Olea hadde brukt hele dagen på å gjøre klart til nyttårsaften: vasket, laget mat, dekket bordet. Dette var hennes første nyttår uten foreldrene, men med kjæresten. Hun hadde bodd sammen med Tormod i hans leilighet i tre måneder. Han var 15 år eldre, hadde vært gift før, betalte barnebidrag og tok seg en fest av og til… Men alt dette betydde ingenting når man elsker noen. Ingen forsto egentlig hva det var med Tormod som fikk henne til å falle – han var langt fra noe sjarmtroll, faktisk kunne man trygt si at han var ganske fæl; slem, grisk, blakk og brukte det han hadde på seg selv. Men Olea hadde forelsket seg i denne raringen. I tre måneder hadde hun håpet Tormod ville se hvor tålmodig og hjemmekjær hun var – og at han ville fri. Han hadde alltid sagt: “Vi må bo sammen først, se hvordan du er som husmor. Kanskje du er som eksen min.” Hvordan eksen egentlig var, visste ikke Olea – han hadde aldri sagt noe konkret. Derfor gjorde hun sitt beste – hun klaget ikke når han kom hjem full, lagde mat, vasket, handlet mat for sine egne penger (ville ikke være grådig, så han trodde hun bare var ute etter pengene hans), og til og med nyttårsmaten betalte hun av egen lomme. I tillegg kjøpte hun en ny mobiltelefon til ham i gave. Mens Olea styrte med nyttårsforberedelser, forberedte Tormod seg på sitt vis: Han drakk med gutta. Da han kom hjem i godt humør, kunne han fortelle at de skulle få gjester til nyttårsaften – hans venner, ukjente for Olea. Hun hadde dekket alt til en hyggelig kveld, men stemningen ble dårlig, og hun bet i seg alt hun hadde lyst til å si – hun ville jo ikke være som ekskona. En halvtime før midnatt kom en beruset gjeng menn og damer brasende inn døra. Tormod sprudlet, plasserte folk rundt bordet og festen fortsatte. Olea ble ikke engang presentert, og hun ble nærmest usynlig – de pratet og lo seg imellom. Da Olea nevnte at det nærmet seg midnatt og man kanskje burde fylle champagne i glassene, så de på henne som om hun var en ubuden gjest. “Hvem er det?” spurte en av damene sløvt. “Naboen i senga,” lo Tormod, og gjengen gapskrattet. De spiste maten hun hadde laget og lo av henne også. Ved midnatt lo de av “den naive jenta” og roste Tormod for “det smarte valget” – å finne seg en gratis kokke og hushjelp. Og Tormod forsvarte henne ikke, men lo med og slukte maten hun hadde ordnet. Olea listet seg stille ut, pakket sakene sine og dro hjem til foreldrene. Så ille nyttår hadde hun aldri hatt. Moren sa: “Hva var det jeg sa,” og faren pustet lettet ut. Etter å ha grått ut all skuffelse, tok hun av seg de rosa brillene. En uke senere, da Tormod var blakk, sto han på døra hennes og spurte med et skuldertrekk: “Hva dro du for egentlig? Ble du sur eller?” Da han skjønte at hun ikke ville gi etter, fyrte han løs: “Er det sånn du gjør ting – koser deg hjemme hos mamma og pappa, mens jeg har tomt kjøleskap? Nå begynner du å ligne på eksen min!” Overraskelsen gjorde Olea målløs. Hun hadde gang på gang tenkt ut hva hun ville si om hun fikk sjansen, men nå sto hun der ordløs. Det eneste hun klarte si var noen velvalgte gloser før hun smalt døra igjen. Slik begynte et nytt liv for Olea med et nytt år.

Hele dagen hadde Ingrid stått på for å gjøre i stand til nyttårsfeiringen: vasket, laget mat, dekket bordet. Det var hennes første nyttårsaften uten foreldrene, men sammen med kjæresten sin.

