Ingrid i sine 35 år trodde at hun aldri ville oppleve kvinnelig lykke, men skjebnen ordnet det annerledes De ble sammen da begge var nesten førti år gamle. Bjørn var allerede enkemann i 3 år på det tidspunktet. Ingrid hadde aldri vært gift, men hadde født en sønn. Som det sies blant folk hun fødte for seg selv. I ungdommen hadde hun et forhold til en kjekk, mørkhåret Olav, som lovet å gifte seg og fortryllet den unge Ingrid. Hun falt for løftene som viste seg å være tomme. Som det senere kom frem, var beundreren fra Oslo gift.
Til og med Olavs lovlige kone kom til Ingrid for å be om at jenta ikke skulle ødelegge en annen familie. Den unge og uerfarne Ingrid ga etter. Men hun bestemte seg for å beholde barnet.
Slik gikk det. Ingrid fødte Einar. Og sønnen ble hennes eneste trøst og glede. Einar var godt oppdratt, og lærte flittig. Etter skolen begynte han på universitetet for å studere økonomi. Bjørn besøkte Ingrid flere ganger. Han foreslo at de skulle flytte sammen. Men kvinnen nølte, selv om hun likte Bjørn. Ingrid skammet seg på en måte over sin egen sønn og følelsen av å endelig bli lykkelig.
En kveld bestemte Einar seg for å snakke med moren sin. Han sa at han ikke hadde noe imot det: «Jeg, mamma, kommer uansett ikke til å bo hjemme lenger. Onkel Bjørn er en pålitelig mann. Bare at han ikke fornærmer deg. Det viktigste for meg er at du er lykkelig.» Også Bjørns sønn var ikke imot det.
Slik begynte de å leve sammen. De giftet seg og holdt et lite fest. Ingrid jobbet i bygdebiblioteket, mens Bjørn var bonde. De gjorde alt sammen. De drev med husholdning, holdt husdyr og dyrket grønnsaker. De elsket og respekterte hverandre, men det var synd at Gud ikke ga dem felles barn.
Begge sønnene giftet seg, og de fikk oppleve å bli besteforeldre. Hver gang til høytidene forberedte de gaver til barna og barnebarna. Hjemmelagde egg, melk, rømme, svinekjøtt og kylling. På høytidene samlet det seg mange gjester i huset deres. Da satt Bjørn og Ingrid ved bordet og gledet seg. De var takknemlige for at de hadde noen å feire sammen med.
Bare om kveldene, når det eldre paret skulle legge seg, tenkte hver for seg stille: å forlate denne verden først og aldri føle seg ensom.
Årene tok sin toll. Og en dag kom ulykken snikende Om morgenen ble Ingrid dårlig akkurat da hun skulle begynne å lage suppe på kjøkkenet. Den eldre kvinnen falt om. Bjørn fikk hjelp av naboene til å ringe ambulansen. Legene sa at Ingrid hadde fått et slag. Alle funksjoner var intakte, bortsett fra én. Ingrid kunne ikke lenger gå. Einar og kona hans kom for å besøke moren. Han ga penger til medisiner og dro så.
Bjørn leide en bil, og da kona ble utskrevet fra sykehuset, bar de henne sammen med naboen inn i huset.
«Alt vil bli bra,» trøstet han kona, «du bare lever. Selv om du sitter og snakker med meg. Bare lev. Og jeg skal klare alt. Bare ikke forlat meg, min due!»
Bjørn passet godt på kona sin. Etter en måned flyttet hun over i en stol. Hun hjalp ham på kjøkkenet. De fortsatte å gjøre alt sammen. De skrellet poteter og gulrøtter, sorterte bønner. De bakte til og med brød. Om kveldene diskuterte Ingrid og Bjørn hvordan de skulle leve videre. Vinteren nærmet seg. Og Bjørn hadde ikke krefter til å hugge ved.
Kanskje barna kan ta oss med til seg over vinteren, og om våren og sommeren kan vi klare oss selv
På helgen kom Einar med kona. Svigerdatteren Kari, etter å ha sett seg rundt i rommet, konkluderte:
Vi må skille dere, dere to duer. Vi tar moren neste uke. La meg forberede rommet. Så kommer vi.
