Du, hør her. Grinda til Pettersen hadde ikke vært skikkelig lukka siden i fjor sommer. Haspen røyk da han dytte den med skuldra, for han hadde bøtter i hendene. Siden da hang den bare på et hengsel, og om natta slo vinden den fram og tilbake, som om noen kom og gikk, men aldri bestemte seg for å gå inn.
Pettersen var vant til det. Han var vant til det meste. Vant til at kona døde for tre år siden. Vant til at sønnen ringte en gang i måneden, på søndager, og samtalen varte i fire minutter. Vant til at kjøkkenhagen grodde igjen med meldestokk, for ryggen ville ikke bøye seg, og å leie hjelp var som å innrømme at han ikke strakk til.
Katta kom i september. Grå, med en hvit flekk på brystet og et flerret øre. Hun satte seg på trammen og bare stirra på døra. Mjaue gjorde hun ikke. Gnei seg mot beina gjorde hun heller ikke. Hun satt bare der, som om hun hadde et ærend og venta på å bli tatt imot.
Pettersen kom ut, så på henne og sa:
– Jeg har ikke mat til meg selv engang, jeg.
Katta gikk ikke sin vei.
Han gikk inn igjen, tok fram et stykke kokt torsk fra kjøleskapet, la det på en avispapir og bar det ut på trammen. Katta åt fisken, slikket seg rundt kjeften og satte seg på samme plassen igjen.
– Få sitte du, da, sa Pettersen.
I løpet av oktober bodde hun inne. Ikke fordi Pettersen ba henne inn, men fordi han en morgen åpna døra og fant katta sovende på dørmatta i gangen. Hvordan hun hadde kommet seg inn, var uklart. Døra var låst. Så oppdaga han at kjøkkenvinduet ikke gikk igjen ordentlig, og han skjønte.
Han fiksa ikke vinduet.
Gutten til naboen, Tore, gikk forbi Pettersens hus hver dag. Han var ni år, gikk i tredje klasse og tok snarveien gjennom bakgata på veg hjem fra skolen. Grinda med den ødelagte haspen lå akkurat på ruta hans. Tore kikka alltid inn i hagen – ikke fordi han var nysgjerrig, men fordi det sto et gammelt epletre bak skjulet hos Pettersen, og om høsten lå det gule, små, sure epler under det. Tore plukka dem opp og åt dem uansett.
Nå var det ingen epler. Men vanen med å titte inn satt i.
Den torsdagen gikk Tore fra skolen og fikk se Pettersen stå på trammen med en lerretspose i hendene. Posen beveget seg.
Tore stoppa ved grinda. Posen i hendene til Pettersen rykka, og noe inni skrapet, dempet, som negler mot ei treplate.
Pettersen så ikke gutten. Han gikk ned trammen, over tunet til bilen – en gammel Volvo stasjonsvogn som sto langs gjerdet, dekka av et lag med gjørme. Han åpna bakdøra, la posen på setet og gikk inn i huset igjen.
Tore sto helt i ro. Hjertet hamra som om han hadde sprunget, sjøl om han sto stille. Han hadde sett katta hos Pettersen. Den grå, med hvitt bryst. Noen ganger satt hun i vinduskarmen og så ut. Tore hadde en gang vinka til henne, og katta hadde skrådd på hodet, som om hun ikke skjønte.
Posen. Ei katt i en pose. Tore visste hva det betydde. Bestemor hadde fortalt at før i tida drukna de kattunger i elva på bygda. Ikke fordi de var onde, men fordi det ikke var mat til alle. Bestemor sa det helt rolig, som om hun snakka om været, og Tore hadde ikke fått sove før midnatt den kvelden, for han så for seg en pose som sank ned i svart vann.
Pettersen kom ut igjen. Nå hadde han en pappeske i hendene. Han satte den på baksetet ved sida av posen, satte seg bak rattet og starta motoren. Volvoen hosta, prusta og rulla ut av tunet gjennom den åpne porten.
Tore pressa seg mot gjerdet så bilen ikke skulle støte bort i ham. Pettersen kjørte forbi uten å snu seg.
Gutten sprang hjem.
Mona, mora hans, sto på kjøkkenet og skar løk. Øynene var røde, men ikke av gråt – av løken. Tore fløy inn i gangen uten å ta av seg skoa, og ropte fra døra:
– Mamma! Pettersen har putta katta i en pose og kjørt bort!
Mona la fra seg kniven.
– Hvilken katt?
– Den grå, med den hvite flekken! Hun som bodde hos han! Han stappa henne i posen og i bilen!
– Tore, ta av deg skoa. Du drar jord over hele…
– Mamma! Han har kjørt for å drukne henne! Eller hive henne i skauen!
Mona tørka hendene på et kjøkkenhåndkle. Så på sønnen. Han sto i åpen jakke, med skolesekken på én skulder, og underleppa dirra. Han gråt ikke, men var på grensa.
