen.
På rådhuset, før seremonien, støtte vi på Maria og hennes forlovede. Jeg smilet stivt, ga henne en klem og sa:
Gratulerer. Måtte du bli lykkelig med din pengesekk av en mann.
Ikke lag show nå, svarte Maria anstrengt.
Hun målte Nadine slank, flott, selvsikker, med utstråling. Maria visnet i sammenligning. Jeg kunne se at hun angret. Hun fikk ikke det hun hadde håpet på.
Tilbake hos Nadine, var hun bekymret:
Det er ikke for sent å snu.
Nei, vi kjører løpet ut, sa jeg bestemt.
I salen, da jeg så inn i Nadines triste øyne, skjønte jeg plutselig hva jeg hadde gjort.
Jeg skal gjøre deg lykkelig, hvisket jeg, og trodde på det.
Så begynte vår hverdag sammen. Oda og Nadine kom svært godt overens. Odas temperament fikk motstand i Nadines rolige, organiserte vesen. Oda lærte seg å beherske følelsene, mens Nadine styrte hjemmet og oss alle med stødig hånd.
Hun var en kløpper med tall, orden på regnskap og skatt, og brakte struktur inn i økonomien. Etter et halvt år åpnet vi en ny butikk sammen, og startet deretter med oppussingstjenester i tillegg til salg av byggevarer. Overskuddet økte.
Hun var virkelig en Tiril Klok, fikk meg ofte til å tro at hennes ideer var mine egne. Alt skulle egentlig være perfeksjon men jeg savnet det berusende, det uforutsigbare samlivet med Maria, den spenningen som gjør hverdagen magisk. Alt var trygt og forutsigbart. Kjærlighet var ikke der og det visste jeg.
Men Nadines innsats løftet oss til nye høyder, og til slutt bygde vi drømmehuset vårt. Jo bedre alt gikk, desto oftere tenkte jeg på Maria. Om hun bare kunne se hvilken bil jeg kjører nå! Hvilket palass av et hjem! Jeg kjente på anger og nysgjerrighet: Hva om
Nadine så at jeg var rastløs, og hun lengtet etter å bli min store kjærlighet, selv om hun visste at hjertet lar seg ikke kommandere. “Ikke alle eventyr ender lykkelig”, tenkte hun, men ga aldri opp håpet – hun hadde jo fått navnet sitt etter det.
Oda fulgte med. En dag tok hun meg på fersken på Marias Facebook-side.
Du kommer til å miste mer enn du vinner, sa hun.
La meg være, freste jeg.
Du er dust, Andreas! Nadine elsker deg på ekte og du bare surrer!
At en liten unge skal belære meg Jeg var bare mer dratt mot Maria. Jeg skrev til henne.
Maria klaget over livet sitt ektemannen hadde kastet henne ut, hun hadde ikke fullført studiene, ingen jobb, bodde på en liten leiehybel i Drammen. Jeg tvilte lenge, men da Nadine var borte noen dager hos bestemor i Valdres, kunne jeg ikke motstå fristelsen. Jeg satte meg i bilen mot Drammen.
Da jeg traff Maria, kastet hun seg om halsen på meg.
For en kjekk mann du er blitt! lo hun.
Men hun luktet dårlig, hadde billig sminke og alt for kort skjørt. Jeg trakk meg unna.
Folk ser oss, sa jeg lavt.
Jeg bryr meg ikke, lo hun.
Hun bestilte øl, flørtet. Hennes vesen var borte hun var en skygge av seg selv. Jeg sammenlignet henne automatisk med Nadine og forstod: hun når henne ikke til knærne.
Gi meg penger, så takker jeg deg ordentlig, sa Maria.
Jeg satt fast, ante ikke hvordan komme meg unna.
Jeg må gå, jeg har et møte, sa jeg.
Kan vi treffes igjen?
Tror ikke det, svarte jeg, og ba kelneren gjøre opp for oss la igjen noen tusenlapper i kroner for henne.
Kjørte hjemover så fort jeg turte. Kjeftet på meg selv: Idiot! Oda hadde rett hele tiden.
Men så slo det meg: Jeg har aldri egentlig kalt Nadine annet enn ved hennes fulle navn. Jeg har ingen som står meg nærmere. Jeg bremsen inn til siden på Skedsmo, og ble stående i bilen. Minner fra de årene som var gått kjærligheten, tålmodigheten, alle de små tingene, kom tilbake.
Jeg så for meg Nadine, hennes latter, den blå gløden i øynene, hvordan hun alltid rufser meg i håret om morgenen. Jeg har lovet henne å gjøre henne lykkelig.
Jeg kjørte videre klarte ikke vente til hun var hjemme igjen fra Valdres. Da jeg kom frem, løp hun ut av døren.
Gærning, smilte Nadine, med tårer i øynene.
Nadine… elskling, hvisket jeg i øret hennes, og alt snurret for oss begge.