Og hva med meg? hvisket Bjørn pinlig. Vi har aldri vært skilt. Barn, hvordan kan dere gjøre slik.
Vel, det var før, da dere hadde krefter til å drive gården og ta vare på dere selv, men nå er alt annerledes. La sønnen din ta deg med til seg også. Ingen vil ta dere begge sammen.
Einar og kona dro hjem. Bjørn og Ingrid sukket bittert og tenkte på hvordan det skulle gå videre. Hver av dem drømte om ikke å våkne når de sovnet, for ikke å måtte se alt dette.
Den neste helgen kom begge sønnene. De begynte å samle ting. Bjørn satt ved siden av Ingrids seng. Han så på henne og husket deres unge år. Og han gråt Han lente seg mot den syke kona. Og hvisket:
«Tilgi meg Ingrid, at alt ble slik Et sted har vi sviktet i oppdragelsen av barna. De skiller oss som unødvendige kattunger. Tilgi. Jeg elsker deg»
Ingrid ville gjerne stryke mannens kinn med hånden, men hun hadde ikke krefter lenger Bjørn gikk og tørket tårene med ermet. Og da han satt i bilen, tørket han dem ikke lenger
Så satte sønnen, kona og naboen i gang med å samle Ingrid. De svøpte henne i et teppe og begynte å bære henne ut av huset med føttene først. Den syke kvinnen tenkte at dette var veldig symbolsk Ingrid gjorde ikke motstand. Hun var borte allerede da Bjørn dro. Og den syke kvinnen ønsket bare å ikke leve til kvelden.
En uke gikk. På en fin høstdag, akkurat på allehelgensdag, gikk drømmen deres i oppfyllelse. Ingrid og Bjørn møttes i den andre verden. Dette lærer oss at ekte kjærlighet overvinner alle hindringer, og at man aldri bør la familie bli splittet av vanskelige situasjoner, for å verdsette hverandre er den største gaven i livet.Ingrid i sine 35 år trodde at hun aldri ville oppleve kvinnelig lykke, men skjebnen ordnet det annerledes De ble sammen da begge var nesten førti år gamle. Bjørn var allerede enkemann i 3 år på det tidspunktet. Ingrid hadde aldri vært gift, men hadde født en sønn. Som det sies blant folk hun fødte for seg selv. I ungdommen hadde hun et forhold til en kjekk, mørkhåret Olav, som lovet å gifte seg og fortryllet den unge Ingrid. Hun falt for løftene som viste seg å være tomme. Som det senere kom frem, var beundreren fra Oslo gift.
Til og med Olavs lovlige kone kom til Ingrid for å be om at jenta ikke skulle ødelegge en annen familie. Den unge og uerfarne Ingrid ga etter. Men hun bestemte seg for å beholde barnet.
Slik gikk det. Ingrid fødte Einar. Og sønnen ble hennes eneste trøst og glede. Einar var godt oppdratt, og lærte flittig. Etter skolen begynte han på universitetet for å studere økonomi. Bjørn besøkte Ingrid flere ganger. Han foreslo at de skulle flytte sammen. Men kvinnen nølte, selv om hun likte Bjørn. Ingrid skammet seg på en måte over sin egen sønn og følelsen av å endelig bli lykkelig.
En kveld bestemte Einar seg for å snakke med moren sin. Han sa at han ikke hadde noe imot det: «Jeg, mamma, kommer uansett ikke til å bo hjemme lenger. Onkel Bjørn er en pålitelig mann. Bare at han ikke fornærmer deg. Det viktigste for meg er at du er lykkelig.» Også Bjørns sønn var ikke imot det.
Slik begynte de å leve sammen. De giftet seg og holdt et lite fest. Ingrid jobbet i bygdebiblioteket, mens Bjørn var bonde. De gjorde alt sammen. De drev med husholdning, holdt husdyr og dyrket grønnsaker. De elsket og respekterte hverandre, men det var synd at Gud ikke ga dem felles barn.