– Tore, sett deg ned. Vi vet ikke hvor han har kjørt. Kanskje til dyrlegen.
– Man tar ikke katta med i pose til dyrlegen! Man har bur!
Og Mona fant ikke noe å svare. For sønnen hadde rett. Man tok ikke katta med i pose til dyrlegen.
– Greit, sa hun. – Jeg snakker med Pettersen når han kommer hjem.
– Men hvis det er for seint da?
– Tore.
– Men hvis det er for seint, mamma?
Mona tok av seg forkleet.
– Finn på deg yttertøyet. Vi kjører.
Hun visste ikke hvorfor hun gjorde det. Pettersen var en nabo i tjue år. Stille, fåmælt kar som før jobba som mekaniker på verkstedet, og som nå var pensjonist og fiksa småting for naboene mot en billig penge. Han drakk ikke. Han laga ikke bråk. Etter kona døde ble han enda stillere, som om lyden var skrudd ned noen hakk. Mona pleide å gi ham et glass syltetøy til nyttår, og hver gang sa han det samme: «Å, Mona, du trengte ikke det.» Men han tok imot. Og neste år sa han «du trengte ikke det» igjen.
Han var ikke typen som drukner katter.
Men posen hadde beveget seg. Tore hadde sett det.
Mona rygget bilen ut av garasjen. Tore satte seg ved sida av henne, spente på seg beltet og stirra ut gjennom vinduet, som om katta kunne dukke opp et sted langs veien. De visste ikke hvor de skulle kjøre – de ante ikke hvilken retning Pettersen hadde tatt. Mot elva? Mot skauen? Mot motorveien?
– Mot elva, sa Tore med overbevisning.
– Hvorfor det?
– Fordi bestemor sa det alltid er mot elva.
Mona svingte mot elva. Ikke fordi hun trodde på bestemors historier. Men fordi hun ikke hadde noen annen plan, og Tore så på henne med det blikket barn har når de venter at en voksen skal fikse alt.
Vegen mot elva gikk over et jorde, så gjennom ei bjørkeskog, så bratt nedover mot broa. Brua var gammel og i tre, bare brukt om sommeren. Nå tok de fleste omveien om Kroken, det var en åtte kilometers omvei, men asfalt.
Volvoen sto ikke ved brua.
– Han er ikke her, sa Mona.
Tore svarte ikke. Han så på elva. Den var ikke frosset, for februar var uvanlig mild, og vannet rant grått og brunt, med mørke flekker langs bredden.
– Vi kjører tilbake, sa Mona forsiktig.
– Om Kroken, ba Tore.
De kjørte om Kroken.
Volvoen så de på tilbaketuren. Den sto ved kanten av veien i utkanten av Kroken, foran en lang, lav bygning med et skilt: «Veterinærstasjonen». Skiltet var gammelt, bokstavene falmet, og «stasjonen» så ut som «sjonen». Ved døra hang en lapp på A4-ark, men på avstand kunne de ikke se hva det sto.
Mona stoppet.
– Tore, vent i bilen.
– Nei.
– Da går jeg med deg.
Hun gadd ikke krangle.
Inne lukta det klor og noe søtt, sånn som det lukter på apotek. Bak skranken satt en dame i blå frakk og skrev i en perm. I gangen var det ingen på stolene. Bak ei lukket dør med skiltet «Mottak» hørte de en stemme. Mona kjente den igjen med en gang.
Pettersen.
Hun gikk bort til døra og stanset. Tore sto ved sida av henne, med hånda klamra rundt armen hennes.
Døra var på gløtt.
Pettersen satt på en krakk foran et metallbord. På bordet, på ei ren voksduk, lå katta. Grå, med hvit flekk på brystet. I live. Veterinæren, en ung fyr med briller, kjente på magen hennes. Katta lå rolig, bare halen duppa.
– Når oppdaga De det? spurte veterinæren.
– For tre dager siden. Hun slutta å ete. Så begynte hun å gjemme seg. Krabb under et stort trau og ville ikke fram. Jeg fikk henne ut med nød og neppe.
– Hva tok De henne i?
– En pose. Jeg har ikke bur. Hadde kjøpt et, men i butikken her er det ikke, og inn til byen… Jeg laga hull i posen, sånn at hun fikk luft. Og la inn et håndkle.
Veterinæren nikket. Trykka på magen og holdt hånda der.
– Pettersen, katta Deres er ikke sjuk. Katta Deres er drektig. Om ei uke, kanskje ti dager.
Pettersen tok av seg lua. Gned seg over panna. Satte den på igjen.
– Drektig?
– Tre eller fire, føles det som. Hun er ikke gammel, frisk, fødselen bør gå greit.
– Jeg trodde hun holdt på å dø, sa Pettersen lavt. – Hun spiste ikke. Gjemte seg. Mjaua om natta, helt stille, som om hun klaga. Jeg trodde det var slutt.
Veterinæren smilte.
– Ikke slutt. Tvert imot. Begynnelse.
