Ingrid vokste opp som foreldreløs, selv om begge foreldrene hennes var i live. Hun hadde egentlig bare sett moren sin på bilder og i videosamtaler, mens faren bodde rett ved siden av, men tok aldri noen del i oppdragelsen hennes.
Ingrid hadde følelsen av at han til og med unngikk å se på henne som om han var redd for at hun skulle be ham om noe.
Tidligere hadde Ingrid vært sint på moren, som i jakten på sitt eget liv og lykke hadde glemt henne. Men etter hvert begynte hun å forstå henne litt bedre.
Det er nok ikke lett å bli alene med et barn som sekstenåring, særlig når barnefaren først er en klassekamerat og så også nabo.
Tross alt hadde moren mot nok til å føde henne, hun kunne valgt det motsatte. Selv om moren overlot lille Ingrid til besteforeldrene, var Ingrid evig takknemlig. Hvem vet hvordan livet hennes ville sett ut hvis hun hadde vokst opp hos en mor uten noen morsfølelser.
Med besteforeldrene fikk Ingrid en fantastisk barndom, med masse kjærlighet, varme og trygghet.
Bestefar og bestemor forgudet henne, og moren sendte fra tid til annen moteriktige klær og leker fra Oslo.
Da moren, Liv, giftet seg med en utlending, økte mengden av pakker og pengeoverføringer hun sendte hjem.
Ingrid fikk ofte følelsen av at moren prøvde å gjøre opp for seg, på avstand.
Da Ingrid fylte atten, sendte moren til og med penger så bestefar kunne kjøpe henne en leilighet i byen.
Tross alt var Ingrid blitt voksen og skulle straks begynne å studere på universitetet, og det ville jo være bedre å eie en leilighet enn å måtte bo på studenthybel.
På denne måten prøvde Liv, litt etter litt, å vise Ingrid at alt hun gjorde, var for hennes skyld.
Overraskende nok bar ikke Ingrid nag til moren, men hun følte heller ingen nær varme.
Når Liv av og til kom hjem på besøk, trodde mange at de var søstre, så like var de. Og Liv tok godt vare på utseendet i en alder av trettifire så hun ikke ut som mer enn tjuefem.
Så, Ingrid, kanskje du blir med meg hjem til Sveits?
Nei, mamma. Jeg må studere først.
Jaja, bare studer Du er så klok, hvem har du det fra tro? Her er mitt nye telefonnummer. Trenger du penger eller noe annet, så ring, uansett når.
Takk, mamma. Du har gitt meg alt jeg trenger nå, både klær og penger, det holder lenge.
Ingrid la ikke merke til at ordet «mamma» ristret i Liv.
Hun var fortsatt ikke klar for morsrollen, og hadde faktisk fortalt mannen sin at hun hjalp foreldrene og lillesøsteren hjemme. Hun hadde ikke nevnt med ett ord at hun allerede hadde en voksen datter hjemme i Norge.
Kanskje Liv elsket Ingrid på et vis, men ikke med den kjærligheten en mor har til sitt barn det var heller som til en slektning eller bekjent.
Men da ektemannen forlot Liv, utro mot henne med ei fra hjemlandet, var det først til datteren hun dro.
Ingrid, du har vel ikke noe imot at jeg flytter inn hos deg en stund?
Nei da, det går helt fint. Jeg skal snart gifte meg uansett, og etter bryllupet skal vi flytte til Eirik.
Giftemål? Er ikke det litt tidlig? Du er jo akkurat fylt tjue.
Er det det?
Hun hadde lyst til å si «du fikk meg jo da du var seksten», men sa ingenting. Kanskje hun ikke ville rippe opp i det for moren, eller kanskje hun bare ikke ville være frekk. Uansett følte Ingrid at hun var voksen nå og kunne bestemme selv når hun skulle gifte seg og med hvem.
Ingrid sammenlignet ofte Eiriks foreldre med sin egen mor. Mens de tok henne imot med åpne armer, virket det ikke som om Liv brydde seg om hvem datteren hennes skulle gifte seg med.
Jeg kommer i hvert fall i bryllupet! Men nå må jeg samle krefter. Jeg reiser til Hellas en periode.
Hellas, så flott Eirik reiser også dit noen ganger i jobb, faktisk dro han dit igår.
Dagen før bryllupet var Ingrid utslitt av forberedelser.
Eirik hadde fått noen presserende arbeidsoppgaver, så han ble litt forsinket. Moren hadde reist, ingen kontakt, og Ingrid visste ikke hva hun skulle tro.
Men hun gledet seg til å fortelle Eirik at han snart skulle bli pappa!
Hun hadde ikke planlagt barn før bryllupet, men nå var det like før, så ingen ville tro det var tilfeldig.
Endelig! Jeg var redd du hadde falt for ei gresk jente og ombestemt deg!
Hva, du tuller? Du vet at jeg aldri ville ha noe på si.
Selv om litt sannhet var det ikke i det han sa. Det hadde faktisk vært noe en affære, et vilt øyeblikk på turen.
Så, midt under festen, dukker en ung kvinne opp, like pen, og stemningen blir iskald.
Hva er det dere driver med? Har dere hemmeligheter for meg?
Ingrid stod målløs.
Hvilke hemmeligheter? Jeg er gravid med Eiriks barn, og jeg sa for lenge siden at han burde fortelle det til deg
Hva sa du? Gravidmed MIN Eirik? Er dette en slags vits?
Tror du egentlig jeg tuller? Vi møttes i Hellas og hadde noen hete netter, og så, midt under forberedelsene til deres bryllup Eirik, si henne hvor fint vi hadde det!
Gå! Begge to! Jeg vil ikke se dere mer!
Ingrid, tilgi meg, det skulle aldri ha skjedd!
Feilen var ikke at du hadde en annen, men at jeg giftet meg med deg!
Ingrid søkte skilsmisse. Hun tilga aldri Eirik, og hadde heller ingen kontakt med moren lenger.
Hun flyttet hjem til besteforeldrene i bygda og fikk en vakker gutt.
Om moren eller eksmannen hørte hun ingenting, og ønsket det heller ikke.
Men en måned etter sønnens fødsel, ringte sykehuset fra Trondheim:
Er du datteren til Liv Solberg?
Ja, har det skjedd noe?
Moren din døde under fødsel, beklager. Det ble ei datter. Kanskje du vil ta vare på henne? Ellers må vi overføre henne til barnehjem. Hva sier du?
Jeg jeg kommer!
Ingrid hentet datteren. Hun kunne ikke gjøre annet
Eirik ville aldri ha hentet henne, han mente fortsatt at alt var Livs skyld.
Ingrid tenkte det var deres felles skyld, men barna skulle ikke lide for foreldrenes feil.
Barn er lykke. Hennes lykke. Og lykke kan man aldri få nok av.