Begge sønnene giftet seg, og de fikk oppleve å bli besteforeldre. Hver gang til høytidene forberedte de gaver til barna og barnebarna. Hjemmelagde egg, melk, rømme, svinekjøtt og kylling. På høytidene samlet det seg mange gjester i huset deres. Da satt Bjørn og Ingrid ved bordet og gledet seg. De var takknemlige for at de hadde noen å feire sammen med.
Bare om kveldene, når det eldre paret skulle legge seg, tenkte hver for seg stille: å forlate denne verden først og aldri føle seg ensom.
Årene tok sin toll. Og en dag kom ulykken snikende Om morgenen ble Ingrid dårlig akkurat da hun skulle begynne å lage suppe på kjøkkenet. Den eldre kvinnen falt om. Bjørn fikk hjelp av naboene til å ringe ambulansen. Legene sa at Ingrid hadde fått et slag. Alle funksjoner var intakte, bortsett fra én. Ingrid kunne ikke lenger gå. Einar og kona hans kom for å besøke moren. Han ga penger til medisiner og dro så.
Bjørn leide en bil, og da kona ble utskrevet fra sykehuset, bar de henne sammen med naboen inn i huset.
«Alt vil bli bra,» trøstet han kona, «du bare lever. Selv om du sitter og snakker med meg. Bare lev. Og jeg skal klare alt. Bare ikke forlat meg, min due!»
Bjørn passet godt på kona sin. Etter en måned flyttet hun over i en stol. Hun hjalp ham på kjøkkenet. De fortsatte å gjøre alt sammen. De skrellet poteter og gulrøtter, sorterte bønner. De bakte til og med brød. Om kveldene diskuterte Ingrid og Bjørn hvordan de skulle leve videre. Vinteren nærmet seg. Og Bjørn hadde ikke krefter til å hugge ved.
Kanskje barna kan ta oss med til seg over vinteren, og om våren og sommeren kan vi klare oss selv
På helgen kom Einar med kona. Svigerdatteren Kari, etter å ha sett seg rundt i rommet, konkluderte:
Vi må skille dere, dere to duer. Vi tar moren neste uke. La meg forberede rommet. Så kommer vi.
Og hva med meg? hvisket Bjørn pinlig. Vi har aldri vært skilt. Barn, hvordan kan dere gjøre slik.
Vel, det var før, da dere hadde krefter til å drive gården og ta vare på dere selv, men nå er alt annerledes. La sønnen din ta deg med til seg også. Ingen vil ta dere begge sammen.
Einar og kona dro hjem. Bjørn og Ingrid sukket bittert og tenkte på hvordan det skulle gå videre. Hver av dem drømte om ikke å våkne når de sovnet, for ikke å måtte se alt dette.
Den neste helgen kom begge sønnene. De begynte å samle ting. Bjørn satt ved siden av Ingrids seng. Han så på henne og husket deres unge år. Og han gråt Han lente seg mot den syke kona. Og hvisket:
«Tilgi meg Ingrid, at alt ble slik Et sted har vi sviktet i oppdragelsen av barna. De skiller oss som unødvendige kattunger. Tilgi. Jeg elsker deg»
Ingrid ville gjerne stryke mannens kinn med hånden, men hun hadde ikke krefter lenger Bjørn gikk og tørket tårene med ermet. Og da han satt i bilen, tørket han dem ikke lenger
Så satte sønnen, kona og naboen i gang med å samle Ingrid. De svøpte henne i et teppe og begynte å bære henne ut av huset med føttene først. Den syke kvinnen tenkte at dette var veldig symbolsk Ingrid gjorde ikke motstand. Hun var borte allerede da Bjørn dro. Og den syke kvinnen ønsket bare å ikke leve til kvelden.
En uke gikk. På en fin høstdag, akkurat på allehelgensdag, gikk drømmen deres i oppfyllelse. Ingrid og Bjørn møttes i den andre verden. Dette lærer oss at ekte kjærlighet overvinner alle hindringer, og at man aldri bør la familie bli splittet av vanskelige situasjoner, for å verdsette hverandre er den største gaven i livet.