Pettersen så på katta. Hun snudde hodet og mysa mot ham, som om hun sa: «Nå skjønner du, eller hva?»
Han strakte ut hånda og strøk henne mellom øra. En gang. To ganger. Katta la ned øra og begynte å male, og lyden gikk gjennom metallbordet som en vibrasjon.
Utenfor døra holdt Tore pusten. Han hadde hørt alt. Mona la hånda på skuldra hans og kjente at gutten ble myk, som om stanga han hadde heldt seg i den siste timen plutselig ble tatt bort.
Hun skjøv opp døra.
Pettersen snudde seg. Så Mona. Så Tore. Ble overraska.
– Mona? Hva gjør du her?
Mona åpna munnen og lukka den. For å si «vi trodde du skulle drukne katta» var flaut, dumt og umulig. Men Tore kom henne i forkjøpet.
– Pettersen, jeg så at De putta katta i en pose. Jeg trodde De skulle… ja.
Han fullførte ikke. Pettersen så på gutten, og i ansiktet hans skjedde det noe tregt og vanskelig, som om han satt sammen en hel fortelling av enkeltord.
– Du trodde jeg skulle drukne henne?
Tore nikket.
Pettersen var stille. Så reiste han seg, gikk bort til gutten og satte seg på huk. Knekt knaka, og Pettersen rynka panna, men retta seg ikke opp.
– Tore. Jeg ville aldri gjort det. Hører du? Aldri.
– Jeg vet det nå.
– Posen, fordi jeg ikke har bur. Hun liker ikke å bli holdt. Slår seg. I posen er det mørkt og trygt. Jeg la en gammel genser inni, så hun skulle ha det mykt.
– Jeg så at posen beveget seg. Og ble redd.
Pettersen la hånda på skuldra til gutten. Hånda var stor, tung, med gule hardhud.
– Det er riktig at du ble redd, sa Pettersen alvorlig. – Riktig at du sprang. Hadde det virkelig vært sånn, hadde du rukket fram.
Katta på bordet slutta å male og så på dem, som om hun forsto hva de snakka om. Veterinæren skrev noe i journalen uten å si noe.
Mona snudde seg mot vinduet. Utenfor falt den første snøen, fin og tørr, og lykta ved inngangen til veterinærstasjonen lyste som ei svak sol i ei hvit sky.
Pappesken som Pettersen hadde satt i bilen etter posen, sto på gulvet ved bordet. Åpen. Inni lå et gammelt håndkle, en skål med vann som var dekka med plast for at det ikke skulle skvette, og en liten pose med kattemat. Den maten som i bygda bare ble solgt i én butikk, hos tante Aud, og som kostet flesk. Pettersen hadde kjøpt den på forhånd.
Hjem kjørte de i mørket. Tore satt på baksetet og var stille. Han sov ikke, var bare stille, som en voksen som har brukt opp ordene, men ikke tankene ennå.
– Mamma, sa han da de nærma seg huset, – kan jeg gå bort til Pettersen? Når kattungene blir født?
– Det får du, hvis han ikke har noe imot det.
– Det har han ikke.
Mona spurte ikke hvor han hadde den tryggheten fra. For hun hadde sett hvordan Pettersen så på gutten inne på veterinærrommet, og i det blikket lå det noe hun ikke hadde sett hos naboen på lenge. Ikke takknemlighet. Noe enklere og viktigere. Som om han for første gang på tre år ble sett – ikke over gjerdet, men på nært hold.
Kattungene kom ni dager seinere. Fire stykker. Tre grå og én hvit, med en mørk flekk på ryggen, som en blekkklatt.
Tore kom samme kveld. Pettersen åpna døra og slapp ham inn uten et ord. Gutten satte seg på gulvet ved eska der katta lå med ungene, og satt sånn i en halvtime uten å røre seg.
– Den der ligner på deg, sa Pettersen og pekte på den hvite. – Like spretten.
– Han ligger jo bare.
– Vent og se.
Grinda til Pettersen ble fiksa. Tore hjalp til, holdt hengslet mens Pettersen skrudde fast skruene. Den nye haspen hadde Mona kjøpt. Hun kom med den i en pose, sammen med et glass bringebærsyltetøy. Pettersen sa: «Å, Mona, du trengte ikke det.» Men haspen satte han på samme dag.
Nå gikk grinda igjen ordentlig, og om natta slo ikke vinden den lenger. Men Tore gikk fortsatt inn gjennom den hver dag etter skolen. Åpna, gikk inn, lukka etter seg. Haspen smalt rent og kort, som en punktum i slutten av en setning.
Den hvite kattungen tok Tore med seg da den ble stor nok. Han kalte den Basse. Pettersen hørte navnet, humra og sa ikke noe. Han strøk bare katta, som satt i vinduskarmen og så på at gutten bar sønnen hennes over tunet.
Katta fulgte dem med blikket helt til grinda. Så snudde hun seg og krølla seg sammen i vinduskarmen.
