I det siste har familien vår opplevd noen uventede utfordringer, og vi har mistet den stabile inntekten vår. La meg fortelle litt mer om det. Jeg er pensjonist, og det jeg får utbetalt fra staten er knapt nok til å dekke medisinene mine. Med alderen har jeg fått problemer med blodtrykket, og jeg må ta medisiner resten av livet. Sønnen og svigerdatteren min har lenge ønsket seg et barn til, men det har ikke gått så lett. Da svigerdatteren min endelig ble gravid, mistet hun jobben. Den yngste er nå allerede fire år og er fortsatt hjemme. Den eldste er blitt 16 år og jobber som bud etter skoletid. Han har spart hver krone han har tjent. Nylig kjøpte han seg en dyr PC.
Svigerdatteren min svarte på frustrasjonen min med å si at han hadde tjent pengene selv og ikke bedt oss om noe, så han har rett til å bruke dem som han vil. Og sønnen min mistet jobben sin helt. Før minstemann ble født, tjente han godt og kunne forsørge hele familien uten problemer. Han hadde til og med klart å spare opp litt. Men etter hvert ble han syk, og legene ga ham en alvorlig diagnose. Alle oppsparte midler ble brukt på behandling og medisiner. Da den yngste fylte ett år, måtte sønnen min legges inn på sykehus i flere måneder, og sykehuset dekket kostnadene, men fordi han var borte så lenge fra jobben, ble han sagt opp.
Mer presist fikk han ikke lenger viktige saker, og dermed mistet han provisjonen sin. Nylig har legene fortalt oss at han må opereres, og etterpå vil det ta et år eller kanskje halvannet før han kan leve som normalt igjen. Vi er alle rystet av denne beskjeden, men operasjonen må gjennomføres, og arbeidsgiveren hans ønsker ikke å vente så lenge. Svigerdatteren min må finne seg en ny jobb.
Hun tenker allerede på hvordan vi skal klare oss bare med hennes lønn. Det blir tungt Samtidig har barnebarnet mitt nettopp kjøpt en dyr datamaskin for egne penger. Han tenker ikke på å hjelpe til, eller lette familiens situasjon. Er det jeg som tar feil? Burde ikke barnebarnet mitt tenke litt på oss og ta på seg noe ansvar?