Hun hadde nå bodd i tre måneder hos Stein, i hans leilighet. Han var femten år eldre enn henne, hadde vært gift, betaler barnebidrag og liker å ta seg en fest innimellom Men alt dette bleknet når man er forelsket. Ingen kunne egentlig forstå hva akkurat i ham hun falt for: Han var ikke pen, nei langt derifra, kanskje litt småsjabby til og med, med et gnient lynne og alltid blakk. Og hadde han penger, var det kun til seg selv. Og nettopp i dette underlige vesenet hadde lille Ingrid blitt hodestups forelsket.

I tre måneder hadde Ingrid håpet at Stein skulle sette pris på hvor tålmodig og flink til å stelle hun var. Kanskje ville han til og med ønske å ta henne til kone. Han pleide å si: Vi må jo bo sammen først, så jeg ser hva slags husmor du er. Tenk om du er som eksen min. Hva slags kvinne eksen hans hadde vært, forble et mysterium for Ingrid han sa aldri noe fornuftig om det. Så Ingrid anstrengte seg til det ytterste, viste frem sine beste sider: hun snerret ikke når han kom hjem i ørska, hun laget mat, vasket, handlet mat for egne penger (Gud forby at Stein skulle tro hun var grådig). Også til nyttår hadde hun dekket bordet for sine egne sparepenger. Til og med ny mobil hadde hun kjøpt til ham i gave.

Mens Ingrid stod på kjøkkenet og pyntet kaker og forrett, forberedte også Stein seg til feiringen på sitt vis. Med andre ord: han drakk med kameratene. Da han kom hjem, munter og rød i ansiktet, kunne han fortelle at det ville komme gjester til nyttår og det var hans venner, fremmede for henne. Ingrid hadde allerede alt klart, og bare en time gjensto. Humøret hennes var ikke på topp, men hun svelget sin irritasjon hun ville ikke være en sånn type som eksen hans.

En halvtime før midnatt ramlet en lystig og bråkete gjeng inn døra noen menn og noen damer. Stein kviknet til, satte seg ved bordenden og alle satte i gang å drikke og more seg. Ingen brydde seg om Ingrid, han introduserte henne ikke engang for gjestene var hun nærmest usynlig. De snakket seg imellom og lo høyt. Da Ingrid sa at det var to minutter til midnatt og kanskje på tide å fylle glassene med champagne, glante en av damene på henne og slo ut med hendene:

Hvem er det der? spurte hun med sløv og lattermild stemme.

Sengekameraten min, svarte Stein og lo høyt, og med ett var det fritt frem for de andre å le med.

De spiste maten Ingrid hadde laget, og gjorde nar av henne mens de koste seg. Da klokkene kimte og det nye året begynte, lo de av hvor naiv jentungen var, og skrøt av Stein som hadde vært lur nok til å finne seg en gratis hushjelp og kokke. Og Stein sa ikke et ord til hennes forsvar, han bare lo sammen med de andre. Satt der og åt maten hun hadde båret i hus og lagt vekt på, som om hun bare var et møbel.

Ingrid reiste seg stille, pakket sakene sine og gikk hjem til foreldrene. Aldri hadde hun opplevd en slik forferdelig nyttårsaften. Moren hennes sa som hun alltid hadde gjort: Hva var det jeg sa deg, mens faren sukket lettet ut og holdt rundt henne. Ingrid gråt ut sin skuffelse, og nå var det som om alt ble klart. Brillene falt av hun så ham plutselig som han virkelig var.

Én uke senere, da Stein var tom for penger, dukket han opp hos henne. Som om ingenting hadde skjedd spurte han:

Hvorfor dro du? Ble du sur eller? og da hun ikke var interessert i å forsones, gikk han rett på: Ja, det var fint gjort, altså du koser deg hjemme hos mamma og pappa, og kjøleskapet mitt er tomt! Nå begynner du å minne meg om eksen min, du også!

Av denne frekkheten ble Ingrid helt stum. Hun hadde mange ganger i hodet sitt visst akkurat hva hun ville si til ham, men der og da stod hun bare der og fikk ikke ut et ord. Det eneste hun til slutt klarte, var å be ham dra dit pepperen gror og smelle igjen døra etter ham.

Slik ble nyttårsaften til det punktet hvor Ingrids nye liv startet.